–Trondheims barn og unge har mistet en viktig arena for nyskapende scenekunst

I forrige uke gikk Bastard – Trondheim Internasjonale Scenekunstfestival av stabelen for 14. gang i Trondheim. Tidligere ble Bastard og Den Unge Garde (DUG) – Teaterhuset Avant Gardens festival for barn og unge – arrangert annethvert år, men i 2013 valgte man å innlemme DUG i Bastard for heller å kunne arrangere en årlig scenekunstfestival for barn, ungdom og voksne.

Kontinuitets- og publikumsmessig er det selvfølgelig et smart trekk å arrangere en årlig festival under samme navn, men det smakte likevel av en nedprioritering av barn og unge da sammenslåingen ble kunngjort. Jeg anmeldte tre av forestillingene på festivalen i 2013 for Periskop, og stilte da bl.a. spørsmål om det i større grad burde vært tydeliggjort i festivalprogrammet hvem de ulike forestillingene i utgangspunktet var beregnet for. På dette punktet framsto nemlig programmet og de ulike forestillingene som litt uklare, og det ble relevant å spørre seg i hvilken grad barn og unge som publikum egentlig var utgangspunktet for programmeringen.

Velger bort barn og unge

Ut ifra programmet til årets utgave av Bastard kunne man lese at publikum og refleksjon har vært to sentrale stikkord i kurateringsarbeidet. Det gav meg forhåpninger om en grundigere utforskning av ulike publikumsgruppers møte med scenekunst, men dessverre gjaldt ikke dette barn og unge (i grunnen ble ikke publikum diskutert i det hele tatt, verken på gruppe- eller individnivå). Det kom vel ikke som noen overraskelse, men det var likevel skuffende da jeg like før festivalen fikk beskjed fra Teaterhuset Avant Garden om at de hadde gått bort ifra idéen om at Bastard også skal ha forestillinger for det unge publikummet. Selv om man gjerne hevder det motsatte, har sammenslåinger av denne typen i det lange løp ofte nettopp vist seg å bety en nedprioritering av det man utad ønsker å styrke. Det er bare å ta en titt på Nationaltheatret, der teatersjef Hanne Tømta valgte å legge ned samtidsfestivalen for heller å la ulike samtidsproduksjoner gjeste teatret på jevnlig basis, noe man i ettertid kan konstatere at i det store og hele ikke har skjedd. Det er altså ikke bare barn og unge som er utsatt for denne typen kutt, men nettopp fordi Bastard er en internasjonal samtidsscenekunstfestival, hadde jeg likevel håpet at de fortsatt ville fortsette å prioritere å løfte samtidscenekunsten også for denne målgruppen. Trondheim Kommune har en målsetning om å bli ledende på kunst og kultur for barn og unge, og det er allerede mange kunstnere, kulturarbeidere, pedagoger og forskere som jobber med målgruppen i byen. Teaterhuset Avant Garden er som landsdelens eneste programmerende scene flinke til å gjøre bruk av dette lokale og som oftest kvalitetsmessig sterke miljøet i sitt øvrige program, men fra nasjonalt og internasjonalt hold er det svært lite nyskapende scenekunst som tilbys barn og unge.

Lite nyskapende scenekunst forøvrig

Man trenger ikke å ha noen særlig scenekunstbakgrunn for å se at det heller ikke er overveiende mye nyskapende scenekunst for barn og unge på programmet til Trondheims øvrige store kulturinstitusjoner denne høsten. Trøndelag Teater tar opp igjen sin versjon av Nøtteknekkeren, som sist ble spilt i 2013. Den ble raskt populær hos publikum og hadde også sine kunstneriske kvaliteter, men særlig nyskapende kunne man ikke beskylde den for å være. Mer interessant er heller den neste runden av Unge Dramatikere som går av stabelen på teatret i desember. I et samarbeid mellom Kjernehuset og Trøndelag Teater får en gruppe ungdommer mulighet til å skrive sine egne sceniske tekster, som så oppføres på teatret med profesjonelle skuespillere i rollene. Det har vært et prosjekt det har vært veldig spennende å følge siden oppstarten i 2012, men prosjektet har først og fremst et veldig tydelig (og prisverdig) deltakerfokus, og har nok derfor ingen stor publikumsappell utover de nærmeste bekjente og spesielt interesserte.

Den andre store institusjonen som viser mye scenekunst, Olavshallen, programmerer ikke selv, men leier ut scenene sine til kunstnere og kompanier med ulik bakgrunn og formål. Det er derfor vanligvis en overvekt av kommersielle aktører på programmet, og det gir også utslag i høst. Dyrene i Hakkebakkeskogen, Knerten og Lillebror og Putti Plutti Pott er de tre sentrale profesjonelle barneforestillingene denne sesongen, og uten å ha sett noen av disse versjonene, er det vel rimelig å anta at heller ikke disse pløyer noen særlig ny mark verken form- eller innholdsmessig.

Vakuum

Slik sett etterlater fraværet av barne- og ungdomsforestillinger under Bastard et enda større vakuum i høstens scenekunsttilbud i Trondheim. Det er ikke bare publikum dette går utover, men også fagfeltet taper på færre impulser utenfra. Det at noe er nasjonalt eller internasjonalt er ikke en kvalitet i seg selv, men det gir tilgang til andre perspektiver og kanskje til og med innsikter enn det man ellers ville opplevd – det er vel også grunnen til at Bastard har en internasjonal profil i det hele tatt? Teatersjef ved Teaterhuset Avant Garden, Per Ananiassen, skriver bl.a. følgende i årets festivalprogram: ”(…) akkurat i år vil vi ikke konkurrere om å sette de aktuelle sakene mest på dagsorden. Vi ER opptatt av det, vi ER til stede i verden, og vi mener det er mye galt i norsk og internasjonal politikk som absolutt må rettes på. Men meningsproduksjonen i de tradisjonelle og sosiale mediene er ufattelig stor. Vi trenger, tror vi, en dypere forståelse basert på refleksjon.”

Fra mitt synspunkt ville dette også vært et interessant utgangspunkt i møtet med scenekunst for barn og unge. Det griper for det første rett inn i barn og unges stadig mer multimediale hverdag, og gir samtidig anledning til å utfordre både fagfeltets og målgruppens tanker om det å utøve og oppleve scenekunst. I det ligger det også en tanke om kunstens fremtidige plass i samfunnet – for hvilken rolle kan ulike kunstuttrykk egentlig spille i en verden som bare blir mer og mer økonomisk og realfaglig orientert?

Fallitterklæring

Heldigvis har ikke Teaterhuset Avant Garden gitt opp de unge helt. Allerede neste uke sørger de for lokale og internasjonale kunstneriske impulser til ungdom (og voksne) når de samarbeider om å vise to forestillinger under den kommende hiphopteaterfestivalen SPKRBOX. I november blir det også urpremiére på Katja Brita Lindebergs nyeste barneforestilling Om bare Lyseblå kunne bli superhelt. Den gode stemningen, impulsene som ble delt, kontaktene som ble knyttet og oppmerksomheten som årets Bastard oppnådde, bekrefter imidlertid festivalformatets særskilte potensiale til å fungere som inspirerende og retningsgivende faktor på scenekunstfeltet, i større grad enn det enkeltforestillinger og -arrangement klarer å oppnå. Det er vel lite trolig at Den Unge Garde kommer til å stå opp fra de døde, og jeg satser derfor på at årets Bastard bare var et unntak hva gjelder programmeringen av scenekunst for barn og unge. Det er viktig at Teaterhuset Avant Garden som regionens sentrale scene for nyskapende scenekunst tenker fremtidsrettet og ser verdien av også å inkludere det ypperste av nasjonal og internasjonal scenekunst for barn og unge i en slik festival. At de ikke gjorde det i år opplevdes egentlig bare som en fallitterklæring. Og det fortjener vel verken fagfelt eller publikum?