Trommelengsel og verdens undergang

«Skal vi se… Nå skal jeg lage ei forestilling for barn. Hva liker barn, egentlig? Det må være noe om verdensrommet, kanskje? Og musikk! Barn liker musikk. Og artige rytmer. Og så må vi ha et barn som er smartere enn de voksne, så klart. De voksne må gjerne være litt teite. Kanskje har hovedpersonen til og med en hemmelig, mystisk venn? Hva annet synes unge er stilig? Parkour og streetdance! Det må vi ha med.»

Ok, kanskje er jeg litt slem nå. Men sånn går det an å forestille seg at skaperne tenkte da de gikk i gang med å lage en teaterversjon av forestillinga som tidligere har turnert med Rikskonsertene i en interaktiv konsert-utgave. «Rytmar frå verdsrommet» lukter litt av noe skjematisk hva-skal-ei-barneforestilling-inneholde, komplett med egne tekstlige poenger myntet direkte på de voksne i salen – som et tillegg til det barna oppfatter. Hvorfor må dette gjøres så eksplisitt? Det blir gjerne noe tvangsmessig når man ikke kan stole på at historien, karakterene og det sceniske universet i seg selv er nok til å gi både voksne og barn en rik opplevelse, og i stedet klistrer på egne komiske poenger som et «bredt og spisset fokus», «bærekraftig», «det er lov å leike, relativt sett» etc.

Også de underliggende budskapene om at ’barna skal redde verden’, og ’den frie kunsten har enorm sprengkraft’ er kanskje heller ikke så veldig radikale.

En liten bit av det overveldende

Men nå som jeg har fått dette ut av systemet, la meg komme til hovedpoenget: «Rytmar frå verdsrommet» har blitt nok ei helstøpt, artig, rørende og påkostet familieforestilling fra Det norske teatret. Musikk, koreografi, skuespill, lys, scenografi og videodesign skaper til sammen et helhetlig univers for historien om 10-årige Mikkmikk og klodens mulige undergang. Selv om det kanskje er litt opplagt å lage noe om verdensrommet når man skal lage noe for barn, fordi de fleste barn (og voksne) har en naturlig fascinasjon for temaet, må det sies at det kunstneriske teamet har lykkes med å fange en liten bit av det overveldende, vakre og gåtefulle ved det utenomjordiske inn på scenen. Peter Badens live-musikk både driver handlinga og skaper klangbunn for historien. Knut Sæviks videoprojeksjoner av solsystemet, stjernetåker og planeter som fyker i full fart rett mot oss på alle scenerommets flater får oss til å føle oss som vektløse romfarere (tenk hvor kult dette hadde vært i 3D, som i teatergruppa De utvalgtes forestillinger?). Effektiv bruk av bevegelige lyskilder (blant annet Rytmepolitiets lommelykter) skaper spenning og dynamikk i forestillinga, og flerbruks-scenografielementene er perfekte utgangspunkter for en leken anvendelse av skuespillerne – som i Perks (Marius Næss’) halsbrekkende parkour-tricks.

Historien sirkler altså rundt Mikkmikk (Heidi Ruud Ellingsen) som sammen med sin astronom-far bor i et land der det meste er ulovlig. Spesielt gjelder dette alle former for sang, dans og rytme. Det strenge Rytmepolitiet marsjerer rundt med stive hofter og høye Gestapo-støvler og ser til at lovene håndheves. Ganske skremmende og trøstesløst, altså. Så krasjlander den underlige og akrobatiske Perk i skogen, og Mikkmikk finner snart ut at de to snakker samme, musikalske språk. Når Perk formidler at en asteroide truer med å ødelegge jorda, går de to vennene i gang med å reparere Perks Tromskip for å reise ut og sprenge asteroiden ved hjelp av musikk og rytmer.

Engasjerende karakterer

«Rytmar frå verdsrommet» legger ikke skjul på inspirasjonskildene sine. I sentrum for historien står to barn, som, uten å røpe for mye, har en god del til felles med forholdet mellom Luke Skywalker og Prinsesse Leia fra Star Wars-filmene. Men her er også flere sjangertro sci-fi-grunnelementer: En oppvakt datter som bor sammen med sin forskerfar, hvis mor er fraværende (gjerne død under mystiske omstendigheter), men likevel sterkt til stede i datterens liv, er noe man ser en god del av i science fiction. (Av nyere eksempler kan nevnes filmer som «Contact» (1997), «Armageddon» (1998) og «Interstellar» (2014).) En komet/asteroide som er på kollisjonskurs med jorda har man også sett i en hel rekke variasjoner de siste årene. Videre også at vesener fra verdensrommet tar kontakt med den unge hovedpersonen, med vanskelig dechiffrerbare budskap om potensielle fatale konsekvenser for jordas befolkning.

Men selv om vi har sett det før, er her likevel egne vrier på plot og karakterer, som gjør «Rytmar frå verdsrommet» til en historie som står godt på egne ben. I tillegg til de nevnte flotte sceniske elementene gjør alle skuespillerne en solid jobb med å skape engasjerende karakterer. Spillestilen til samtlige er eksaltert, men likevel hjertelig. Spesielt skal Heidi Ruud Ellingsen som Mikkmikk trekkes fram for å skape en hovedrolle vi føler med og som driver handlinga, men også det uforutsigelige Rytmepolitiets Erstad Olsen (Geir Kvarme) og Fru Sjursen (Ingrid Jørgensen Dragland) er nervepirrende og skumle uromomenter: «Ein kjem ingen veg om ein gjer opprør!» Når disse to gradvis avdekker sine mer menneskelige og myke sider (Erstad Olsen drømmer om å eie både sin egen kanin og ei virkelig tromme!), skjer det til allmenn forlystelse hos publikum – ett eksempel på at barn og voksne kan finne glede i det samme.

Helt passe spennende

Etter mange strabaser og hindringer får Mikkmikk og Perk bygget Tromskipet og kan legge ut på vei mot asteroiden. Romfarten, med ristninger, turbulens, hyperspace og vektløshet, levendegjøres av nydelige videobilder, heftige trommerytmer og de to skuespillernes akrobatiske fysikk. Min 10-årige følgesvenn på forestillinga hvisket imponert: «Wow, de må være skikkelig gode turnere for å få til dette!». Og det er sant. Begge de to utøverne utviser en presis fysisk tilstedeværelse, som godt synkronisert med det mangslungne musikalske universet og den nydelige videodesignen, gjør «Rytmar frå verdsrommet» til ei fin og helt passe spennende forestilling om kunsten som berger verden.

Anmeldelsen ble først publisert på scenekunst.no 27.1.2015