Trivelig trilletur

«Åj, nå begynner det!», sier danser Hanne Håkonsen, før hun ser ned på den ene armen sin som hun studerer ved å stryke over den. Det blir dørgende stille i rommet. Alle blikkene hviler på den lille bevegelsen. Hun og musiker Halvar Bjørkås begynner så å rulle frem og tilbake på gulvet, før Bjørkås med ett forsvinner. Brått kommer to armer opp fra bak en madrass, som for anledningen fungerer som vegg. I hendene holder han en lodden ball med øyne. Så begynner de to å sprette og kaste ballen mellom seg mens de akkompagnerer bevegelsen med rytmiske lyder: «Ba – bom! Balalalalom!». Forestillingen tar fart og herfra danser, spretter og triller den av gårde.

Sirklete scenografi og snurrende musikk

Fenomenet trilling er til stede i alt som gjøres på scenen i denne forestillingen. Her er det verbet trille(r), og ikke sjangeren thriller, som gjennomsyrer det sceniske uttrykket. Scenografisk kommer det til syne gjennom runde former og snurrende hjul.

Scenen er tett på barna som sitter på runde puter på gulvet. Musiker Halvor Bjørkås fungerer både som musiker og danser/skuespiller, men befinner seg det meste av tiden rundt en blå sofa på hjul med uvanlige konstruksjoner. Over sofaen er det festet tre sykkelhjul, på sidene gjennomsiktige rør og bjeller, og bak sofaen står et keyboard og en mikrofon.

Forestillingen domineres av sterke farger, muntre lyder, naive handlinger og stiliserte bevegelser, og aktørene på scenen har på seg grønne drakter og er blide og snille hele tiden. Det er lite som minner om thriller-sjangeren, men derimot ganske mye som minner om Drømmehagen og andre tv-programmer for de minste. Så hvordan forsvares egentlig dobbelbetydningen av tittelen babytriller? Michael Jackson-låten «Thriller» spilles riktignok på slutten av forestillingen, men grepet fungerer først og fremst som et spøkefullt blunk til foreldrene og ikke en sjangertest i møte med de minste.

Gledesfylt stemning

Forestillingen fascinerer både barna og de voksne i publikummet, og stemningen er god og gledesfylt. Noen av barna vil gjerne ut på scenen og undersøke selv, men foreldrene opplever at dette ikke er en del av forestillingskontrakten og løfter dem tilbake. Aktørene viser god evne til å se barna og å improvisere i disse situasjonene. To ganger begynner noen å gråte og vil vende seg bort fra forestillingen, og begge ganger henter de barnet inn igjen ved å gå helt nærme og skape kontakt gjennom blikkontakt og en dansende bevegelse.

Men selv om aktørene er gode på samspill med de minste, kunne dramaturgien med hell hatt flere åpninger for reaksjoner fra barna. Det musikalske og rytmiske potensialet i den bevegelsespregede forestillingen utnyttes lite til å utforske pauser, spenning og lytting sammen med barna. Mengden av ulike måter å trille på går på bekostning av det å kunne dvele lenge nok ved enkeltdeler og detaljer ved fenomenet.

For harmonisk og hyggelig

Forestillingen blir sånn sett en trilletur i nedoverbakke hvor vi er godt plassert i en tradisjonell betrakterrolle. Vi ser og hører et landskap av hjul og vogner og baller og snurrende mennesker i høyt tempo, men vi stopper ikke riktig opp og studerer landskapet før trilleturen er overstått og forestillinga er ferdigspilt. Da kan endelig barna få lov til å utforske på egne premisser. Ett-, to- og treåringene kan få tasse ut på gulvet og titte inn i hullene på rørene, stable sitteputene oppå hverandre og dunke og trille og løfte på ballene.

Aldersgruppens særlig kroppslige og sanselige måte å interagere med verden på kommer til uttrykk i deres spontane ønske om å være med på leken. Det hadde vært spennende å se dem i samspill med dansere og musiker på scenen, også før forestillingen er slutt. På den andre siden er det mange eksempler på at de aller minste også kan få en meningsfull opplevelse av å sitte som tilskuer og oppleve det som skjer på scenen. Det krever likevel strategier og evner til å se barna og å bruke deres spontane henvendelser som til innspill. I Babytriller kunne samspillet mellom scene og sal vært enda mer utforsket.

Babytriller er en forestilling som er godt tilpasset målgruppa, og variasjonene over temaet tilbyr en god helhetsopplevelse. Samtidig savner jeg at den tar kunstneriske sjanser som virkelig kan løfte forestillingen opp til et nivå hvor den blir kunstnerisk interessant: Jeg savner et mer utfordrende valg av scenografiske materialer, og en vilje til å benytte dansernes særlige mulighet til også å skape et ikke-hverdagslig fysisk uttrykk. Babytriller tar for få sjanser både estetisk og i møte med målgruppen, og ender med å bli litt for harmonisk og hyggelig.