Trangt og trygt teselskap for de minste




Vokalkvartetten Taus går helhjertet inn i tydeligheten som de minste publikummerne trenger, samtidig som de gir tvetydigheten plass.

Teaterlørdag er en del av tilbudet ved Barneteateret Vårt i Ålesund sentrum. Midt i indrefileten av jugendbyen ligger det slitne, men ærverdige bygget som oser av historie: Arbeideren. Her har Møre og Romsdals scenesatsning for barn funnet hus, mens moderteateret holder til lenger nord i Molde.

Det virker som mange har fått med seg at det er noe spesielt som tilbys de minste akkurat her, for denne lørdagen i april er det stappfullt i lokalene der vokalkvartetten Taus innbyr til Tøysete teselskap. Ja, så fullt er det, at jeg blir litt nervøs for de voksnes rygger og knær der de må finne seg plass på gulv og langs vegger. Barna, derimot, slutter jeg snart å bekymre meg for – for de får sitt: Et fargerikt, lydlekkert og nærgående stykke musikkteater, der den fysiske nærheten i rommet bidrar med mye av den spenningen som holder stykket oppe.

Melodiene og musikaliteten

De stødige sangerne i Bergens-baserte Taus er for anledningen kledd og sminket som noe som ligner klovner, med friske, vårlige farger som gir en tydelig mimikk. Scenografien har det samme vårlige preget, med grønn gressmatte, et tre med spennende detaljer og rekvisitter som innbyr til nysgjerrighet. Når vokalkvartetten synger seg inn i sitt lille hagelandskap er det med toner som virker kjente for de voksne, og som setter et trygt fundament for forestillingen fra start. Om mor eller far nynner eller vugger med i musikken, er det også en del av de minstes opplevelse.

Tøysete teselskap er musikkdrevet mer enn handlingsdrevet kammerteater. Teselskapet handler om forunderlig overdimensjonerte tekopper med fargekoder som passer med utøvernes kostymer, det handler om hageredskaper som lager lyd, om god og vond smak, om tralling, tekstiler og tøys – og det ser ut til å være mer enn nok «handling» for kjernepublikummet. Det er bare svært sjelden det er uro i forsamlingen – og nokså ofte er det entusiastisk respons å få. Gjennomgående er de store øynene som følger med.

Musikken og rytmen er alltid der, stort sett med melodier som har bevist sin slitestyrke: Folketoner og standardlåter er sømløst sammensatt med nyere materiale laget for forestillingen. Like uanstrengt som perler på en snor triller de fram på rekke og rad, uten å avsløre hvor iherdig og nøyaktig utøverne må ha jobbet for å få overgangene til å sitte så godt. Her er få snarveier og kunstneriske kompromisser. Det er ingen selvfølge i forestillinger for barn.

Tøysete teselskap med Taus


Taus er: Irene Adolfsen, Kristine Bjånes, Elin Hestenes og Beate B. Kvalsvik

Tøysete teselskap med Taus er en samproduksjon for barn 0-3 år med DNS i Bergen og hadde urpremiere 23. februar 2016.

Kontakten mellom utøvere og barn er ikke «interaktiv» på den måten vi vanligvis vil bruke ordet. Her er det kunstnerne som gjør jobben.

Språkløst og språkrikt

Den musikalske fingerspissfølelsen går i ett med den språklige i denne produksjonen. Ordene som brukes er like mye lyder som meningsbærende begrep. Noe av det som holder meg i ånde, er tvetydigheten i både lyder og objekter: Er det en lyd, et følelsesutbrudd eller en rytmeeffekt? Er det en plastdings eller er det en bakebolle? Eller en tekopp? Hva slags vesener eller personer er de fire figurene egentlig? Det er ikke lagt skjul på at det er kvinnestemmer og kvinnekropper som danser og synger, samtidig er forestillingen lite preget av typiske «jente- eller guttegreier».

Dessuten ligger det stor tilfredsstillelse i at samtlige av de nøye utvalgte små ordene som brukes i Teselskapet med Taus er integrert i den helhetlige musikaliteten. Dette gir et dramaturgi uten dødpunkter, og uten unødvendig mas.

Mulighetene for innspill fra publikum er også begrenset. I denne sammenhengen er det positivt. Kontakten mellom utøvere og barn er ikke «interaktiv» på den måten vi vanligvis vil bruke ordet. Her er det kunstnerne som gjør jobben: Regien er stram og gjennomarbeidet – dermed blir små og store trygge nok til å «bare» være med. Ingen krav om handlinger eller respons.

Men responsen er der likevel. Her er det godt å være. Trangt, men trygt.

Allmenne kvaliteter – men ikke for alle

Er dette et stykke abstrakt scenekunst? Nei. Her er en slags karakterer, en slags handling, et slags sted. Men er det et dramatisk stykke? Bare så vidt.

Spenningen i fortellingen kunne oppsummeres i to nokså uinteressante spørsmål: Kommer de til å drikke teen sin noen gang? Kommer de til å like den? Her er ingen moral, ingen helter og fiender, ikke noe eventyr. Det er fargene, lydene og bevegelsene som engasjerer og lar oss svinge med, og det er aldeles konkret på sin måte. Vi er nærmere Drømmehagen enn Asbjørnsen og Moe.

Når en sitter som voksen og lar seg imponere over det helstøpte uttrykket i Taus’ teselskap, er det lett å forestille seg at å engasjere et publikum på under 3 år, presser fram kvaliteter som alltid er vesentlige i utøvende kunst: Presisjon, god balanse mellom framdrift og hvileskjær, mangfold i stimuli, trygghet og engasjement i kommunikasjon. Med voksne i salen er det lettere å «jukse» seg vekk fra disse basale hensynene, og gjemme seg bak en fortelling, moral, psykologi eller samfunnsrelevans i stykket.

Det er likevel lang vei fra å se de allmenne kvalitetene i Teselskapet, til å kunne si at stykket passer for alle. Min 10 år gamle konsulent måtte legge godviljen til for å holde fast at utøverne var flinke, selv om stykket ikke passet for ham.

Derfor er det så viktig og interessant at Barneteateret Vårt faktisk satser på hele «aldersgruppen» 0-15 år, med forskjellige forestillinger. I dette spennet finnes det mange sjikt av både utviklingspsykologisk og interessemessig spredning. Det krever et visst mot å rette seg så tydelig inn mot de minste som Taus gjør, og det vil nødvendigvis utelukke de litt større.

Utydelighet og tvetydighet

Taus viser også hvordan tydelighet fortjener å bli satt pris på. Innenfor samtidskunstklisjeen er det gjerne det diffuse og utydelige som trekkes frem, og det er ikke uten grunn: Deler av samtidskunsten kan være preget av en form for utydelighet som minner om det innadvendte. Det kan virke parodisk for noen, men også seriøst og autentisk for mange. I kontrast kan tydelighet bli «ukult». Bare tenk på hvor ofte norske skuespillere har blitt latterliggjort for å ta med seg teaterteknikkens tydelighet inn mot et nærgående filmkamera.

Men utydelighet og tvetydighet er svært ulike fenomen. Taus klarer å gå helhjertet inn i den tydeligheten som de aller minste publikummerne trenger, samtidig som de gir tvetydigheten plass nok. De gir oss store ansikter, klare farger og gøyale rytmeleker, uten å gi helt slipp på den åpenheten og referanserikdommen som gjør at kunstopplevelsen treffer flere sider ved oss enn den rent sanselige.

Fra Tøysete teselskap. Foto: Eilif Stene.

Det krever et visst mot å rette seg så tydelig inn mot de minste som Taus gjør, og det vil nødvendigvis utelukke de litt større.