– Jeg tror ungdom føler det når de blir tatt på alvor i form, og ikke bare i innhold




Forestillingen To hjem er politisk-poetisk-teater om skilsmisse for ungdom. Periskop har snakket med regissør Toril Solvang og koreograf Maja Roel om hva det vil si å ta ungdom som teaterpublikum på alvor.

To hjem av det nystartede Tigerstadsteatret høstet gode anmeldelser etter premieren på Sentralen den 19. oktober. Forestillingen, der vi følger vi en ung jente gjennom foreldrenes skilsmisse, har i utgangspunkt en tradisjonell, tekstdrevet formidlingsform. Denne utfordres imidlertid gjennom kunstneriske grep som viser at Tigerstadsteateret har god erfaring med ungdom som målgruppe.

Periskop sendte Venke Marie Sortland til å intervjue regissør Toril Solvang og koreograf Maja Roel.

Venke Marie Sortland (VMS): I forestillingen tar dere aktivt i bruk hele scenerommet, inkludert publikumsamfiet, og utøverne henvender seg gjentatte ganger til publikum gjennom blant annet spørsmål og assosiasjonsleker. Ved å ha en mobil scenografi, to hus som utøverne skyver rundt på scenegulvet, skaper dere mange ulike rom i rommet. Disse grepene bruker dere aktivt til å skape eller underbygge tekstens stemninger, og gjør forestillingen som helhet dynamisk.

Det mest interessante grepet synes jeg imidlertid er hvordan dere jobber med tekst og bevegelse, mer presist hvordan dere veksler mellom «tradisjonelle» scener og brudd der utøverne går inn i mer abstrakte bevegelsessekvenser. For eksempel går jenta inn i en kraftfull «headbanger»-dans når skilsmissen er på sitt mest intense.  

Hvordan balanserer dere elementene tekst og bevegelse?

Toril Solvang. Foto: Tigerstadsteatret

Toril Solvang (TS): Både jeg og Maja er interessert i forholdet mellom bevegelse og tekst. Når kan skuespillerne bevege seg istedenfor å si noe med ord – og omvendt? Dette er egentlig et lengre forskningsarbeid som vi holder på med, på tvers av prosjekter.

To hjem er et relativt tradisjonelt teater hvor arbeidet først og fremst ligger i å iscenesette teksten. Men for oss er det kombinasjonen av tekst og bevegelse som utgjør stykkets dramaturgi – teksten går ikke alltid foran i dette, selv om den er utgangspunktet. Vi har hele veien vært enige om at forestillingen skal vekke noe i kroppen mer enn i intellektet. Vi ville at skilsmissen skulle være fysisk. Det skal være både morsomt og vondt, pinlig og absurd på samme tid.

Maja Roel (MR): I arbeidet har vi vært opptatt av at bevegelsen ikke skal illustrere teksten. Bevegelsen kan være en undertekst, en følelse, eller forteller noe eget, men den trenger ikke å si det samme som teksten. Koreografien har heller ikke bare oppstått ut fra behov i manus. Noen steder ville vi ha et fysisk brudd for å lette på intensiteten. Vi har også, ut fra bevegelsesmessige improvisasjoner funnet bilder eller scener som vi syntes var relevant for stykket.

Maja Roel. Foto: Sigrun Drivdal Johnsen

To hjem


To hjem er laget av det nystartede Tigerstadsteatret i samarbeid med Nordby Produksjoner.

VMS: Regi og koreografi kan jo overlappe – i forestillingen er det ikke lett for meg å si hva som er hva. Dette gjelder spesielt i de scenene der bevegelse og tekst kombineres, som for eksempel der jenta viser vennen sin en performance som hun har laget selv. Performancen, eller dansen, består av bevegelser som tilsynelatende skal illustrere setninger som «ikke gi dem (foreldrene) sympati», eller «ikke vis dem at du er lei deg». Men bevegelsene snakker også sitt eget språk, noe som skaper både humoristiske og såre øyeblikk.

MR: Jeg synes skillet mellom regi og koreografi viser seg best i diskusjoner om hva som er det viktigste i en gitt scene.

TS: Ja, for eksempel i en av stykkets siste scener mente du at bevegelsene måtte være skarpe, mens jeg syntes det var viktigere at skuespilleren viste fortvilelse. Samtidig er jeg jo interessert i det samme som deg, Maja, nemlig publikums følelse, og den kommer veldig ofte ut fra en rytme. Dramaturgi handler om hvordan man setter sammen ting, og det handler igjen om rytme, og gjennom det oppstår følelse og mening på et dypere plan enn at «jeg sier og gjør dette».

 

Dramaturgi handler om hvordan man setter sammen ting, og det handler igjen om rytme, og gjennom det oppstår følelse og mening på et dypere plan enn at «jeg sier og gjør dette».

VMS: Periskop har det siste året publisert flere saker om politisk teater, hvor det bant annet har vært problematisert om og hvordan disse forestillingene lager noe rom for publikums refleksjon. Jeg tenker dette er en problemstilling som også gjelder To hjem, siden teksten og tematikken er såpass konkret og leder publikum i en spesifikk retning.

Er dette noe dere har problematisert og diskutert selv i løpet av prosessen?

TS: Vi har ikke snakket noe særlig om dette i selve prøveprosessen. Men for meg er ikke teksten interessant hvis den sier «skilsmisse er dårlig, punktum». Vi vil jo ikke begrense publikums opplevelse av forestillingen til dette.

Så selv om jeg er opptatt av at teksten skal være tydelig og konkret, må den ha noen lommer hvor det er plass til publikums eget liv. For sånn er jo også livet – veldig konkret og veldig poetisk, samtidig. Hvis kunsten skal rekke ut hånda til publikum og gi dem mulighet til å fortsette livet sitt litt styrket, da må den ha lommer som ikke er så bastante. Derfor er jeg interessert i å lage et poetisk politisk teater.

Så selv om jeg er opptatt av at teksten skal være tydelig og konkret, må den ha noen lommer hvor det er plass til publikums eget liv. For sånn er jo også livet – veldig konkret og veldig poetisk, samtidig.

Andrea Vik. Foto: Eskil Johnsen/Tilnærmet Lik

Jeg har møtt ungdommene, og det er deres erfaringer og referanser stykket bygger på. Jeg tror dessuten ungdom føler det når de blir tatt på alvor i form, og ikke bare i innhold.

VMS: Jeg tenker at To hjem unngår å bli moraliserende nettopp fordi dere greier å ikke låse publikums lesning. Apropos dette er det interessant å høre om dere fikk tilbakemeldinger på dette fra fokusgruppen dere jobbet med – så dere at de fikk rom til refleksjon? Og når dette skjedde, hvilke scener eller elementer ved forestillingen var det som fungerte for ungdommene? For det er jo interessant at vi snakker om dette refleksjonsrommet uten helt å vite om det faktisk er sånn det fungerer for ungdom?  

TS: Referansegruppen vi hadde fra Opprop Tveten, en mangfoldig gruppe ungdommer fra ulike steder i Oslo, sa mange forskjellig ting. Noen sa at de syntes det var rart med dans, selv om de nok egentlig mente at de ikke hadde sett noe slikt før. Andre begynte å reflektere over sine egne liv – de kjente seg igjen i det å leve i en bag. Noen ungdommer lurte også på om vi ikke kunne gjøre det litt tydeligere at det faktisk er lov til å le. Jeg syntes dette var en veldig fin tilbakemelding. Men generelt kan vi ikke gjøre om stykket bare fordi han eller hun synes sånn eller slik, for vi har vårt estetiske uttrykk, vår humor, og ungdom er forskjellige – vi kan ikke please dem alle. Hvis vi prøver å snakke «deres språk» kan det dessuten fort bli ufattelig kleint.

Det viktigste ungdommene sa at de opplevde i og med forestillingen, var at skilsmisse fikk lov til å være et vanskelig tema. En jente sa til og med «nå føler jeg meg litt stolt over å være skilsmissebarn». Da ble jeg veldig glad, for da har vi greid å lage et stykke som ikke viser frem ungdom som offer og de voksne som idioter.

MR: For meg har det å observere hvordan ungdommene tar inn forestillingen på en måte vært tilbakemelding nok. Vi har sett at forestillingen appellerer, og det er kanskje vel så viktig som, eller viktigere enn, hva de sier etterpå.

VMS: Hva gjør To hjem til en ungdomsforestilling?

TS: Jeg har jo ikke bare sittet og funnet på teksten, jeg har møtt ungdommene, og det er deres erfaringer og referanser stykket bygger på. Jeg tror dessuten ungdom føler det når de blir tatt på alvor i form, og ikke bare i innhold.

MR: Det at vi følger jentas perspektiv, gjør forestillingen til noe ungdom kjenner seg igjen i. Men forestillingen appellerer ikke utelukkende til ungdom. Ut over i prosessen fikk jeg mer og mer sympati for alle karakterene.

VMS: Jeg tenkte i hvert fall underveis at dette kommuniserer jo godt meg som er voksen også. Kanskje er det nettopp fordi det er tatt utgangspunkt i ungdoms erfaring – som man jo ikke har så lett tilgang på som voksen. Men sterkere inntrykk gav kanskje det at jeg kjente igjen følelser fra min egen ungdomstid, spesielt i forhold til dette med å ha dårlig samvittighet når foreldre krangler.

TS: Forestillingen handler jo først og fremst om å være et menneske, og i relasjon til det så er det ikke så himla stor forskjell på oss og dem. Den siste scenen baserer seg forresten på minner fra min egen ungdom, nærmere bestemt følelsen jeg som ungdom hadde av at fremtiden var ukjent, men likevel lys og håpefull.