Treffer riktig der det teller




Nasjonalmuseets tverrestetiske utstilling Lås opp! legger til rette for grunnleggende kritisk tenkning i møte med barn og unge.

«Money is the most successful story ever. You have the master storytellers, the bankers, the finance ministers telling you that money is worth something. It isn’t. Try giving money to a chimp. It’s worthless.»

– Yuval Noah Harari

 

Norges Bank markerer sitt 200-årsjubileum ved å presentere bankens historie særlig rettet til de av oss som er mellom åtte og tolv med utstillingen Lås opp! på Nasjonalmuseet – Arkitektur.

Vi følger «mestertyven» Ole Høilands innbrudd i hvelvet nyttårsaften 1835, som kom seg unna med et utbytte på 15–20 millioner etter dagens kroneverdi, og vi kan etter hvert selv låse opp noen av Norges Banks skuffer og skap.

Bankens historie vises ved veggplansjer, og byggets arkitektur illustreres i en enkel og fin animasjon. Akkurat det arkitekturhistoriske oppleves allikevel noe beside the point når det gjelder penge-temaet, og utstillingen mister litt av sitt fokus ved å her gape over for mye.

For bak Høiland-historien og Norges Bank som historisk kulisse er det penger dette egentlig dreier seg om.


Lås opp! Norges Bank 200 år

Nasjonalmuseet – Arkitektur, Hvelvet
juni 2016–1. januar 2017
Utstillingen er tilpasset alderstrinnet 8-12 år
Initiert av Norges Bank i forbindelse med deres 200-års jubileum

Penger som kontrakt

Spørsmålet som presser seg på i utstillingen er hva penger egentlig er. For mange av oss er penger identisk med verdien de står for, fordi det er den eneste historien som er tilgjengelig. Når et barn presenteres for en hundrelapp, er det som regel ingen alternative tolkninger: en hundrelapp er identisk med hundre norske kroner. Men egentlig er jo penger en kontrakt.

I Kapitalen skriver Karl Marx at mennesker bestemte seg for at penger skulle symbolisere en bestemt verdi som gjorde det mulig å kjøpe og selge alle typer varer, men at denne overenskomsten ble glemt etter som tiden gikk. At seddelen objektivt sett er papir, blir sjelden diskutert, noe som plasserer oss i en vanskelig situasjon fordi penger er så intimt forbundet med makt. Som den israelske historikeren Yuval Noah Harari påpeker, er penger den mest suksessfulle historien noensinne – spesielt for dem som vil ha mest mulig av dem.

Å automatisk identifisere en pengeseddel med en bestemt verdi er en vanlig feilslutning, nettopp derfor er det grunn til å minne om dette igjen og igjen. Vi lever i en verden som er besatt av disse verdipapirene – pengene – i så stor grad at illusjonen vanskelig lar seg bryte. Antagelig lever de fleste av oss i denne fiksjonen selv om vi burde vite bedre. Å aktivt huske at penger er kontrakter, er tett knyttet til en evne til kritisk tenkning, for eksempel til å se nøye etter hvordan verdier henger sammen. En evne som kan næres allerede fra barnsben av.

Å tenke penger

Norges Bank gjør her penger til noe konkret og setter dem i et historisk perspektiv. I Lås opp! ser vi de første pengesedlene, som jo faktisk var kontrakter, men vi får også se gamle banklåser og en gullbarre, som– til forskjell fra penger – samsvarer direkte med verdien den står for. Det er de mange historiske gjenstandene som tydeligst iscenesetter bankens historie og gjennom den klargjøres også pengenes historie. Slik gjøres det enklere for både store og små å reflektere over pengenes verdiformidling. Det er interessant å merke seg at denne utstillingen tar barn på alvor ved å skape en situasjon som gjør det mulig å tenke penger – et av de mest definerende aspekt ved menneskers liv – fra et mer nyansert perspektiv enn de fleste andre steder.

Utstillingen vinner i så måte også mye på at dette perspektivet vises akkurat på det stedet hvor Ole Høiland brøt seg inn i Norges Bank. Høiland-fortellingen er stedsspesifikk, den utspilte seg der vi befinner oss – og lovbruddet og den begjærte skatten var å finne akkurat her vi står.

– Norges Bank gjør penger til noe konkret og setter dem i et historisk perspektiv, skriver anmelderen. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

Spørsmålet som presser seg på i utstillingen er hva penger egentlig er.

Fra utstillingen Lås opp!. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

Dette er et drama som ikke bare forteller om begjær og verdi, men også om smerten som påføres deg om du ikke kan styre pengelysten.

Oppfinnsom dramatisering

At historien settes i scene gjennom en rekke skap som vi selv må åpne for å se innholdet – de historiske gjenstandene jeg nevnte – etterligner innbruddet, om enn i mildere form, utvider også fokuset på penger ved å gjøre oss delaktige. Dette intensiverer forholdet til både pengenes historie og lysten som er knyttet til dem, for det er i friksjonen mellom verdi og akseptabel adferd vår forståelse av penger blir akutt. Dette forholdet er oppfinnsomt dramatisert som et lite, mekanisk, teaterstykke: Vi ser en diamant glimre inne i et av skapene, men når vi prøver å ta den edle stenen, smekker en dør ned foran fingertuppene våre.

Dette er et drama som ikke bare forteller om begjær og verdi, men også om smerten som påføres deg om du ikke kan styre pengelysten. Å kjenne på lysten, men også den potensielle smerten, skapte en skrekkblandet fryd hos de to barna jeg så nærme seg diamanten. Kanskje de fikk en smak av hvordan lov og rett er linket med hvordan pengene trollbinder oss? Det ble i hvert fall skapt et grunnlag for hvordan disse elementene lettere kan tenkes sammen – ikke minst når Ole Høiland-innbruddet klang med i vår egen «forbrytelse».

Treffer riktig der det teller

Sett fra de iscenesatte verdiers synsvinkel får Høiland-dramaets stedsspesifikke eventyrfortelling en forklarende verdi, fordi den inkluderer lov og rett som rammehistorier vi kan vurdere penger gjennom. Ved å plassere pengeverdier innenfor lovbruddets dramaturgi settes begjæret etter penger i en sammenheng som kaster lys over hvor sammensatt relasjonen mellom menneskers liv og penger kan være. Betraktet gjennom Lås opp! – gjennom historiske objekter, Høiland-fortellingen og dramatisering av pengebegjær – åpnes det for et rom å fortelle om penger i som er langt mer nyansert enn den enkle identifikasjonen mellom seddelen og beløpet som er skrevet på den.

Nasjonalmuseet bør, med andre ord, berømmes for en utstilling som ikke er feilfri – fraværet av visuell kunst er slående og det arkitekturhistoriske ikke godt nok fundert. Noen relevante kunstverk, i tillegg til de kulturhistoriske objektene som f.eks. en lås og en sølvkanne, hadde skapt et langt mer interessant utgangspunkt for refleksjonen rundt verdier, som jo er utstillingens kjerne. Det er lett å tenke seg at for eksempel Vilhelm Hammershøis fantastiske Myntsamleren (1904), som jo er i Nasjonalgalleriets eie kunne vært inkludert.

Men utstillingen likevel treffer riktig der det teller, nemlig å legge til rette for grunnleggende kritisk tenkning. At Nasjonalmuseet kan tenke utstillinger konseptuelt på denne måten tyder på at de har skjønt at barn er like mye tenkende vesener som voksne, og at de bør behandles deretter.