Til en målgruppe som ikke finnes




Hva er det som binder sammen den demente 80-åringen med ungen med ADHD? At de begge trenger å få stimulert flere sanser samtidig?

Under Festspillene i Bergen kunne man besøke det som i programmet ble omtalt som «Farger og musikk – en sanseinstallasjon». I et av de mindre teltene på festspillplassen  ble gjestene møtt av to vennlige herrer, som bød på veiledning både på vei inn og vel inne i det lyd-fylte teltet. Herrene er komponister som har utviklet installasjonen gjennom Eye Music Trust  – en britisk stiftelse som arbeider spesielt med live elektroakustisk musikk og har historie tilbake til 1984. Installasjonen på Festspillplassen er en såkalt mobile sensory space, og den brukes i SEN-skoler (Special Educational Needs) og i arbeid med demente.

I fjor leverte KunstLab fra galleriet KODE og vitensenteret VilVite en lydlabyrint med «musikk, lek og teknologi». Årets arbeid kommer på sin side fra en sammenheng som synes å være mer terapeutisk-pedagogisk enn kunstpedagogisk, uten at jeg selv var tilstede ved festivalen i fjor.

Les også: Fantasiløst på Festplassen

Farger og musikk - en sanseinstallasjon under Festspillene i Bergen 2016. Foto: Thor Brødreskift

Instrumentenes ukjente liv

Første sanseimpuls inne i det dunkle teltet var en rekke strimler av tøy, der lydsensorer var festet til malte felt på stoffet. Mannen ved inngangen minnet om at de ikke skulle passeres for fort, og det var lurt, for med lyden som allerede pågikk inni teltet, var det vanskelig å skille ut de lydene som min kropp satte i gang i møte med tøystrimlene. Dette problemet viste seg å bli gjennomgående: Det var ikke lett å få tak i hvilke lyder jeg selv satte i gang, ettersom vi var flere som holdt på med samme lek. Noen av sensorene syntes også å være forbundet med lengre komposisjoner, som dermed gjorde det slik at det kunne komme ulike lyder, rytmer og toner ut fra én og samme sensor. Jeg fikk lyst til å komponere og leke fram min egen musikk, men fikk det ikke helt til. Der et musikkinstrument vil gi noenlunde samme respons på samme bevegelse hver gang, var det her som om instrumentet levde sitt eget liv.

Jeg åpnet naturligvis øynene på vidt gap i det skiftende lyset, for å se om jeg kunne fange inn respons fra tilstedeværende barn – eller andre «tilpasningstrengende». Den friskeste rytmiske, dansende leken var det imidlertid en kritikerkollega som sto for, barna virket noe nølende. Kanskje ble de som meg litt overveldet over mengden impulser. Også ungdommene jeg så prøve seg fram, ble ikke særlig lenge – selv om viljen til å teste mulighetene så ut til å være der.

Tilpasningens kunst

Det er kombinasjonen av lys, lyd, farge og berøring som motiverer invitasjonen av mennesker med utviklingsvariasjoner denne gangen. Fargede felt viste veien til lydsensorene på ulike flater, og lyset skiftet i tråd med lydene. Seilene som tok imot lyset skapte et slags mykt og luftig rom, selv om hovedinntrykket mens jeg var der, ble trangt og dunkelt. Ganske snart tenkte jeg: Ville ikke mange i målgruppa rett og slett bli skremt her? Inntrykkene hadde lite retning og få hvilepunkter, og jeg savnet umiddelbart et uttrykk som stod stødigere i det kunstneriske.

Det er vanskelig å gjette hvordan en blind eller døv eller dement eller nyfødt publikummer ville ta inn det som foregikk i denne lille bobla i en stor festival. Selv har jeg erfaring kunstnerisk arbeid med ungdommer med utviklingshemminger, eldre og demente. Min antakelse er at få av disse ville like seg i et rom der opp og ned og lyst og mørkt blir litt surret til, og lys og lyd kommer og går på uforutsigbart vis. Barn og unge som trives i klubb- eller discostemning ser nok appellen, men så lenge musikken i praksis har så lite gjenkjennelig form som den jeg hørte, var klubb-følelsen nokså langt unna. I SEN-skoler eller sentre for demente, derimot, kunne nok en kyndig veileder tatt med seg enkeltpersoner eller små grupper og gi rom for at en klarere komposisjon kunne oppstå utfra deltakerens behov. Men hva skal man si når dette presenteres som kunstverk i en rastløs festivalkontekst?

Det må likevel være på sin plass å forlange at Festspillene sikter på et høyere kunstnerisk nivå neste gang «vi utviklingsvarierte» skal ivaretas.

Sansekunst som utfordring

Problemet med et tilbud som så raust henvender seg til «alle», er at det risikerer å gjøre det desto tydeligere hvem som faller utenfor. Et større problem for programmeringen av nettopp denne installasjonen er at den ønskede målgruppa slettes ikke kan ses på som en gruppe. For å sette det på spissen: Hva i all verden er det som binder sammen ungen med ADHD og 80-åringen med demens? At de begge trenger å få stimulert flere sanser samtidig? At de har godt av å være i et dunkelt rom sammen med andre som også har sine utfordringer?

De nærværende kunstnerne hadde antakelig erfaring til å kunne ta seg av gjester med ekstra behov for ivaretakelse, men helt trygg var jeg ikke. Multimodale inntrykk i seg selv kan være like overveldende som det kan være sunt stimulerende. Dersom komponistenes komponeringsbehov kolliderer med gjestenes behov for en form for klarhet, heller opplevelsen snarere mot det utmattende. I ytterste konsekvens er det uetisk å gå så høyt ut med et «utstillingen passer særlig for…» denne høyst uensartede gruppa som programmet la opp til.

Dårlig kunst og slett terapi

Det aller største problemet ville allikevel være om verken arrangører eller kunstnere tok sjansen på å by på sanseerfaringer som er frie for krav om fortolkning og forståelse, og som aktivt innbyr dem som ofte står utenfor kunsten. Det er der den totaloppslukende  installasjonen har sin styrke: Den gjør det helt ufravikelig at kunst er et reelt møte mellom inntrykk og menneskekropp – på et visst nivå er det alltid der kunsten befinner seg.

Det må likevel være på sin plass å forlange at Festspillene sikter på et høyere kunstnerisk nivå neste gang «vi utviklingsvarierte» skal ivaretas. For årets bidrag snublet i både kunstnerisk og terapeutisk forstand. For å si det brutalt forenklet: Dersom kunsten hadde holdt mål, kunne den vært god terapi, men når kunstopplevelsen vakler, mangler terapeuten som i det minste kunne sikre at det kaotiske ikke går på helsa løs for en sårbar gjest.

Farger og musikk - en sanseinstallasjon under Festspillene i Bergen 2016. Foto: Thor Brødreskift