Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

To dyrebøker fra Samlaget: Fantastiske og faktiske dyreframstillinger

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 7. juni 2019

Dyras beste sjekketriks fremstår som den søte, flinke og kanskje noe bedrevitende storesøsteren til den mer bråkete og møkkete Viss eg hadde hale.

Dyras beste sjekketriks og Viss eg hadde hale er begge utgitt på Samlaget. Foto: Samlaget

Det er litt av et stjernelag som representerer sakprosasiden av Samlagets barnelitteratur denne våren. Kritikerroste Camilla Kuhn (Gorm er en snill orm og Samira og skjelettene) og NRKs Malin Hellebø har gått sammen om Dyras beste sjekketriks, og for ikke lenge siden slapp serieskaper og kunstner Sindre Goksøyr (Hmrf! og Kongen din) boka Viss eg hadde hale sammen med Mads Eldøen, scenekunstner og nå også forfatter.

Begge de to bøkene, som på svært ulike måter formidler kunnskap om dyr og insekter, tar utgangspunkt i noe barna kjenner fra før – hvordan menneskekroppen fungerer og hvordan vi mennesker oppfører oss. Mens den første spiller på humoren som oppstår når dyra tillegges menneskelig atferd – i dette tilfellet ulike måter å opptre i romantiske forhold på – drar den andre oss med på absurde fabuleringer om hvordan det ville være om vi lånte noen av dyras egenskaper. Tenk på alle de sprø tingene vi kunne finne på om vi hadde tigerens morderiske klør, vår helt egen snabel eller kameleonens meterlange snappetunge!

Den burleske humoren i tegningene vekker minner om en mindre temmet barnekultur enn den vi ser mest av i dag.

Opprørsk strek  

Tittelen på Viss eg hadde hale er også en av variasjonene over åpningsformuleringen som gjentas i hvert av bokas nye oppslag, og som fortsetter i ulike forslag til hvordan man kan bruke dyras superkrefter: «Viss eg hadde gevir som ein elg, skulle eg blitt verdas beste målvakt», eller «viss eg hadde bart som ein kvalross, ville eg late som om eg var ein vaksen mann og kjøpt haugevis med godteri kvar dag». Fabuleringene, som illustreres i Goksøyrs gjenkjennelige absurdhumoristiske strek, er morsomme og engasjerende, og – muligens med unntak av fantasien om at påfuglfjær kan skaffe en jobb som skulptur i museet – har forfatteren funnet frem til situasjoner som de fleste barn i rett alder nok kan kjenne seg igjen i uavhengig av foreldrenes sosiale tilhørighet.

Den burleske humoren i tegningene; overdrivelser, parodier og ironi – som den inntørka og heslige bestemora og det ekle slimet på gutten med snegleegenskaper – vekker minner om en mindre temmet barnekultur enn den vi ser mest av i dag. Samtidig som boka knytter an til opprørske klassikere fra Ole Lund Kierkegaard, Roald Dahl og ikke minst Knutsen og Ludvigsen, gir tegningene assosiasjoner til undergrunnsfanziner, punkbevegelse og gatekunst før Banksy. Og selv om ingen av typene som møter oss i oppslagene fremstår spesielt trøtte, trekker streken likevel tankene mot Christopher Nielsens slitne serieunivers.

Late gorillaer fra "Viss eg hadde hale". Illustrasjon: Sindre Goksøyr. Foto: Samlaget

"Når hjortebukkane skal pynta seg litt ekstra, grev dei ei grop i bakken, tissar i ho og rullar seg oppi etterpå." Illustrasjon: Camilla Kuhn. Foto: Samlaget

Skyhøy funfact-faktor

Dyras beste sjekketriks, som presenterer oss for fjorten ulike dyrs parringsritualer, er også leken og tidvis kjempemorsom, men langt ryddigere og penere i både tekst og bilder. Med detaljerte beskrivelser av naturvitenskapelige sammenhenger – noen ganger plassert i en faktaboks – legger forfatteren seg tettere på lærebokestetikken. Og selv om tegningene her også er parodiske, er de søtere. Farger og layout appellerer på en langt mer delikat måte enn i Viss eg hadde hale.

Den skoleflinke stilen understrekes ytterligere med den hjerte- og stjernedekorerte forsatsen. Ved første øyekast kan man kanskje si at boka fremstår som den søte, flinke og noe bedrevitende storesøsteren til den mer bråkete og møkkete Viss eg hadde hale. Men ved nærmere ettersyn, når man går inn i boken og leser mer av den utfyllende verbalteksten, forstår man at boka har større sprell å by enn den første titten skulle tilsi. Og selv om jeg ofte trekkes mot de mer dialogiske barnebøkene, som i større grad legger opp til egne refleksjoner og fantasier hos leseren – må jeg nok innrømme at dette er et tilfelle der konkrete fakta overgår de mest kreative fabuleringer. I Dyras beste sjekketriks er funfact-faktoren nemlig skyhøy. Visste du for eksempel at hjortebukken onanerer ved å gni panna mot et tre? Eller at flere av hanndyra gnir seg inn i sin egen urin for å tiltrekke seg oppmerksomhet fra motsatt kjønn?

Illustrasjon: Camilla Kuhn. Foto: Samlaget

LGBT-pingviner og sexpositivistiske dovendyr

Om uttrykket i Viss eg hadde hale appellerer til nostalgikeren i voksenleseren, fremstår Dyras beste sjekketriks definitivt som et produkt av i dag. I tillegg til fritenkende pingviner som tillater homofile artsfrender å adoptere, blir vi kjent med sexpositivistiske dovendyrhunner som muligens har seg fordi de de faktisk nyter det. På lignende måte står den parringsklare hannstrutsen frem med en plakat der han stolt bekjenner sin kåthet (bokas menneskeliggjorte versjon av den knallrøde halsen hannen får når han skal påkalle seg oppmerksomhet fra hunnstrutsen), og vi presenteres for en utmalende skildring av en like skamløst utført hjorteonaniseanse. I tilfellet akkarformering velger forfatterne riktignok bort metaforene fra menneskelig seksualitet – der er det nemlig flere hanner involvert, og sexpositivistisk budskap eller ei, gruppesex blir kanskje vel hard kost – selv for oppdaterte barn av millennials.

Boka er på sitt aller fineste når den formidler det sårbare og fantastiske pingvinfrieriet: «Då leitar han fram den rundaste, glattaste og finaste steinen i samlinga si, plukker han varsomt opp og med nebbet og ber han bort til sin utkåra for å gje han i gåve». Her er det liksom så man kjenner det på kroppen hvor mye som står på spill, og det er lett å trekke linjer til eget liv og risikoen som ligger i å innlede kjærlighetsrelasjoner. På denne måten videreformidles ikke bare kunnskap om forplantning i ulike varianter, men også en forbilledlig måte å tenke og snakke om menneskenes kjønn, sex og følelser på.

Gibbonapenes beste sjekketriks: Synge lokkende toner for å finne seg en make. Illustrasjon: Camilla Kuhn. Foto: Samlaget

Brudd på virkelighetskontrakten?      

Dyras beste sjekketriks er uvanlig godt språklig gjennomarbeidet, og utstrakt bruk av metaforer fra menneskenes datingliv, kombinert med all personligheten som er tegnet inn i de illustrerte dyra, skaper en gjennomført estetisk helhet. Når forfatteren beskriver parringsakten og opptakten til den, benytter hun gjennomgående ord som kjæreste, flørting, romanse, date og så videre. Nå skal det sies at det dette er et grep som overdrives såpass at barna nok vil forstå at dette er humor – for eksempel er det trykket inn en kontaktannonse undertegnet «Ulvetispe, 2,5 år».

Men ordlånene fra menneskenes verden kan likevel være problematiske. Legger man til grunn et sakprosaperspektiv, der oppmerksomheten rettes mot relasjonen boken tegner opp til virkeligheten, kan man innvende at sånne formuleringer og tegninger kan legge opp til at det leses for mye av menneskelige motiver og atferdsmønstre inn i dyra.  En bok som tar mål av seg å skape forståelse for dyrs reproduksjon ved hjelp av konsepter hentet fra menneskers sexliv burde kanskje være litt mindre sleivete om måten de likner og skiller seg fra hverandre på? Jeg merker i hvert fall at jeg blir nysgjerrig på hvor mye pingvinenes versjon av kjærlighet likner menneskenes – og hvordan den single ulvetispas ensomhetsfølelse arter seg i sammenligning med den en ugift kvinne i 30-årene kan kjenne på. (Og så en siste lille innvending: Burde ikke en ulvetispe av i dag komme seg på Tinder – kontaktannonser er vel litt avleggs?).

Det er påfallende at Viss eg hadde hale, der vi møter barn med seks bein, gorillakrefter og sverd til nese, faktisk har et mer avklart forhold til virkelighetskontrakten. Med gjennomgangsformuleringen «Viss eg…» sier den klart ifra når man serveres med fantasier og undring i stedet for faktaframstillinger.

I tilfellet akkarformering velger forfatterne riktignok bort metaforene fra menneskelig seksualitet – der er det nemlig flere hanner involvert, og sexpositivistisk budskap eller ei, gruppesex blir kanskje vel hard kost – selv for oppdaterte barn av millennials.

Nedtonet nytteverdi

Leser man bøkene gjennom økokritiske briller, kan man kanskje si at begge bøkene legger til rette for en identifikasjon med dyra som kan motivere til å ta bedre vare på naturen. Ingen av dem er belærende om hvordan vi skal behandle naturen eller forsøker å skremme barna til klimavennlig oppførsel ved å vise dyr som lider under våre feilsteg – det kjennes befriende. Men selv om det litterære prosjektet i Dyras beste sjekketriks er sympatisk og godt tenkt, er det samtidig også en liten del av meg som kan bli litt sliten av den mildt selvfornøyde og oppdragende tonen i boken. Er det ikke klimabevissthet vi skal skape med barnelitteraturen, så er det gode holdninger til kjønn og sex – vi slipper liksom aldri unna pekefingeren. Kanskje er det noe av det samme som får Viss eg hadde hale til å treffe så godt – savnet etter kunstnerisk motstand som ikke har noen entydig og klar agenda utover å lage litt faenskap.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · ·