Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Tull og tøys på høyt nivå

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelser,

PUBLISERT

lørdag, 16 november 2013

Åpningsforestillingen under MINI MIDI MAXI feirer leken, kommunikasjonen og utforskertrangen. Neppe en teaterrevolusjon av de store, men en ordentlig latterkule og et definitivt stikk til våre ellers fastlåste roller som publikum i et scenerom.

↑ På ekspedisjon. Foto: Zirk Mir

Hvis målet med MINI MIDI MAXI-festivalen er å slippe barna til, så er «Ad Undas» absolutt det rette valget som åpningsforestilling. I anledning festivalåpning var selveste prins John i Robin Hood på direktelån fra Den Nationale Scene, spilt av Eirik del Barco Soleglad. Han kom styrtende inn på scenen for å åpne og introdusere festivalen, og fortalte at historien bak «Ad Undas» er en ekspedisjon av de sjeldne.

Kompaniet Zirk Mir har rett og slett reist hele verden rundt, og latt forestillingen bli til i møtet med publikum på åpne torg og plasser der de har spilt. De ville utforske hvordan man kan kommunisere uten ord på tvers av kulturer, og resultatet er det vi skal få oppleve i en timelang seilas med inntrykk fra dette eventyret.

Fakta


«Ad Undas»

(ev. «Godteri og nysirkus»)

Av og med: Zirk Mir (Mikkel Nanneberg, Jacob Emil Klingen Borg, Manuel Quemizet, Andreas Strand Renberg og Daniel Klingen Borg), i samarbeid med Sergio Bini Bustric.

MINI MIDI MAXI 2013 12. – 15. november 2013 

Internasjonal teaterfestival for barn og unge, arrangert av Vestlandske Teatersenter i Bergen, for niende år på rad.

Øyeblikkene som teller

På samme vis som Soleglad fenger tilskuerne og sender flere latterbølger gjennom salen, beholder Zirk Mir publikums oppmerksomhet gjennom hele forestillingen. De fem unge mennene trekker et rullende skip inn på scenen, og drar festen i gang til fengende trekkspillmusikk og akrobatisk energi. Davai!, skriker en av dem, og setter det hele i gang mens gruppen kakler i vei på et tullespråk med lånte lyder fra italiensk, tysk, russisk, dansk og alle andre språklyder under himmelen. Med tittelen «Ad Undas» holder Zirk Mir ord: Det går både fullstendig galt og helt riktig på samme tid, og snur opp ned på både deres verden og rommets normale tilstand.

Ekspedisjonen og ulike grunnstøtinger fungerer som en rød tråd, men er mer en unnskyldning for å leke med akrobatikk, musikk og skuespill, enn en faktisk historie som skal formidles. Det er øyeblikkene som teller, løst bundet sammen i jakten på land etter forliset. Ett av de beste øyeblikkene er en scene der båten kantrer, og de fem befinner seg under vann blant kofferter som flyter mot overflaten. Desperat forsøker de å stanse oppdriften ved å sette seg først på koffertene og siden på hverandre, men til slutt flyter alt oppover i en vanvittig illusjon som snur rommet sidelengs.

Publikum på scenen

Slik får vi scene på scene med tull, tøys og halsbrekkende akrobatikk, innimellom avbrutt av roligere øyeblikk som er med å skape helhet og gi pusterom mellom latteren. De utfordrer stadig grensen mellom sal og scene, og drar publikum inn i handlingen eller opp på scenen for å illustrere en brud eller holde fast i et tau. På et tidspunkt prøver kapteinen fiskelykken, og finner frem en fiskestang der agnet er godteri. Her skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at barnas godvilje er kapret: etter en kort, latterfylt kamp høres et triumferende rop fra en liten gutt: «Eg fikk en!», og flere barn stormer til for å bli med. Så spennende blir det at noen til og med glemmer å følge med på teaterstykket videre. De hentes likevel fort inn igjen, for Zirk Mir har en karisma det er vanskelig å ikke sjarmeres av – og som er enda mer spennende enn godteri for barna som ser på.

Dette er nysirkus av høy kvalitet, og det er tydelig at gruppen er godt sammensveiset. Ikke bare har de reist verden over i seilbåt sammen: to av dem har vokst opp i Stella Polaris, og flere gikk på samme teaterskole i København. Det synes, for de er ikke redde verken for å ta sjanser eller gjøre tabber, og improviserer med en selvfølgelighet mange vil misunne dem. Dette gir dem også en trygghet i møte med publikum, samtidig som stykket lider litt under at virtuositeten noen ganger overskygger karakterutviklingen: selv om alle spiller klart definerte roller, føler jeg ikke at vi blir kjent med karakterene på et dypere plan i løpet av forestillingen.

Alt annet enn overfladisk

Det blir også tydelig at det er en hel verden mellom et åpent torg i et sydlig land og Peer Gynt-salen i Grieghallen. Norske publikummere er stort sett opplært til at det finnes et klart skille mellom sal og scene, og den formelle settingen skaper en distanse som aldri helt overvinnes under åpningsforestillingen. Kanskje var det de voksnes alvor og store flertall under åpningsforestillingen som la bånd på barna, for BA rapporterte at barna erobret scenen under forestillingen for skoleklasser dagen etter.

Kompaniet har skapt en forestilling som er løssluppen og morsom. Hovedmålet er å kommunisere, underholde og glede, og dette klarer de i stor stil. Det er knapt et ansikt som ikke smiler varmt og snakker begeistret om det som har skjedd idet publikum forlater salen. Selv om karakterene ikke er de dypeste, stråler det en varme og munterhet fra kompaniets samspill som smitter over på tilskuerne, og gjør forestillingen alt annet enn overfladisk. Så får det heller være at det ikke er den store historien som blir formidlet, men en om fem gutter på en ekspedisjon for å finne nytt land og nye jaktmarker for leken. For ja – de kommer trygt frem til slutt. Og det gjør vi også, med humøret på topp.

Foto: Zirk Mir


Stikkord:
· ·