Traust Snøhvit




Oslo Nye Teaters versjon av det velkjente eventyret om Snøhvit har fått seg en halvhjertet overhaling, og resultatet er en litt masete forestilling.

Sagnet om Snøhvit er gammelt, men vi kjenner det kanskje best i den versjonen Brødrene Grimm førte inn i sin eventyrsamling i 1812. Hundre år senere var det amerikanerne som satte sitt preg på eventyret, først i 1912 da det ble hentet opp på Broadway-plakaten, og senere i 1937 med Walt Disneys tegnefilmversjon.

Og Disney preger fortsatt de visuelle aspektene ved fremstillinger av eventyret. Når Riksteatret og Oslo Nye Teater nå har samarbeidet i denne iscenesettelsen av eventyret, er forestillingen heller intet unntak fra Disneytradisjonen.

Fakta


«Snøhvit»

Brødrene Grimm

Regi: Torfinn Nag

Scenografi, kostyme og dukkedesign: Brage Jonassen

Komponist: Kjetil Bjerkestrand

Lys: Norunn Standal

Bilde/ video: Anders Åhslund

Med: Malin Soli, Helén Vikstvedt, Marianne Edvardsen, Jørn Morstad, Per Skjølsvik, Knut Wiulsrød og Suzanne Paalgard

Oslo Nye Teater/Riksteatret, Trikkestallen på Torshov

Dronningen barnslig sint

Forestillingen spilles høsten 2013 på Oslo Nye Teaters scene Trikkestallen på Torshov, før den skal ut på turné rundt om i landet med Riksteatret våren 2014. Trikkestallen har de ti siste årene vært en dukketeaterscene, og har i praksis fungert som en av Norges få teaterscener som er primært viet barneteater. Også «Snøhvit» er en dukketeaterforestilling hvor noen av karakterene spilles av mennesker og andre av dukker. Malin Soli spiller en uskyldsren Snøhvit, mens Helén Vikstvedt spiller hennes onde stemor. Jørn Morstad spiller en naiv Prins Gullhår, og Per Skjølsvik den stakkars Jegermesteren. Dvergene, samt en lang rekke skogsdyr (ved Knut Wiulsrød, Marianne Edvardsen og Suzanne Paalgard, samt de øvrige skuespillerne) kommer i dukkeformat – noe som er med på å understreke det tegnefilmaktive ved forestillingen.

Som seg hør og bør med en modernisering, har regissør Torfinn Nag (og/eller hans dramaturger) både trukket fra og lagt til i handlingen. Den mest markante forskjellen er sannsynligvis tonen i selve produksjonen. Der Disney i 1937 presenterte en fullstendig fiksjon, blottet for ironi, er tonen her en ganske annen. Skuespiller og komiker Helén Vikstvedt spiller rollen som den onde Dronning-stemoren, og tilfører rollen et nesten barnslig sinne og sjalusi. Den onde dronningen er et forvokst barn – i moderniseringsprosessen er hun her utstyrt med veskehund – som skjeller og smeller og blir generelt nokså utrivelig når hun ikke får viljen sin. Til gjengjeld er sinnet så morsomt at det tar brodden av det potensielt farlige ved det.

Helén Vikstvedt som den onde og barnslige stemoren. Foto: L-P Lorentz

Du skal være grei og snill

I min versjon av eventyret (Damm og Søns «Eventyrskatter», 2001), ender det hele med at Dronningen ankommer bryllupet mellom Snøhvit og kongssønnen (Prinsen), hvor hun blir «stiv av skrekk og kunne ikke røre seg av flekken. Men borte i glørne stod et par jerntøfler. De ble båret frem med tenger og satt foran henne. Og så måtte hun stikke føttene i de glødende tøflene og danse til hun falt død om.» I Riksteatrets/Oslo Nye Teaters forestilling dør hun rett og slett av sinne. Det er med andre ord ingen hevngjerrig Snøhvit som påfører henne smerte eller lidelse, snarere Dronningens eget megalomane ego og stormannsgalskap som feller henne. Moralen er åpenbar: du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil. Den moraliserende tonen ser ut til å være et stadig mer sentralt element i nyere versjoner av eventyret, mens en av de eldre versjonene visstnok ikke en gang skal ha inneholdt en stemor. Nei, her var det Dronninga selv, mor til Snøhvit, som led av sjalusi og som egenhendig skal ha tatt henne med ut i skogen for å ta livet av henne.

Allerede på 1800-tallet ser dette ut til å ha vært en i overkant sterk kost, og man innførte et element utenfra gjennom stemorfunksjonen. Siden mødre og fedre skal være greie og snille, så dør begge foreldrene til Snøhvit mens hun er bitteliten, og hun er overlatt i den onde stemoras varetekt. Både på slottet og hos dvergene har Snøhvit en husmorrolle, og når hun kommer til dvergene får hun her også den litt pussige funksjonen som en voksen stemme som belærer dvergene i mattradisjoner. At de spiser pølser i sjokoladepudding er utelukket – her skal matrettene komme i riktig rekkefølge, hvor sjokoladepudding etterfølger pølser. Snøhvit redder med andre ord dvergene fra deres matkrise.

Relevant for barns hverdag?

Hvorfor hun har fått denne belærende rollen er meg et mysterium, særlig tatt i betraktning at hun er kjedelig nok som hun er. Som en hvilken som helst Sonja eller tilsvarende kjedelig flinkis som bare er snill dagen lang, og som belønnes med kjærlighet. Det tror jeg ikke ungene kjøper. Det burde de i hvert fall ikke gjøre. I en artikkel på Kunstloftet.no skriver Nina Goga om de nominerte bøkene til Nordisk Råds barnelitteraturpris. Her diskuterer hun ’det frie og selvstendige nordiske barnet’, blant annet gjennom fremstilling av kjønn. I Kim Fupz Aakeson og Eva Erikssons bildebok «Søndag» er kjærlighetsbåndet mellom barn og foreldre tema, mens Sara Lundberg tematiserer samfunnets kjønnete tankesett. I hvilken grad speiler «Snøhvit» barns hverdag – eller, for den saks skyld, på hvilken måte spiller den på eventyrsjangerens ekstreme fremstillinger?

Slå man opp ’Snøhvit’ i Store Norske Leksikon, får man følgende informasjon: «snøhvit, petroleumsfelt i den nordlige delen av Norskehavet (i petroleumssammenheng ofte omtalt som Barentshavet), i blokkene 7120/6,7,8,9 og 7121/4,5,7.» Anbefalte lenker sender en videre til Statoil, Oljedirektoratet og Norsk Oljemuseum.

Da Rogaland Teater satte opp «Snøhvit» i sommer, ser det ut til at de i større grad lot seg inspirere av SNLs tekst. Her skal Snøhvit visstnok ha vært en rosablogger, og dvergene lette etter olje. Oslo Nye Teater har beholdt dvergene inne i gruvene, men til gjengjeld har de fått et noe under middelmådig rap-talent, og danser breakdance inne i fjellet.

Forutsigbar affære

Brage Jonassen har stått for scenografi, kostyme og dukkedesign – og særlig kostymet til Snøhvit ser ut til å være inspirert av Disneys filmversjon. Scenografien består av enkle moduler som med enkle flytt endrer form og funksjon, og dette gjør det lett å forflytte seg raskt dramaturgisk. I tillegg projiseres det bilder på bakveggen, som er nok et effektivt grep for å endre stemninger raskt. Det visuelle preget er funksjonelt, men understreker også det konvensjonelle ved forestillingen. Når deler av teksten i tillegg fremstår som platt og plump, blir forestillingen dessverre en nokså forutsigbar og traust affære. At Oslo Nye Teater har hele fire barneforestillinger på repertoaret i høst er forbilledlig – men jeg forventer en større vilje til å speile dagens barns virkelighet (inkludert å utforske normene rundt barns liv), eller til å være grensesprengende fantasirike.

Dvergene i «Snøhvit». Foto: L-P Lorentz