– Vi trenger et mer nyansert fagfelt innen formidling




SVAR EN KRITIKER: Boel Christensen-Scheel og Christin Fonn Tømte ved Nasjonalmuseet svarer på kritikken av Nasjonalmuseets bok Verktøykassa.

I en anmeldelse på Periskop.no 27. februar skriver Ragnhild Aamås om tre bøker som på hver sine måter handler om formidling av kunst, og berøringspunkter mellom kunst og samfunn. Aamås velger å fordømme samtlige bøker som «formidlingslitteratur», tilsynelatende på bakgrunn av at de i det hele tatt forsøker å forklare billedkunstfeltet til flere enn dem med master i kunsthistorie. Aamås mener formidlingstenkningen som presenteres både er for nyansert og for entydig, og plasserer seg tydelig innenfor et kunstsyn der kunstpraksisen ikke skal ha noe med det offentlige å gjøre, der den primært er et mål i seg selv.

Vi mener denne ensidige, kunstautonome tenkningen er utdatert, og ønsker med dette å fremheve behovet for et større og mer nyansert fagfelt innen formidling i kunst-Norge. Dette mener vi må gjøres på bakgrunn av håndbøker, dokumentasjon, teoriutvikling så vel som nye praktisk-pedagogiske og kunstnerisk-pedagogiske prosjekter, heller enn gjennom nok en tilbakevending til kunstens hellige vesen.

Les den opprinnelige anmeldelsen her: Hva skal vi med håndbøker i kunstformidling?

Tenthaus Oslo har også kommet med et tilsvar til anmeldelsen. Les tilsvaret: – Kjernen er praksis, ikke produkt

Serie: Svar en kritiker


Ofte kan en enkelt anmeldelse bli stående som den eneste refleksive teksten om et prosjekt for ettertiden.

I et forsøk på å skape en bredere offentlighet og større dialog rundt kunstnerisk kvalitet vil vi i Periskop i denne artikkelserien invitere kunstnere, institusjonsansatte og andre til dialoger som kan bidra til en mer refleksiv kunstoffentlighet rundt kunst som retter seg mot barn og unge.

Serien tar utgangspunkt i anmeldelser som stiller konkrete spørsmål eller som etterlyser bestemte forhold i møte med kunstuttrykkene de står overfor, og vil følge aktuelle anmeldelser fortløpende.

Må ses i en større kontekst

Norge er et museumsland og i løpet av de ti foregående og ti kommende årene, kommer det til å stå fem mastodontiske kunst- og kulturbygg langs havnen i indre Oslo by (Munchmuseet, Operaen, Deichmanske hovedbibliotek, Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley). Trenden i Oslo samsvarer med den ivrige kulturhusbyggingen i resten av landet – det står nå, og kommer til å stå enda flere, flunkende nye bygninger som man ønsker skal huse god og engasjerende kunst- og kulturvirksomhet.

Det eneste problemet er at det ikke riktig finnes gode planer for hvordan disse skal fylles (ref. Kilden i Kristiansand), og videre hvordan de skal inngå i lokale, regionale og nasjonale nettverk. Man investerer altså i bygninger uten å ha tenkt nok verken på programmering eller faktisk bruk. Konsekvensen risikerer å bli halvdårlige kunsttilbud i halvtomme bygninger, og ikke minst, at kunsten ikke får den betydningen vi ønsker at den skal ha.

Behovet for formidlingslitteratur

I lys av denne kulturhus- og museumsutviklingen, er behovet for å tenke bygningenes og kunstens forhold til sine omgivelser på ulike måter prekært. Videre ser vi en slags allmenn estetisering av samtiden med massiv billedbruk, uten at skolen og andre instanser makter å gi barna evnen til kritisk refleksjon rundt denne visuelle overfloden. Kunst- og kulturfagenes plass i skolen har lenge vært på tilbakegang, og selv om det nå foreligger tanker om økt fokus på kreativitet i skolen, er det ingenting som tilsier at samtidens overforbruk av bilder kommer til å ledsages av en ytterligere tilgjengeliggjøring av dem med det første.

Tenthaus er en kunstnergruppe som er vel kjent med betydningen av kunsten og dens autonomi, likevel har de sett behovet for å kommunisere med og gjennom kunsten på andre måter. Derfor har de i en årrekke invitert den samme klassen fra Hersleb skole til kunstnerpresentasjoner i sine galleri- og atelierlokaler. Den langvarige «formidlingen» til en gruppe unge mennesker, på kunstens premisser, har gitt skoleklassen en egen nærhet og kjennskap til samtidskunst som vi må anta at få andre skoleklasser i indre Oslo øst har.

Tenthaus Toolkit er et jubileumsskrift basert på ønsket om å videreføre denne tenkningen – kombinasjonen av kunstens særegenhet og autonomi med et tydeligere og mer uttalt forhold til omverdenen og nye publikumsgrupper. Den gjenbrukte akademiske artikkelen i publikasjonen, skrevet av en av de undertegnede, forsøker også å si noe om akkurat dette.

Boel Christensen-Scheel, er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus og formidlingsrådgiver ved Nasjonalmuseet. Foto: Nasjonalmuseet.

Christin Fonn Tømte, formidlingskoordinator ved Nasjonalmuseet. Foto: Nasjonalmuseet.

Behandler kunstens muligheter i samfunnet

Den samme kunstnære holdningen kan vi også finne hos Pablo Helguera. Han representerer faktisk akkurat den tenkningen som Aamås etterlyser, der det kunstfaglige innholdet eller praksisen sees som formidlingens viktigste utgangspunkt – New Yorks Museum of Modern Art (MoMA) har ansatt kunstneren Helguera som ansvarlig for utvikling av formidling og «læringstenkning» ved museet. De ledende museene i dag vet at man ikke lenger bare kan snakke om kunst for kunstens skyld, men at man på en kvalitativ og omfattende måte må ta innover seg kunstens betydning og muligheter i samfunnet, både som innovative prosjekter, men også som refleksjonsform. Derfor arbeider man bredt og fornyende med hva dette spesifikt kan være.

I Norge kalles dette i hovedsak formidling – internasjonalt snakkes det om mediation, education, learning, outreach, social entrepreneurship, social and cultural innovation, osv. Det er ikke bare et språk som tar begreper fra en bedriftskultur, men begreper som viser til kunstens rolle i en større sosial og kulturell kontekst.

Nasjonalmuseets Verktøykasse, ført i pennen av tidligere formidlingsrådgiver Anne Grethe Uldall, er primært utformet til internt bruk i samspill med andre prosjektverktøy som vi benytter i utviklingen av våre utstillinger. Den adresserer et sentralt aspekt ved rollen som nasjonalmuseum for kunst og det samfunnsoppdraget vi er tildelt, som går ut på å inkludere flere brukergrupper og et større lag av befolkningen. Uldall tar utgangspunkt i en museumspedagogisk kompetanse som handler om å ta opplevelsen eller erfaringen av kunsten like alvorlig som selve kunsten. Det vil si at i stedet for å sette maleriet som det eneste utgangspunktet for en kunstopplevelse, så viser man forståelse for selve museumsbesøket, og at det innebærer en serie erfaringer som leder opp til og etterbehandler opplevelsen av maleriet. Det inkluderer også forståelse for den enkelte besøkendes sosiokulturelle bakgrunn, alder, fysiologiske forutsetninger, osv.

Verktøykassen er ment som en prosessveileder i en konkret museumshverdag, for å tilrettelegge for prosesser som skal ivareta forskjelligheten i lesningen og opplevelsen av kunst, heller enn å sette bestemte og kunstinterne lesninger som de fremste.

Barnehagebarn på besøk i utstillingen «I Wish This Was a Song» i Museet for samtidskunst. Foto: Nasjonalmuseet

Samfunnsoppdrag – kan kunsten i dag bare sees som et mål i seg selv?

Og det er her vi på noen måter konkluderer likt med Aamås – det er et stort behov for mer kvalitativ og nyansert formidlingslitteratur. Men først og fremst er det et behov for formidlingslitteratur i det hele tatt. Det er også behov for utdanning på formidlingsfeltet, som igjen kan gi et tilfang til antallet forskningsbaserte publikasjoner. Lenge har Norge vært uten formidlingsfaglige utdannelser på master- og doktogradsnivå, men nå finnes dette ved Universitetet i Agder og ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Vi er positive til temaet som Aamås’ artikkel fremmer, men er ikke enige i lesningen av de tre publikasjonene hun presenterer. Viljen til å se bøkene ut fra sin kontekst er avgjørende. De er laget for ulike formål, og en samlet lesning hvor de skjæres over en kam, representerer ikke en sakssvarende vurdering.

Så når Aamås skriver at hun er en «utenforstående leser», så har hun rett i at hun ikke har tatt innover seg de ulike formidlingsbøkenes kontekster, men i høyeste grad er en kunstintern leser. Og det er dette det nye formidlingsfeltet som nå vokser frem i Norge forsøker å løse opp i – kunsten og kunstmuseene kan ikke lenger nøye seg med et primært kunstinternt publikum.

Hvis vi tror at kunstens autonome og særegne kvaliteter kan skape refleksjon og nye former for sanselighet, være en motkraft mot rene kommersielle og nyttedrevne logikker, så må kunstfeltet og museene brette opp ermene og fortsette på det arbeidet som Tenthaus, Helguera og Uldall på ulike måter påbegynner i sine bøker.

Boel Christensen-Scheel er førsteamanuensis ved Høgskolen i Osl og Akershus og har, i tillegg til å være formidlingsrådgiver for Nasjonalmuseet, skrevet en av artiklene i Tenthaus Toolkit.

Christin Fonn Tømte er formidlingskoordinator ved Nasjonalmuseet.

I Norge kalles dette i hovedsak formidling – internasjonalt snakkes det om mediation, education, learning, outreach, social entrepreneurship, social and cultural innovation, osv.