Ujevnt om Edvard Munch

Boken er delt opp i seks kapitler som blant annet omhandler Munchs teknikker, folk og dyr rundt kunstneren (Munch omgav seg med hunder, hester og høner da han bodde på Ekely), billedserien «Livsfrisen» som inneholder noen av Munchs mest kjente malerier, og hvordan Munch ble kjendis.

Boken avsluttes med en kort liste som forklarer ord som blant annet «bohem», «ekspresjonisme» og «primærfarger». Kapitlene er skrevet av seks forskjellige fagfolk fra Munch-museet, Høgskolen i Oslo og Akershus og Nasjonalmuseet. Boken er kommet til som et samarbeid mellom Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og Munch-museet, og utgis på fem språk med støtte fra Utenriksdepartementet og Fritt Ord.

Må ikke glemme å stille spørsmål

Er det vanskeligere å skrive for barn enn for voksne? Barn er i hvert fall ofte ærligere enn voksne om hvorvidt de liker noe eller ikke. De er heller ikke flaue over å innrømme at de ikke forstår det man snakker om. Det å formidle kunst, enten via tekst eller i muntlig form, behøver ikke nødvendigvis å være så annerledes enten man står foran en gruppe voksne eller barn. Men erfaringsmessig er barn et mer engasjert og våkent publikum som faktisk ønsker å bidra. Dette bør man tenke på også når man skriver for barn: å ikke bare fortelle gode historier, men også å engasjere gjennom å stille spørsmål.

Både for voksne og barn blir formidlingen av en historie som skjedde for mange, mange år siden, mer interessant dersom den på en eller annen måte kan relateres til noe vi kjenner oss igjen i Det er den siden ved boken som er mest engasjerende. Ellen J. Lerberg skriver godt om Munchs venner som Hans Jæger og Dagny Juel, August Strindberg og Ludvig Karsten, ved å fortelle morsomme og dramatiske historier, og poengtere hva som var spesielt ved disse menneskene. Historiene er i seg selv som tatt ut av et eventyr og har en klar underholdningsverdi, men et viktig poeng er at Lerberg involverer leseren ved å stille spørsmål om den historien hun forteller – på den måten relaterer hun historier fra fortiden til vår tid på en fin måte.

Kjendishysteriet rundt «Skrik»

Lasse Jacobsen skriver også godt og morsomt om hva som gjorde Munch til kjendis både i sin samtid og etter sin død. Han trekker gjennomgående linjer mellom Munchs samtid og i dag, og forklarer ord og uttrykk direkte i teksten, noe som gjør teksten hans tilgjengelig for leseren. Jacobsen skriver blant annet om såkalte «vittighetsblader» som menneskene leste på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet for å oppdateres på kjendissladder. Munch ble ofte omtalt – og tegnet – i disse bladene.

Munch ble verdenskjent fordi han malte på en måte som menneskene den gangen ikke var vant til å se. Han malte også motiver som aldri før hadde blitt malt. Derfor mente mange mye om det han drev med, og man krevde blant annet at en av Munchs utstillinger i Tyskland ble stengt for publikum. Munch fikk mye oppmerksomhet – noe han i utgangspunktet så på som en positiv ting.

Jacobsen skriver også om kjendisstatusen til Skrik-figuren, og engasjerer ved å uttrykke klare meninger om dette kjendishysteriet. Jacobsen spør: «Er det så viktig å bli berømt? Hvis du som leser, svarer ja, da spør jeg som skriver: Hvorfor er det viktig? Skrik-figuren er blitt en mediekjendis, men den hører hjemme på veien i det flammende landskapet som Munch malte. Det er først der den betyr noe og blir et bilde på redsel og angst. Edvard Munch er ikke bare viktig fordi han er berømt. Han likte ikke folk som ville være sammen med ham bare fordi han var kjendis. Han ville stort sett være for seg selv og arbeide med kunsten.» Dette poenget kan lett kan overføres til vår tid hvor «alle» vil være berømte, men ikke nødvendigvis har en grunn til det.

Voksne ord

«Møt Edvard Munch» forteller seks ulike historier skrevet av seks ulike stemmer, og vil derfor nødvendigvis ikke ha gjennomgående lik standard fra begynnelse til slutt. Jeg tror ikke en 10–13-åring  kan visualisere og forstå ord som angst, sensuelt, erindring ogerotisk. Jeg visste i hvert fall ikke jeg hva disse ordene betød da jeg var på den alderen. I møte med disse ordene blir jeg øyeblikkelig dratt tilbake til klasserommet både på barne- og ungdomsskolen, hvor læreren faktisk klarte å gjøre et spennende tema kjempekjedelig. Det er faktisk dessverre også et kunststykke.

Jeg savner også en mer dyptgående historie om Munchs oppvekst, søsken og familie, når han begynte å interessere seg for kunst, som da tante Karen oppdaget hvor begavet han var da han lå på kjøkkengulvet og tegnet med kull fra ovnen. Det finnes et uendelig antall innfallsvinkler til historien om Edvard Munch, man må bare huske at den som hører på må dras inn i historien, og ikke utelukkes ved bruk av vanskelige ord og en passiv formidling.