Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Testlab for kunstnere: Med skolesekken full av billedkunst

SJANGER

Reportasje,

PUBLISERT

mandag 19. oktober 2020

HVOR
Kunsthall Trondheim

Hvorfor er det så lite billedkunst i DKS? Kunsthall Trondheim og Kulturtanken inviterte fire kunstnere til workshop for å gjøre noe med det.

↑ Kunstnerne på byvandring i Trondheim for å finne offentlig kunst å la seg inspirere av, under Kunsthall Trondheinms pilotprosjekt til DKS-LAB høsten 2020. Fra venstre: Ahmed Umar, Rodrigo Ghattas, Tobias Liljedahl og Diana Lindbjerg. Foto: Geir Bergersen Huse.

Inne på Kunsthall Trondheim sitter fire kunstnere, i den svake lukten av fotbad og garvesyre fra noen av kunstverkene. Over dem durer neonlysende vindusinstallasjoner. De sitter foran hver sin datamaskin, utveksler noen ord, sjekker telefonen og drikker kaffe. De møttes her først i går, og dette er nytt for dem alle: De jobber med søknader til Den kulturelle skolesekken (DKS). Det er kanskje derfor de er litt stille.

– Vil dere prøve prosjektet mitt? spør videokunstneren Tobias Liljedahl.

Stemningen skifter momentant, alle kikker spent opp fra skjermene sine. Liljedahl gir dem en oppgave, og de tidligere litt reserverte og tilbakelente kunstnerne reiser seg opp. De begynner lete rundt i det solfylte lokalet, alle med et smil på lur i munnviken.

De møttes her først i går, og dette er nytt for dem alle: De jobber med søknader til DKS.

DKS oppleves som fremmed for mange billedkunstnere, spesielt hvis de ikke kjenner systemet fra før.

Å føle seg fremmed i DKS

Carl Martin Faurby, programkurator på Trondheim Kunsthall, forteller at mange billedkunstnere opplever DKS som noe fremmed. Derfor har han laget en mini-residency for fire kunstnere, som har kommet til kunsthallen for å utarbeide prosjekter og søknader til DKS.

De inviterte kunstnerne kjenner seg igjen i Faurbys beskrivelse.

– Jeg har inntrykk av musikere og teaterfolk er bedre kjent med DKS-systemet enn oss billedkunstnere. Her har vi fått snakke med folk som har erfaring med DKS, som har gitt oss noen tips og triks om hva vi kan gjøre og hvordan vi kan navigere DKS-systemet, forteller Rodrigo Ghattas.

Etter en åpen invitasjon før sommeren ble fire kunstnere valgt ut til et fire dagers opphold på kunsthallen. Planen var opprinnelig at Kunsthallen skulle bruke sitt nettverk av skoleklasser til å hente inn noen elever til å teste prosjektene, men i år har ikke det latt seg gjøre.

På kort sikt er målet å få flere billedkunstnere inn i DKS-systemet. Faurby håper prosjektet også kan påvirke DKS, som har vært på besøk for å gi en innføring i deres søknadsprosess og -papirer.

– Forhåpentligvis blir de gjort oppmerksomme på at DKS oppleves som fremmed for mange billedkunstnere. Spesielt hvis de ikke kjenner systemet fra før, sier Faurby.

Carl Martin Faurby er programkurator ved Kunsthall Trondheim. Foto: Kulturtanken.

Formidlingstestlab på Kunsthall Trondheim


Fire dagers residency for kunstnere, for å utvikle prosjekt og søknad til Den kulturelle skolesekken.]

Deltakere:

  • Rodrigo Ghattas
  • Tobias Liljedahl
  • Diana Lindbjerg
  • Ahmed Umar

 

Arrangør: Kunsthall Trondheim med støtte fra Kulturtanken.

Kunsthallen utlyste en åpen invitasjon før sommeren og i høst har de invitert fire kunstnere til en mini-residency. Hver kunstner får et stipend på 10 000,- for å utarbeide hvert sitt prosjekt og søknad til DKS. Midlene kommer fra Kulturtanken. Som del av opplegget får de snakke med en representant fra DKS og skuespiller Anne Marit Sæther, som har lang erfaring med DKS og formidling for barn.

Tobias Liljedahl. Foto: Tobias Liljedahl.

Nye perspektiver

– Jeg har flere idéer, men en av dem er å utfordre oppfatninger om perspektiv, forteller Tobias Liljedahl de andre.

Han ber dem sette mobilkameraene sine på objekter de vanligvis ikke ville tenke at kunne hatt en egen synsvinkel. Faurby henter teip og heftemasse og deler ut til kunstnerne.

Alle fem, inkludert Faurby og Liljedahl selv, springer rundt etter de morsomste og mest originale perspektivene. Etter noen minutter kommer de tilbake med mange små videoer, fra perspektivet til et stolsete, et støvkorn i hjørnet, en sprayflaske, et lerret som stirrer tilbake på publikum, og de automatiske inngangsdørene.

Etterpå snakker de lenge om hvordan de tror det vil fungere med elever, hvilken alder, hvor mange – grupper, par, individer og så videre. De har tydelig hatt det moro selv også, og snakker om alle de spennende tankene og idéene de tror slike øvelser kan vekke. Faurby har lagt merke til at så fort noe har et perspektiv, begynner vi å identifisere oss med det. Han er slått av hvor ensomt det virker å være en immobil gjenstand.

Så fort noe har et perspektiv, begynner vi å identifisere oss med det. Det virker ensomt å være en immobil gjenstand.

Detalj fra kunstnernes arbeidsbord i Kunsthall Trondheim under DKS-LAB 2020. Foto: Geir Bergersen Huse.

Det er bedre å ha en leirklump enn en person som ødelegger livet ditt.

En familie i leire

Prosjektet til Ahmed Umar er en slags performance med utgangspunkt i å stå frem som homofil i Sudan, og å oppleve å bli utstøtt av familien. Han setter i gang foran de andre, og forteller lavmælt om sin egen historie og det sudanesiske uttrykket «hvis du ikke lenger har noen familie, lag din egen av leire». Umar har gjort performancen et titalls ganger tidligere, blant annet på Hannah Ryggen-triennalen i 2019. Etterpå forteller han meg at performancen er terapeutisk for ham.

– Det er bedre å ha en leirklump enn en person som ødelegger livet ditt, sier han.

Etter å ha fortalt historien sin, forsvinner Umar ned trappa, og ber de andre følge etter om to minutter. De tre andre kunstnerne står igjen og tørrprater rastløst mens de venter på at de 120 sekundene skal gå. Så følger de etter inn i det mørke kjellerrommet, der Umar sitter på en duk på gulvet, omringet av telys og lager små leirfigurer. Han inviterer de andre til å delta. Igjen er stemningsskiftet umiddelbart. De tre gjestene blir påfallende stille og rolige, setter seg i lotusstilling og begynner å kna leirklumper ut til forskjellige figurer. Umar kjenner igjen stemningen fra tidligere performancer.

– Det mørke rommet gir en nesten kirkelig følelse. Det er gøy å se barn og ungdom falle helt til ro og jobbe med leire. Jeg tror alle mennesker har evnen til å leke med leire – eller leke generelt. Det ligger inni oss.

Ahmed Umar. Foto: Ahmed Umar.

Ahmed Umar monterer et kamera på en bevegelig dør i Tobias Liljedahls prosjekt. Foto: Geir Bergersen Huse.

Uforglemmelig møte med ungdom

Umar har erfart at hans performance kan inspirere elever som vanligvis er litt for å kule til å delta så aktivt i undervisning.

– I sjetteklasse er elevene veldig oppå hverandre. Jeg har sett tøffingene i klassen ta mye plass – og mye leire, over 30 kg på to-tre barn. De lagde alt mulig, penis og pupper og sånt – men det er det hjernene deres er skrudd inn på, det er naturlig.

Han lagde først performancen for voksne og var skeptisk da noen foreslo at han kunne gjøre det med skoeleelever.

– Hvordan kunne jeg involvere barn i et så alvorlig tema? Performancen for min del handler ikke om noe koselig, men om å bli utstøtt og avvist for hvem du er.

Men møtet med elevene skulle vise seg å bli uforglemmelig:

– Elevene lagde en ring med figurer rundt meg for å beskytte meg. Det er den fineste opplevelsen jeg har hatt – absolute the best experience I have ever had. De ga meg fistbumps etterpå, læreren måtte hale dem ut av galleriet for å rekke siste bussen. We connected in a simple way, sier han på en blanding av norsk og engelsk.

Elevene lagde en ring med figurer rundt meg for å beskytte meg. Det er den fineste opplevelsen jeg har hatt.

Stille stund med leire i Ahmed Umars prosjekt. Foto: Geir Bergersen Huse.

Jeg arbeidet frivillig med barn fra underpriviligerte og ustabile nabolag.

Interaktiv kunst

Lek er sentralt også i Rodrigo Ghattas’ prosjekt. Den rolige billedkunstneren forvandles til en kul og jovial ungdomsprogramleder i det han begynner å forklare og setter de andre i arbeid. Ghattas har erfaring fra å jobbe med kunst og ungdommer fra Peru.

– Jeg arbeidet frivillig med barn fra underpriviligerte og ustabile nabolag. Jeg malte og lagde skulpturer med dem, forteller han.

Han har også jobbet med BarneLabben på Kjerringøy i Nordland, der barn møter kunst og kunstnere i naturen.

Ghattas vil ta med elever ut for å møte og interagere med kunst i sitt nærområde. Han gir testklassen, de andre kunstnerne, forskjellige oppgaver. Så tar han dem med ut av kunsthallen, for å se på kunst han har funnet i nærområdet. Forsøkskaninene får i oppgave å skrive opp steder og aktiviteter på lapper, så trekker de tilfeldige lapper og må beskrive og mime det som står på lappen, mens de beveger seg rundt og til og med oppå noen av kunstverkene.

Kunstnerne på byvandring. Diana Lindbjerg, Rodrigo Ghattas og Ahmed Umar. Foto: Geir Bergersen Huse.

Rodrigo Ghattas. Foto: KhiO.

Ukjent fiolinist

Etterpå går de videre til en bronseskulptur av en fiolinist i livkjole, som står utenfor Frimurerlogen i Trondheim. Ghattas viser hvordan man kan gjøre kunst engasjerende og tilgjengelig ved å stille enkle og åpne spørsmål om hva vi ser.

De fire kunstnerne blir stående lenge og snakker om skulpturen og hvem dette kan være. De svenske, danske, sudanesiske og peruviansk-palestinske kunstnerne stirrer forvirret på navnet Arve Tellefsen. De står flere minutter og diskuterer skulpturen og mannen som er avbildet.

– Åh! utbryter Umar etter en stund.

Han har slått opp Tellefsen på telefonen og erklærer:

He’s still alive!

De internasjonale kunstnerne stirrer forvirret på navnet Arve Tellefsen.

Hvem er egentlig Arve Tellefsen? Internasjonale kunstnere lærer om norsk kulturarv. Fra venstre: Ahmed Umar, Rodrigo Ghattas og Tobias Liljedahl. Foto: Geir Bergersen Huse.

Fra ett av Diana Lindebjergs lyseksperimenter. Foto: Geir Bergersen Huse.

Det kan være enklere å passe inn i noen andres rammeverk enn å finne opp noe helt nytt.

Naturvitenskapelige brytninger

Diana Lindbjerg har flere idéer, koblet til sine egne, naturfagnære tilnærming. Idéene dreier seg om lys og sola. Hun har tatt med prismer, stjernekikkerter, linser og lysfølsom sverte som skifter farge når det eksponeres for sola – en teknikk som kalles cyanotypi. Lindbjerg er vant til å lage workshops for barn, men vanligvis gjør hun det innenfor et eksisterende rammeverk.

– Jeg kommer til å måtte jobb litt videre etter denne dagen. Det kan være enklere å passe inn i noen andres rammeverk enn å finne opp noe helt nytt, sier hun.

Lindbjerg ser for seg å eksempelvis samarbeide tett med skolens naturfagslærere.

– Jeg har hatt forskjellige workshops med barn, som fotokurs og summer camps i Danmark, USA og Trondheim. Det har vært learning by doing. Det er vanskelig å tre inn i en institusjon og vite hvor planlagt eller løst det skal være – hva jeg har tid til å lære underveis, hva jeg må ta ansvar for.

Fra workshopen her på kunsthallen skulle hun gjerne hatt mer av alt.

– Vi har fått informasjon om det administrative i søknadene, tilbakemelding fra hverandre og inspirasjon fra spennende, eksisterende DKS-prosjekter. Men det er fortsatt en forskjell på hvordan man begynner og et veletablert prosjekt.

Diana Lindbjerg. Foto: NTNU.

Diana Lindbjerg gjør eksperimenter med prismer og sollys på gulvet. Foto: Geir Bergersen Huse.

Tobias Liljedahl tester ett av lysinstrumentene i Diana Lindbjergs eksperiment. Foto: Geir Bergersen Huse.

Å tenke målgruppe

Programkurator Carl Martin Faurby tror mange billedkunstnere misliker tanken på å lage kunst for en spesiell gruppe, også barn.

– Kunst for barn blir dessverre ikke sett på som et bra karrieretrekk.

Tobias Liljedahl kjenner seg igjen.

– Vi kunstnere er vant til å sky idéer om målgrupper – men når jeg har jobbet med dette prosjektet har jeg kjent på hvor stimulerende det kan være å ha begrensninger.

Liljedal forklarer at da han først begynte på å lage et opplegg, tenkte han ikke som kunstner, men mer som en håndverker. I løpet av workshopen har han delvis endret synspunkt.

– En kunst- og håndverkslærer er mye flinkere enn meg til å kurse barn, men det jeg kan gjøre er å ta med min egen produksjon i arbeidet. Jeg har nok tenkt for mye på hva barn er og hva som passer til dem, mer enn hvordan jeg kan bruke meg selv. Jeg vil få inn kunsten min direkte i kurset, sier Liljedal.

Kunst for barn blir dessverre ikke sett på som et bra karrieretrekk.

Diana Lindbjerg sitter i solas spotlight og instruerer de andre i lyseksperimenter. Foto: Geir Bergersen Huse.

Det har vært inspirerende å få tilbakemeldinger og se hvordan de andre har lyst til å pirre barnas nysgjerrighet.

Ikke tenkt  tanken

Kunsthall Trondheim har i hvert fall lyktes med noe: Å få billedkunstnerne til å søke DKS. Alle fire så DKS som noe fremmed. De kjente ikke veien inn, hadde ikke engang tenkt tanken på å søke. Det kan virke som om billedkunstnere rett og slett ikke er vant til å tenke på DKS som en mulighet. Dette gjaldt også Umar, selv om han allerede hadde gjort sin performance med ungdommer. Kunstnerne uttrykte at DKS-systemet og søknadsprosessen var ulik ordningene de var vant til å søke på Uten dette prosjektet er det lite trolig at noen av dem hadde søkt DKS med det første.

Alle snakker om hvor verdifullt det har vært å møte de andre.

– Det har vært inspirerende å få tilbakemeldinger og se hvordan de andre har lyst til å pirre barnas nysgjerrighet, sier Umar.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Nye muligheter

Ikke minst virker alle fire inspirert av kurset. Spenningen stiger hver gang de setter i gang med å leke med hverandres prosjekter. Ghattas, som har erfaring fra Lima i Peru, er begeistret.

– Vi er veldig priviligerte. Vi kan knytte bånd mens vi driver med det vi elsker: kunst. Jeg synes det er en fantastisk opplevelse å ha disse fire dagene der vi kan tenke og prate sammen om hva det innebærer å jobbe med barn og ungdom.

Han håper å ta med seg DKS-erfaringene til videre arbeid i Peru.

– Jeg er litt sjalu på Norge som har DKS – på en god måte. Jeg skulle ønske flere barn kunne oppleve ting som dette. Nå tenker jeg på hvordan jeg kan låne med meg noen av DKS-idéene til Peru, selv om det er en helt annen virkelighet og et annerledes samfunn. Men dette har vært en øyeåpner. Hvorfor investerer ikke flere land i slikt som dette?

Så gjenstår det bare å vente på svar på søknadene.

– Vi har ikke fått noen oppskrift, det er ikke noe riktig eller galt, sier Diana Lindbjerg.

Den usikkerheten lever hun gjerne med.

– Vi vil gjerne presentere barna for kunst, som ofte ikke har noen klare svar. Noen ganger må vi stå i den usikkerheten selv også, sier hun og ler.

Jeg er litt sjalu på Norge som har DKS – på en god mate. Jeg skulle ønske flere barn kunne oppleve ting som dette.

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·