Uengasjerende forestilling om engasjerende tema




Problemet som Vilde Vite og plastmysteriet tar opp er viktig, men fjases bort av slett manus- og regiarbeid.

I januar i fjor ble det funnet en seks meter lang gåsenebbhval på Sotra utenfor Bergen. Magen til hvalen var full av plast, og den hadde mest sannsynlig lidd en smertefull død. Nyhetssaken om hvalen vakte internasjonal oppmerksomhet, og det stakkars dyret ble raskt et symbol for menneskers forsøpling av havet. Universitetsmuseet i Bergen har valgt å vise både plasten og deler av hvalskjelettet i utstillingen Plasthvalen, som tar opp problemene som plastforurensning og ikke minst mikroplast forårsaker.

Den Nationale Scene (DNS) slenger seg på det aktuelle temaet og har i samarbeid med vitensenteret Vil Vite laget musikalen Vilde Vite og plastmysteriet. Hovedpersonen er det nysgjerrige barnet Vilde, som er over gjennomsnittet opptatt av kildesortering. Vilde savner moren sin, som er mye på jobbreise fordi hun har funnet opp en maskin som skal rense havet for plast. Når prototypen til plastrensemaskinen forsvinner, får Vilde uventet besøk av den intergalaktiske miljøspion-ninjaen Eco fra planeten Evergreen, og sammen drar de for å finne prototypen og redde miljøet.

Stine Robin Berg Hansen og Eirik del Barco Soleglad er gode i rollene sine, men i historiefortellingen har ikke figurene fått nok dybde, handlingen haster av gårde uten at vi får bli ordentlig kjent med dem. Både Tormod Løvold og Ameli Isungset Agbota gjør en fin innsats i de skiftende rollene som fiskergubbe/far og sjøanemone/plastmonster/mor, men heller ikke disse to dyktige skuespillerne har fått nok å jobbe med verken i manus eller regi.

Spenningskurven er like flat som karakterene: Den eneste hindringen miljøkrigerne møter – bortsett fra at de må lytte til fiskeren Ansgars litt for lange anekdoter – er et plastmonster som har oppstått av alt plastbosset i havet og som planlegger verdensherredømme. På tredje forsøk er plastmonsteret uskadeliggjort, og ingen flere overraskelser oppstår. Når Vilde omsider finner plastrensemaskinen, utnyttes det ikke som det tydelige vendepunktet det er.

Vilde Vite og plastmysteriet


Den Nationale Scene, Bergen

Onsdag 21. mars 2018 kl. 16.30

Basert på Vilde Vite og halemysteriet av Roe Lauvås jr.

Bearbeidet av: Lisa Kent, Morten Kjerstad og Toril Solvang

I rollene: Stine Robin Berg Hansen, Eirik del Barco Soleglad, Tormod Løvold, Ameli Isungset Agbota og Gerald Pettersen

Musiker: Harald Dahlstrøm

Regissør: Lisa Kent

Scenografi: Sunniva Bodvin

Kostymedesigner: Linn Therese Michelsen

Lysdesigner: Arne Kambestad

Komponister: Svein Ragnar Myklebust og Britt-Synnøve Johansen

Sangtekster: Britt-Synnøve Johansen

Dramaturger: Toril Solvang og Morten Kjerstad

Savner humor og tekstlig finurlighet

Dette er andre gang på et halvt år Lisa Kent regisserer en musikal på DNS. Akkurat som i Hedwig and the Angry Inch er koreografien påfallende lite interessant, med trinnene side – kryss bak – side som gjengangere. De vanligvis så akrobatiske utøverne Soleglad og Løvold gjør det de kan for å piffe opp bevegelsene, men det hersker ingen tvil om det er mye uutnyttet potensial i hele ensemblet. Det hjelper heller ikke at både scenografi og lysdesign er nydelig når det er så store mangler i historiefortellingen.

Etter første applaus oppfordrer ensemblet til allsang på hovedrefrenget i forestillingen og tar et planlagt, lite ekstranummer med boomwhackers (fargerike plastrør stemt i ulike tonehøyder). Disse instrumentene kunne med fordel vært brukt tidligere i forestillingen for å skape mer liv og bevegelse på scenen og mer musikalsk variasjon.

Et plastmonster som har oppstått av alt plastbosset i havet planlegger verdensherredømme. Foto: DNS

Melodiene er ellers sjarmerende nok, og Harald Dahlstrøm gjør en respektabel jobb bak synthen. De holdningsskapende sangtekstene er imidlertid ikke kommet særlig langt siden Blekkulf på nittitallet sang ”Slå av motor’n, din gjøk!” Klisjeer som ”Nå må vi stå på / La oss løfte sammen / la oss starte nå” føles utdaterte og lite fengende. Holdningsskapende teater kan lett havne i moraliserende vendinger. Jeg som er oppvokst med Live Aid på åttitallet og Midt i Smørøyet-holdningskampanjer som ”Røyking er ut!” på nittitallet skulle ønske barn av 2018 fikk oppleve litt mer humor og tekstlig finurlighet i kunsten som tar opp samfunnsproblemene de skal vokse opp med.

Velmenende uklart

Stykket snuser på temaer som vennskap, ensomhet og fraværende foreldre, men det blir med antydningene. Det at Vilde og Eco begge har trengt en venn behandles kun i noen få replikker. Vildes lengsel etter moren, som stadig er ute på tokt, får heller ikke noen ordentlig drøfting før de gjenforenes på slutten.

Miljømoralen i stykket forblir dessuten uklar: Det understrekes at det er viktig å kildesortere, samtidig som hovedpoenget synes å være at plastrensemaskinen uansett fikser problemet til slutt.

Vilde Vite og plastmysteriet er velmenende teater, men får ikke til å formidle viktige budskap verken med kraft eller tydelighet. Da er plasthvalen på Historisk museum mer inspirerende.