Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Trap vil bygge mangfold i kunstinstitusjoner fra innsiden ut

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

torsdag 24. januar 2019

Mangfold kommer av deltagelse i kunst, ikke bare eksponering for den, mener prosjektleder Amina Sahan.

↑ Hvordan skal man arbeide med mangfold i møte mellom kunsten og ungdommen? Amina Sahan mener nøkkelen ligger i deltagelse og det hun kaller «inreach»-prosjekt. Foto: Trap.

Med prosjektet Nøkkel til byen har Trap siden 2016 arbeidet med å lage rom for ungdom med forskjellige kulturelle bakgrunner i kultur- og kunstinstitusjoner. Prosjektet ble først etablert i 2016, da med hovedsete på Tøyen. For 2019 er det Holmlia som er i fokus.

Så langt er de i dialog med blant annet Det norske teatret, Ultimafestivalen, Interkulturelt museum, Munchmuseet, Musikkbryggeriet og Unge Kunstneres Samfund.

Amina Sahan, prosjektleder for Nøkkelen til byen, skrev tidligere i år en kronikk i Dagsavisen der hun understreker viktigheten av at kunsten som produseres må gjøres aktuell for ungdom fra flerkulturelle samfunn. Dette mener hun skjer når ungdom selv er med på å forme den. Samtidig bemerket også Sahan at den nye kulturmeldingen ikke kommuniserer at det er forskjell på å være norskfødt og innvandrere. Slik mener hun at nettopp begrepet mangfold reduseres i kulturmeldingen til å kun handle om innvandring, og ikke tar høyde for variasjonen som eksisterer mellom innvandrere og norskfødte mennesker.

Så hvordan skal man arbeide med mangfold i møte mellom kunsten og ungdommen? Sahan mener den nøkkelen ligger i deltagelse og det hun kaller «inreach»-prosjekt.

Nøkkelen til byen skal presentere muligheter i kulturlivet for ungdommer som ikke har kjennskap til dette fra før.

– Hvorfor er det viktig med Nøkkelen til byen? Hvorfor trengs dette prosjektet?

– Hovedfokuset til Trap er å øke mangfoldet i norsk kulturliv. Vi mener at institusjoner må være representative av mangfoldet, og da må de nå ut til de unge. Nøkkelen til byen skal presentere muligheter i kulturlivet for ungdommer som ikke har kjennskap til dette fra før. Vi fokuserer på områder hvor vi vet det finnes ungdom som ikke bruker mye kulturtilbud. Prosjektet handler om å synliggjøre muligheter innen kunst og kultur, og å skape en interesse hos ungdommen for disse feltene. Mange ungdommer tror at man ikke kan satse på kultur og drive med det som en karriere.

– Ungdommen skal i workshoper møte representanter for kunst- og kulturinstitusjonene i Oslo. Det er også viktig for oss å gi et signal til institusjoner om hva ungdommer ønsker. Mange har fordommer om at unge i flerkulturelle miljø ikke interesserer seg for kunst og kultur, fordi de er så lite representert i feltet. Men det ikke handler om at de ikke er interessert, men at mulighetene ikke er gitt til dem.

Amina Sahan skal lede Nøkkelen til byen for 2019, da er fokuset på Holmlia. Foto: Trap.

Trap


Trap er en uavhengig kunstprodusent og pådriver for mangfold i norsk kulturliv. Forkortelsen står for Transcultural Arts Production. Organisasjonen har vokst ut av TAMTAM-nettverket som ble startet i 1995.

Trap skaper produksjoner for, av og i det flerkulturelle Norge innen billedkunst, scenekunst, musikk, film og litteratur. Målet er at både kunstnerne og utøverne, publikum og lederne i kunst- og kulturbransjen skal gjenspeile mangfoldet i Norge.

 

Kilde: Trap

– Hvordan rekrutterer dere da denne ungdommen? Og hvilken type fremdrift ser dere for dere når det gjelder samarbeidet mellom ungdommen og institusjoner?

­– Vi kommer til å ha møter med ungdom på stedene de er. Hovedfokuset vårt for 2019 vil være på Holmlia. I vinter skal vi ha interne workshoper, hvor jeg drar opp til Holmlia og samtidig inviterer ungdommer inn fra andre steder. Det er mulig vi inviterer musikere eller andre som kan være inspirasjonspersoner til disse workshopene. Hovedfokuset i vinter er å snakke om ideer og forberede oss til våren. Da er planen å ha større workshoper på Holmlia bibliotek og vi vil invitere representanter fra diverse institusjoner som skal få møte ungdommene vi har etablert kontakt med.

– Til høsten skal fokuset ligge på å realisere prosjekter, enten lage nye prosjekter eller at ungdommene får en plass i institusjoner der de kan gjøre en jobb. Det kommer veldig an på hvem vi møter, hvilken interesse de har og hva de kan se for seg å gjøre.

– Du skriver i innlegget ditt i Dagsavisen om den nye kulturmeldingen, og problematiserer hvordan begrepet mangfold brukes. Blant annet skriver du at mangfold blir redusert til å bety innvandrere og kulturell utveksling, og at det er problematisk at norskfødte blir kalt innvandrere. Hvorfor er det viktig å unngå denne betegnelsen, og hvordan jobber dere for å motvirke slike kategoriseringer?

– Det er viktig å synliggjøre hvordan vi omtaler flerkultur, og hvordan vi kategoriserer hverandre. Noen tror at man gjør folk en tjeneste ved å si at de er norske. Jeg mener det er problematisk å kategorisere mennesker som en minoritet og offer for tiltak. Én ting er innvandrere som trengs å integreres, men man snakker ofte om integrering av folk som er født og oppvokst her. Det blir feil.

– Det jeg har sett på Holmlia – men også fra forskning til masteroppgaven min – er at ungdom ikke definerer seg gjennom sine foreldres etniske opphav. De har en tilhørighet til stedet de vokser opp. Der er man mer holmlianer enn man er pakistaner.

– I kulturmeldingen deler man flerkultur opp i urfolk og nasjonale minoriteter. I tillegg snakker man om flerkultur ved å trekke fram innvandrere. Denne forståelsen av hva flerkultur er gjør at vi overser en stor del, nemlig norskfødte av innvandrerforeldre. Det er viktig å ikke kategorisere disse ungdommene innenfor kategorien innvandring og kulturell utveksling.

– Vi kommer til Holmlia fordi det finnes et mangfold av folk der med forskjellige bakgrunn. Det ser vi på som en ressurs, og som nødvendig for kulturlivet, for institusjoner og for fremtidig representativitet i kulturlivet.

Noen tror at man gjør folk en tjeneste ved å si at de er norske. Jeg mener det er problematisk å kategorisere mennesker som en minoritet og offer for tiltak.

Fra en av workshopene på Tøyen i 2017 Foto: Trap.

Vi syns det er viktig at institusjonene ikke bare jobber med innhold som skal nå ut til et mangfold, men at man jobber sammen med mangfoldet i samfunnet vårt.

– Det Norske Teatret har nå satt opp en Satellittscene i Groruddalen og Tigerstadsteatret har også vært i Groruddalen med Tigerbussen. Hva tenker du om en slik type «outreach» der kunstinstitusjoner drar til områder med publikum som kanskje ikke oppsøker scenene på egenhånd? Og hvordan forholder dette seg til deres arbeid?

Nøkkelen til byen skal være et «inreach» program, mer enn et outreach program. Men vi vet at det finnes mange tiltak der man prøver å nå folk i bydeler som ikke dukker opp i teatersaler eller kunstutstillinger. Vi skal ikke komme med et tilbud eller et innhold som vi skal få ut, eller øke seertall eller besøkertall.

– Vi vil at ungdommen skal kunne uttale seg og forme kulturtilbudet. Poenget er at ungdommen skal bestemme hva som er interessant for dem på institusjoner. Hva ville de gått på av kunstopplevelser, hva er meningsfullt for dem? Vi skal hjelpe ungdommen med å bli interesserte, men også hjelpe institusjonene med å forstå hva de mangler. Vi syns det er viktig at institusjonene ikke bare jobber med innhold som skal nå ut til et mangfold, men at man jobber sammen med mangfoldet i samfunnet vårt. Det handler om å ha mangfold i ledelse i institusjoner for at programmet skal kunne være relevant. Vi starter nedenfra med ungdommen i håp om at de kommer dit en dag.

– Du nevner også viktigheten av deltagelse og ikke bare eksponering. Hvordan syns du det skjer i dagens kunstfelt i Norge, spesielt med tanke på ungdom?

– Man fokuserer ofte på dette med å få flere besøkende og besøkende som representerer et mangfold. Institusjoner kan melde om mangfold gjennom besøk fra for eksempel Den kulturelle skolesekken (DKS). Men hvor mange er det egentlig som aktivt deltar i den opplevelsen? Hovedfokuset til for eksempel DKS har vært eksponering. De skal eksponere grupper som ikke ser kunst og kultur ofte. Da får man en effekt der ungdom ikke alltid skjønner eller forstår eller har interesse for kunsten de møter. Det bidrar ikke til en videre interesse eller at de velger kreative fag. At det er så få norskfødte med flerkulturell bakgrunn i feltet er jo nettopp fordi man har slått litt feil med eksponering av kunst. Man treffer ikke noen.

– Å bygge et engasjement for kunst og kultur handler i hovedsak om deltagelse. Dersom ungdom selv er med, vil kjennskap og interesse øke. Deltagelse handler også om å lytte til hva ungdommen er interessert i, og hva de kunne tenke seg å være med på. Man har lenge tenkt at eksponering er det viktigste, men jeg mener at deltagelse er nøkkelen til videre interesse for kunst og kultur.


Stikkord:
· · · · · · · · · · ·