Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Trollmannen fra Oz er forutsigbar feel-good

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag, 26 januar 2018

Hva står egentlig igjen av Riksteatrets Trollmannen fra Oz om man stryker den nostalgiske verdien for de voksne?

↑ Riksteatrets Trollmannen fra Oz turnerer i hele landet våren 2018. Foto: Mats Bäcker / Riksteatret

Riksteatrets nye versjon av Trollmannen fra Oz er ikke ny. L. Frank Baums barnebok fra 1900 ble raskt til Broadway-musikal i New York, men det er MGM-filmen fra 1939 de fleste tenker på når de hører tittelen. En ny sceneversjon ble laget av John Kane for The Royal Shakespeare Company i 1987, og det ser ut til å være denne Riksteatret baserer sin nye versjon på. Tekst, musikk og koreografi er kreditert dette teamet – og alt sammen ligger svært tett opptil filmen. Som med de fleste rettighetsbelagte musikaler er den kunstneriske friheten begrenset – resultatet skal være i tråd med opphavspersonenes opprinnelige ideer.

Det gjør naturligvis at Trollmannen fra Oz er en flott forestilling. Kanes tekst ligger så nær filmen som det er mulig å komme og likevel beholde teaterfølelsen. Kostymer, fargebruk og stemning oser av Technicolor, musikken er den samme gamle, og karakterene er som vi kjenner dem fra før – selv kroppsspråk og tonefall er ekkoer fra filmen. For voksne som har sett den før er det en herlig nostalgitripp.

Men om man stryker den nostalgiske verdien – slik man må for store deler av den yngre målgruppen i dag – hva står vi igjen med?

For nye seere mistenker jeg at forestillingen er mer et blikk inn i en gammel verden enn en særlig relevant behandling av vår egen.

Trollmannen fra Oz


Forestilling produsert av Riksteatret for turne våren 2018.

På scenen:

Anne Bolette Stang Eng, Mari Lerberg Fossum, Caroline Glomnes, Stig-Werner Moe, Jørn Morstad, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eirik Risholm Velle, Kay Werner Hartvigsen, Marius Røe Nåvik, Magnhild Skomedal Torvanger, Bjørge Verbaan og Martin Wister.

Team:

Regissør og koreograf: Alan Lucien Øyen

Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt

Koreograf: Daniel Proietto

Scenograf: Leiko Fuseya

Kostymedesigner: Stine Sjøgren

Lysdesigner, Videodesigner: Martin Flack

Lyddesigner: Lars R Årdal

Produsent: Wenche Viktorsdatter Paulsen

Forestillingslengde: 2 timer (inkludert pause)

 

Premiere: Oslo / Nydalen 18. januar 2018

Denne anmeldelsen er baser på generalprøven i Hamar kulturhus 24. januar.

Alan Lucien Øyen (foran) har regien på Riksteatrets nye forestilling Trollmannen fra Oz. Foto: Mats Bäcker / Riksteatret

Resultatet er fint, hyggelig, varmt og koselig. Og fryktelig forutsigbart.

Tidsånd og gjenfortelling

Valget av Alan Lucien Øyen som regissør skapte forventninger om fornyelse. Øyens arbeid som koreograf og regissør har gitt oss en rekke spennende og prisvinnende produksjoner –fra koreografier for Carte Blanche og Nasjonalballetten til arbeidet med sitt eget kompani Winter Guests. De tre forestillingene i Amerika-trilogien for sistnevnte er dessuten en fruktbar erfaring i forkant av Oz. Øyens utforskning av Amerika fra innsiden kunne gitt oss nye perspektiver på budskapet i denne klassiske amerikanske fortellingen om å lengte ut i verden og hjem igjen på samme tid.

Budskapet i Trollmannen fra Oz er kanskje tidløst. Dorothy føler at ingen setter pris på henne hjemme, og bestemmer seg for å rømme. Når syklonen treffer Kansas og virvler med seg Dorothy til det magiske landet Oz, er det likevel først og fremst hjem hun vil. På veien lærer hun ett og annet om mot, hjerte og hjerne. Det handler om å ville bryte ut, og om hvordan familie og venner er det viktigste. Fra et moderne perspektiv kan man kritisere hvordan tenåringsjenta Dorothy oppfordres til å legge fra seg drømmene om frihet og heller holde seg hjemme. Samtidig kan en påminnelse om at til syvende og sist er det menneskene rundt oss som er viktigst, fungere godt i vår tids rotterace.

Det er en historie som lar seg gjenfortelle, selv om den kanskje ikke akkurat er gjennomsyret av vår egen tidsånd. Likevel virker det som om rammene er for stramme for en regissør som Øyen. Her er få nye perspektiver, få friske vinkler. Selv koreografiene er gammeldagse: enkle stepperutiner og showjazz-vendinger. Resultatet er fint, hyggelig, varmt og koselig. Og fryktelig forutsigbart.

Best av alt er ensemblet, som med både stemmeprakt og balansert energi evner å formidle følelsen av at vi er på reise, mot noe, for noe, med noen.

Sterke skuespillere og fleksible løsninger

Trollmannen fra Oz er likevel en forestilling full av gode kvaliteter. Best av alt er ensemblet, som med både stemmeprakt og balansert energi evner å formidle følelsen av at vi er på reise, mot noe, for noe, med noen. Mari Lerberg Fossum er engasjerende som Dorothy, med vakker stemme og inkluderende holdning. Trioen av Blikkboksmannen, Løven og Fugleskremselet (Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen og Eirik Risholm Velle) er morsomme på hver sin måte (selv om det i stor grad er samme måte som i filmen), og Caroline Glomnes er ekkel og fascinerende som Den onde heksa fra Vest.

Som turnéforestilling er den også svært gjennomført – de åtte skuespillerne fyller rollene uten at vi tenker at det er de samme personene, og de fem musikerne får mye ut av akkompagnementet, selv om det er nødt for å låte litt spinkelt til tider.

Scenografien fungerer også godt. Kansas-scenene foregår kun fremst på scenen, med teppet nede bak dem, og understreker følelsen av en liten, todimensjonal verden. Regnbuefargene setter inn i det Dorothy kommer til Oz og teppet går opp, og bevegelige elementer gjør at Oz kan se helt forskjellig ut enten vi er i Munchkinland, på valmuesletten eller i Smaragdbyen. Nennsom lyssetting gir mening til sceneskifter og endrer stemningen når sangene setter handlingen på pause.

Foto: Mats Bäcker / Riksteatret.

Men hvorfor Riksteatret har valgt å sette opp denne forestillingen, og hvorfor de har bedt Alan Lucien Øyen regissere den?

Men hvorfor?

Riksteatrets Trollmannen fra Oz er en fargesprakende og underholdende forestilling med fin musikk og gode rolleprestasjoner. Den er full av gjenkjennelse og gammeldags kos, nok til å gjøre opplevelsen positiv også for foreldre og besteforeldre som skal være med.

Men hvorfor Riksteatret har valgt å sette opp denne forestillingen, hakk i hæl på Folk og røvere i Kardemomme by? Og hvorfor de har bedt Alan Lucien Øyen regissere den når det er så lite rom for nytolkning? Det fremstår uklart for meg. Her ligger det muligheter som er valgt bort til fordel for en koselig forestilling. Det er fint – men hadde det ikke vært gøy om det var noe mer?


Stikkord:
· · · ·