Ufokusert om en pappas død

Slik beskriver Franzisca Aarflot Produksjoner forestillingen på sine hjemmesider:

«Maja 10 år holder på å miste faren sin. Maja og mamma og pappa opplever at verden blir snudd på hodet. Her og der, før og nå, du og jeg er ikke lenger som det var, og Maja filosoferer omkring livets og dødens mysterium.»

Det er ikke helt uten forventninger jeg går inn i salen på Teater Manu i Oslo denne fredagen. Franzisca Aarflot har markert seg som modig og utforskende stemme i det norske scenekunstlandskapet, og etter å ha sett «Drømmecontaineren» i fjor høst (en co-produksjon med Teater Innlandet), er det vanskelig å la være å glede seg. Aarflot er nettopp en utforsker: nye samarbeid, nye tilnærminger og nye konsepter. Hva venter denne gangen?

Vakker animasjon

På scenen står kun et stort lerret lengst bak, med to vinger på sidene for økt bredde og dybde i bildet. Så langt føyer scenografien seg inn i rekken av forestillinger med projeksjon som bærende element. Når lyset i salen senkes og forestillingen starter, ser vi en animasjon av hvite skyer som beveger seg, og bak dem en svart og stjernetett himmel. Dette poetiske bildet er et fint anslag til forestillingen; en blanding av vanlig himmel og universets uendelighet.

Danser og koreograf Camilla Tellefsen kommer dansende inn på scenen. Bevegelsesuttrykket er annerledes og originalt, jeg aner ikke om hun har studert japansk Butoh, men det er dit assosiasjonene mine går: langsomme bevegelser, originale vridninger av kroppen og leddene, mye med front mot publikum. På lerretet skapes en skyggesilhuett av kroppen hennes.

Parallelt med dette kommer etterhvert en voice-over, det er forfatteren av boka som leser fra den. Disse tre parallelle planene – animasjon, bevegelse, tekst  – følges ad gjennom hele forestillingen.

Galskapen

Det er lenge siden jeg har gått i teateret og kommet ut igjen med så mange spørsmål som etter å ha sett «Pappas reise ut av tiden». Forestillingen på en knapp halvtime satte i gang en rekke tanker, jeg ble både provosert og frustrert.

Når man velger å lage en barneforestilling, ikke bare om døden, men om noe av det barn er aller mest redde for, nemlig at en forelder dør, da gjelder det å trå varsomt. Gjør det ikke? Men det gjør ikke Franzisca Aarflot. Her har man tatt silkehanskene av.

Teksten i fortellingen, som Aarflot har forfattet, har et billedspråk som ikke forskjønner. Det er mange abstrakte bilder på det som skjer, men vi forstår at Majas pappa sannsynligvis har kreft i hjernen. Han går «som på en båt i storm», og han «stirrer sånn som øgler gjør», med øynene i ulike retninger. Han mister hukommelsen, han syns- og hørselshallusinerer. Forestillingen går dypt inn i beskrivelsene av farens galskap, som her:

Pappa sier: «Jeg ser et tog som er firkantet foran. Rett der. Toget krasjet med tredve-førti kilo iskrem ombord, altfor mye å spise, men jeg måtte gjøre noe med det. Eneste måte å bli kvitt det på, var å spise det. For mye å spa opp i bokser igjen, hadde ikke tid. Måtte bli kvitt det. Jeg spiste det, alt sammen.» Så ler han. Jeg blir glad.

Undring?

Franzisca Aarflot kaller dette en undringsforestilling, hvor barnet undrer seg over døden. Og flere poetiske tekstsekvenser viser også dette, som denne tekstblokken:

«Tenk om det kunne vært annerledes. Tenk om vi bare ser én virkelighet av mange, at det hele tiden finnes uendelig mange muligheter og at alle sammen faktisk skjer. Men vi klarer bare å være ett sted, derfor opplever vi bare den ene muligheten.» Vakre tanker, men er det barnets undring, eller den voksnes?

Mesteparten av teksten i boka og i forestillingen maler opp bilder fra en dødssyk pappas babling i ørska, hvor man som barn i publikum dras med inn i disse bildene, vrangforestillingene og hallusinasjonene. Hvorfor? Hva vil Aarflot gi barna blant publikum ved å gå så dypt inn i akkurat dette? Skal det være morsomt? Skal det være avskrekkende midt opp i det triste? Og fremfor alt: Hvilke barn snakker hun til?

Hovedpersonen i fortellingen er en jente på ti år, men boken er lagt opp som en bildebok med korte setninger, slik det gjøres i bøker for barn som ikke har nådd skolealder. Språket er noen ganger svært enkelt, som for barn i 4–6 årsalderen, andre steder med formuleringer for mye eldre lesere. Det er også et språklig bilde jeg reagerer på:

«Det kunne vært mye verre. Tenk på romhunden Laika eller barna i Afrika»

Dette er innledningen til en lengre tekstblokk hvor Maja ramser opp ting som kunne vært verre, for å trøste seg selv. Sammenlikningen og tekstidéen er som sakset rett ut av den svenske filmen og kultklassikeren «Mitt Liv som Hund», som forøvrig omhandler en ung gutt som opplever at moren dør, og som strever med å stå alene i håndteringen av dette. Jeg vet ikke om det er tilfeldig eller ikke, men det er påfallende likt filmen, på tross av at få barn i dag har noe forhold til romhunden Laika.

Stykkevis og delt

Når projeksjon, voice-over og dansekoreografi går som tre parallelle spor gjennom en hel forestilling, blir det viktig at disse harmonerer og utgjør en helhet. Dette lykkes kun delvis. Forholdsvis lange og abstrakte bevegelsessekvenser, med et eksperimentelt lydbilde og abstrakte formuleringer i tillegg, er nok ikke lett å få tak i for de yngste. Jeg tror heller ikke Aarflot ønsker å være tydelig, men jeg savner flere konkrete bilder som gjør at jeg blir mer følelsesmessig engasjert, og som gjør helhetsinntrykket mer håndgripelig. Jeg synes også innlesningen er for amatørmessig. Koreografiene er for lite talende, har mye samme mønster og intensitet og blir etterhvert ensformige og lite interessante. Animasjonene er gjennomgående vakre, men som nærværende scenekunst synes jeg helheten kommer til kort. Det som er fint, er når bruddet og det dramaturgiske klimakset kommer med kraftigere musikk og mer energiske og friere bevegelser. Da er det lettere å «føle med» Maja.

Tampen brenner

Med en slik utforskende holdning til scenekunsten som Franzisca Aarflot har, kan man ikke lykkes hver gang. «Pappas reise ut av tiden» bommer på målskiva, eller har kanskje aldri besluttet helt hvor den vil treffe. Men det er langt fra noen overflødig produksjon. Det er forfriskende å se produksjoner for barn som sikter så høyt og vil så mye, og jeg fornemmer at beretningen står regissøren nært – kanskje for nært? Det kjennes som om forestillingen kunne trengt en produksjonsperiode nummer to for virkelig å kunne høste gullet.

Som voksen skal man tradisjonelt sett alltid ha et betryggende svar på hva det er som skjer etter døden, når barnet spør. Som anmelder skal man alltid vite om man synes en forestilling er god eller dårlig, fungerer eller ikke fungerer. Jeg vet rett og slett ikke helt. Jeg kan mye om barn og teater, men ikke så mye om døden. Men jeg har en sterkt intuitiv følelse av at «Pappas reise ut av tiden» ikke behandler døden på en måte som gavner barnet; det blir unødvendig utrygt og rått. Å imøtekomme barnets tanker og undring omkring døden er selvsagt viktig. Men i denne forestillingen er det de voksne som styrer; det har blitt for stor vekt på ubehagelige og forstyrrende litterære bilder som ikke gjør fortellingen verken sterkere eller bedre.