Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Twang på kammerset

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 8. oktober 2019

↑ Fra coveret til Even Jenssens «Over byen».

Even Moen Jenssen er en musiker som utgjør den ene halvparten av barnepopduoen Mandarinsaft. Deres hittil siste album, På vei te en venn, ble omtalt i Periskop da det kom i fjor. Et album med duse, behagelige arrangementer og milde øyeblikk, både musikalsk og tekstlig. Mandarinsaft er solid plassert i tradisjonen barnevennlig trøndersk poprock i fotsporene til Knutsen & Ludvigsen – uten å for eksempel matche stamfedrene i utforskertrang. 

Når Jenssen nå har gått solo og er ute med Over Byen, har han trass i tittelen tatt noen skritt i landlig retning. Steelgitar, sørgmodig og sparsom stryk, mollstemte og halvvrengte gitarer. En sepiafarget roots-touch som liksom oser norgesferie – både grå og solfylte dager.

Over byen


Even Jenssen

Diket 2019

Fra coveret til Even Jenssens «Over byen».

Rampefri ro

Disse stemningene finnes også på Mandarinsafts siste, men her får de stå mer for seg selv – følelsen av at det er et band som virkelig har tatt tak i låtmaterialet og gitt dem ulike sjatteringer i fellesskap er også større enn På vei te en venn, som jeg opplevde var arrangert mer på låt-for-låt-basis.

Det er blitt et album med mer godt spill, selv om det kanskje er mindre livlig – for her er det, med unntak av den småampre og i stor grad fremprovoserte rockeren «No vil æ ha ro», ikke mange rampestreker.

Om pappan din sei / det e din tur i dag / til å sett inn i oppvaskmaskina? / ka sie du egentlig da? / blir du egentlig gla?, synges det i “En Donald på taket”, en låt om å gi uttrykk for det man egentlig føler – og om å være snill.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Førstepersonfølelser

I voksencountryen synges det blant annet om kjærlighet som går skeis, om utskeielsene som følger med i dragsuget, om fæle konflikter med drastiske utfall, og så videre. Konfliktnivået er skrudd kraftig ned, men Over Byen deler den egenskapen at den fyller de jordnære arrangementene med tekster om tette relasjoner, om det som gjerne kalles ekte følelser, fra et førstepersonsperspektiv. 

Nesen er ikke vendt mot verdensrommet eller mot jungelen, eller mot fremtiden, eller mot drømmeland. Det er i høyden en liten tur i byen, og når jeg-personen ligger med hodet på puten i avslutningslåta «Søvn», klarer ikke vedkommende å sove. Barnet synger inni seg, melodier surrer i hodet og slipper ikke tak: Æ har en sang inni mæ / men ordan e for vanskelig å finn / melodian e som virvelvinda / Sjøl om æ søng dem ut e dom på vei tilbake inn, synger Jenssen, og så sier han ikke mer. Som om han ikke ønsker å skjønnmale det smådesperate alvoret i å ligge der musestille mens man venter på en søvn man kanskje ikke helt stoler på.

Bak en dør eller to sitter nok en trygg voksenperson, det får du alltid følelsen av i Jenssens univers, men samtidig ligger erkjennelsen av at man må forsøke å takle en god del ting alene, og at dette er en av dem. Det er i det her feltet Jenssen graver med forsiktige spatak. Overbevisningen han gjør det med, trangen til han har til å si ting rett fram, nesten bevisst upoetisk til tider, gjør ham til en egenartet stemme i norsk alternativ barnemusikk. 

Annonser

Stikkord:
· · ·