Ubehagelig gyldig og aktuell




Claire de Wangens arbeid med ungdom som aktører er blitt sjeldent godt, så godt at det er til å miste pusten av.

På mange måter føyer Viste Beach Club seg inn i en vev av fortellinger om dystopiske framtidssamfunn, som det finnes en rekke eksempler på innenfor både litteratur og film. Selv om denne endetidsfortellingen tilhører en verden fjernt fra vår egen og ikke er eksplisitt politisk, kjennes den likevel ubehagelig gyldig og aktuell.

Med utgangspunkt i det konkrete stedets historie, har de Wangen i samarbeid med Ungdomsteatret ved Rogaland Teater skapt Viste Beach Club, en forestilling der publikum utforsker et nedlagt strandhotells utallige rom, korridorer og etasjer. Resultatet er et oppslukende og uhyggelig univers, der de Wangens arbeid med ungdom som aktører er blitt sjeldent godt, så godt at det er til å miste pusten av.

Viste Beach Club


I regi av Rogaland Teater

Regissør: Claire de Wangen

Lysdesigner: Thomas Bendiksen

Skuespiller: Henrik Bjelland

Medvirkende fra Ungdomsteatret: Ingrid Leinum Stormoen, Erle Østrem, Aron Amadou Robberstad Vallestad, Helmine Mathilde Edvardsen, Sandra Martine Eskeland, Kjetil Bjørnsen Jekteberg, Runar Bjørnsen Jekteberg, Erlend Ravnanger, Thomas Dart, Andreas Løve, Niclas Piel, Tollef Jacobsen, Maria Aamodt, Vega Østin, Denis Rinder

Foto og visuelt uttrykk: Morten Bendiksen

Varighet: 1 time

Anbefalt aldersgrense: 13 år

Premiere lørdag 20. januar, Viste Strandhotell

Forestillingen spilles i perioden 20.januar – 18.mars

Kommuniserer på tvers av aldersgrupper

Det tar ikke lang tid før jeg får følelsen av å bevege meg inn i en helt annen verden i regissør Claire de Wangens forestilling Viste Beach Club. Oppsetningen er lagt til et hvitmalt, gammelt, nedlagt strandhotell i Randaberg, en liten kjøretur utenfor Stavanger sentrum. Bortsett fra lyden av bølgene som skyller inn mot land, er det helt stille. I 1960- og 70-årene huset lokalene til Viste Strandhotell blant annet et populært diskotek som utgjorde en viktig møteplass for tilreisende ungdommer.

Også i Viste Beach Club møter vi også en gruppe ungdommer som bor på hotellet. Forestillingen har aldersgrense 13 år og er myntet på et ungt publikum, men begrenser seg ikke av den grunn og kommuniserer på tvers av aldersgrupper.

Fragmenterte narrativ

Like etter vi ankommer, deles vi inn i fem grupper som går ulike guidede ruter gjennom hotellet. Vi henger fra oss ytterjakkene og får tøfler før vi ledes inn i huset. Ingen av gruppene opplever den samme forestillingen.

Fra første stund etableres en uhyggelig og anspent atmosfære. Vi får en mistanke om at noe merkelig foregår på hotellet. «Vi kan ikke være der ute, det er ingenting for oss der ute», sier stuepiken og trekker for gardinene, før hun strengt formaner oss om ikke å snakke med andre enn henne. Uhyggen forsterkes idet hun forteller om forfatteren Tollef, «han som bestemmer, han som kommer først». Vi får høre at hun en dag fant ham på rom 215, at det luktet tang og at beina hans var vekk. Litt senere ser vi Tollef når han går forbi oss ned en trapp. Han er en plaget ung mann ikledd morgenkåpe og har stålproteser som bein.

I slike små, effektive drypp, gir Viste Beach Club publikum tilgang til bruddstykker av historier, men aldri helhetlige og avsluttede narrativ. På den måten er det som ikke fortelles minst like viktig som det vi får vite, da det er opp til oss å pusle bitene sammen. Etterhvert skjønner vi imidlertid at det dreier seg om en gruppe på 13 ungdommer som er innesperret på hotellet, på flukt fra noe «der ute» som vi aldri får vite hva er. Litt etter litt sås det tvil om hvor lenge de egentlig har vært der inne.

Claire de Wangen har siden 2001 arbeidet med stedsspesifikke forestillinger der hun tar utgangspunkt i konkrete steder, og binder stedene sammen med egenkomponerte fiksjonsfortellinger. Hun har laget flere forestillinger for voksne, men også for barn og unge, blant annet Osperheimkomplekset (2011), som ble spilt oppe i en trehytte i Kristparken på Hammersborg i Oslo. I Viste Beach Club er det første gang de Wangen gjør et rendyrket samarbeid med aktører fra et ungdomsteater.

Det tar ikke lang tid før man får følelsen av å bevege seg inn i en helt annen verden. Foto: Morten Bendiksen.

 

Fordreid logikk

Viste Beach Club kunne fort blitt en forestilling i et nokså konvensjonelt landskap med velkjente elementer fra grøssersjangeren, men isteden krydres handlingen med virkemidler inspirert av science fiction. Verdt å nevne i denne sammenhengen er en agent vi treffer flere ganger som forsøker å ta med seg to barn vekk fra hotellet. Agentens hotellrom har to skjermer montert på veggen med ultralydbilder av to små fostre, som om han avler fram barn der inne. I en annen scene forteller en ung jente at det snart vil bli mulig for henne å overleve ute og peker på det som likner små gjeller på begge sider av kragebeinet sitt.

Slike løse, uavsluttede tråder i handlingen gjør at effekten av de ladede og ubehagelige scenene i Viste Beach Club er langt mer enn at vi blir skremt. De velkjente elementene vi forbinder med grøssersjangeren vris og vendes på, med det resultat at forestillingen følger en egen, fordreid logikk som forvandler det kjente til noe ukjent. Det åpner for flere scenarioer, tankeeksperimenter og tolkningsmuligheter i møtene med karakterene og situasjonene. Jeg begynner å lure på om landskapet utenfor hotellets vegger er tømt for oksygen. Hva er det med havet som gjør det så farlig? Er det utenomjordiske skapninger der ute?

Unødvendige transportetapper og uforløst interaksjon

En stram dramaturgi holder mye av forestillingen sammen, men vårt opphold på Viste Beach Club skjemmes av flere unødvendige transportetapper der publikum blir stående og vente for lenge mellom rom og scener. Gjentatte instrukser fra skuespillerne om at vi må vente blir etterhvert overflødige og bidrar mer til å bryte med illusjonene som er skapt enn til å opprettholde dem.

Fra det øyeblikket vi tar på oss tøflene inkluderes vi i fiksjonen, og aktørene omtaler oss også som «de nye». Men interaksjonsaspektet i forestillingen er noe uforløst.

Gjennomgående i forestillingen savner jeg at skuespillernes henvendelser til oss og reaksjonene våre får flere konsekvenser for scenene underveis. Og da utover at vi litt passivt deltar ved å synge en bursdagssang, hviske hverandre i ørene eller svarer på spørsmål. På et punkt i forestillingen er vi nære på et interessant øyeblikk der noe står på spill, når en ung gutt på det ene hotellrommet, sittende i en sanddyne med et timeglass, spør flere av oss om hvordan vi egentlig har det. Scenen er likevel for kort til at vi får svart ordentlig på spørsmålet.

 

Aktuell framtidsfortelling

Nå det er sagt, er de Wangens arbeid med ungdom som aktører i Viste Beach Club glitrende. Av alle aktørene er det kun én profesjonell skuespiller med i oppsetningen. Enkelte scener har aktører som utfører et intenst, overbevisende og energisk skuespillerarbeid. Forestillingen inkluderer mange sterke enkeltprestasjoner, samtidig som det er flere øyeblikk med drivende samspill mellom ungdommene. Bruddstykkene av fortellinger er utarbeidet av de Wangen sammen med ungdommene, og tryggheten de utstråler underveis vitner om et sterkt eierskap til situasjonene og tematikken.

I programteksten til forestillingen kan vi lese at «verden der ute har gått under. Det er tiden etterpå. Det er fortellingen om tiden etter slutten». I Viste Beach Club skapes en parallell verden som til tross for at den befinner seg fjernt fra vår virkelighet, likevel kjennes relevant og nærværende i vår urolige tid. Det mest foruroligende er kanskje fragmentene av historier som overlater til oss å dikte videre på potensielle framtidsscenarioer.