Fra masseprodusert underholdning til høythengende kunstform




Mens tegneserier får stadig høyere status som kunstform, synker antallet unge lesere i Norge. Betyr det at mediets egentlige storhetstid er forbi?

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet norske barn som leser tegneserier hver dag har sunket fra 52% i 1991 til 16% i 2015. Den samme undersøkelsen viser også at kjønnsfordelingen blant unge tegneserielesere har jevnet seg ut, og at det ikke lenger er noen stor forskjell på interessen blant gutter og jenter.

Disse trendene er ikke overraskende for de av oss som følger med på utviklingen på tegneseriefeltet, men det er like fullt tankevekkende å få tallene servert svart på hvitt på denne måten. Manglende rekruttering av publikum er et problem for enhver kunstform, og hva gjelder tegneserien, som i sin moderne inkarnasjon hovedsakelig har hatt barn og unge som hovedmålgruppe, er det snakk om et paradigmeskifte av historiske proporsjoner.

Årsakene til at barn velger bort tegneseriene er mange og sammensatte, men grovt sett koker det ned til at skjermbaserte medier som spill, film, tv og internett fremstår som mer forlokkende og sosialt engasjerende for de unge. Samtidig er disse mediene, i motsetning til tegneserier, ofte gratis tilgjengelig i hjemmet. Humoren, eventyrene, verdensbyggingen og den fargesterke estetikken som lenge utgjorde tegneserienes hovedappell, kan i dag langt på vei finnes i ovennevnte medier, og da ofte i interaktiv form. Og når leserne faller fra, minsker utvalget av serier på norsk, hvilket i tur gjør de faktiske tegneseriene mindre synlige og mindre attraktive for unge lesere. Likevel er tegneseriekulturen i aller høyeste grad en synlig del av det moderne mediebildet både for store og små.

Fra utstillingen Hergé på Grand Palais i Paris. © Rmn-Grand Palais / Photo Didier Plowy © Hergé/Moulinsart

Økning i kvaliteten på serie-lesere

Utviklingen i Norge speiler utviklingen i Nord-Amerika og Storbritannia, hvor tegneserier fram til 80-årene ble avfeid som infantil underholdning, og hvor den lange veien mot allmennkulturell aksept har gått via en gradvis aldrende leserskare. Selv om det totale tegneseriesalget har sunket relativt drastisk siden 90-årene, er tegneserier likevel en større del av kulturbildet i disse landene enn kanskje noensinne tidligere. Dette er takket være økt medieoppmerksomhet og adaptasjoner i mer populære medier som film, tv og dataspill. Og dermed kan denne utviklingen i retning større kulturell legitimitet forklares med at kvaliteten på leserne har økt i takt med at kvantiteten har minsket.

Med kvalitet menes i denne sammenhengen den enkelte lesers evne til å påvirke menneskene og samfunnet rundt seg, hvilket er uløselig knyttet til alder. Et barn som leser tegneserier vil i liten grad være i stand til å omsette sin interesse i anmeldelser, intervjuer, utstillinger, festivaler, konferanser, universitetskurs, filmadaptasjoner og andre former for aktivitet som kan bidra til å påvirke måten et samfunn forholder seg til et kunstuttrykk. Selv i de sosiale medienes tidsalder er dette nærmest per definisjon de voksnes domene, og det er derfor kultur som har barn som hovedmålgruppe historisk sett har hatt lav status sammenlignet med kultur som henvender seg til et voksent publikum.

Les også anmeldelsen av Scott McClouds «Hva er tegneserier»: Tegneserier som forenkler uten å fordumme.

Et barn som leser tegneserier vil i liten grad være i stand til å omsette sin interesse i anmeldelser, intervjuer, utstillinger, festivaler, konferanser, universitetskurs, filmadaptasjoner og andre former for aktivitet som kan bidra til å påvirke måten et samfunn forholder seg til et kunstuttrykk.

Affiche Rmn-Grand Palais / Foto: Paul Nemerlin, Hergé © Adagp, Paris, 2016 © Hergé-Moulinsart

Fra billig masseproduksjon til høykultur

Den andre helgen i januar fikk undertegnede en sjeldent god sjanse til å bivåne dette aspektet ved tegneseriemediets utvikling, da jeg besøkte utstillingen Hergé på Grand Palais i Paris. Under pseudonymet Hergé produserte den belgiske tegneserieskaperen Georges Remi (1907-1983) mellom 1929 og 1983 hele 24 album om den unge reporteren Tintin, som har blitt stående som et av tegneseriehistoriens desiderte hovedverk. Tintin er den dag i dag den mest ikoniske figuren i europeiske tegneserier, og albumene kommer i stadig nye opplag på en rekke språk, til glede for nye generasjoner av lesere.

Skjønt, da undertegnede besøkte Grand Palais to dager før Hergé skulle pakkes ned, glimret barna med sitt fravær. På min vei gjennom de to tettpakkede etasjene så jeg kun en håndfull besøkende under myndighetsalder, og snittalderen på de oppmøtte lot til å ligge et sted nord for seksti.

At museale utstillinger sier vel så mye om tiden de produseres i som om tidsperioden de utstilte gjenstandene stammer fra, er en klisjé, men sjelden har den stemt bedre enn i tilfellet Hergé. Denne sammenstillingen av skisser, originalsider, malerier, trykkplater og Tintin-utgivelser fra hele verden – og et publikum hvis forhold til Hergés arbeid hadde vokst og endret karakter gjennom flerfoldige tiår – var nemlig en perfekt illustrasjon av den kuriøse posisjon tegneseriemediet befinner seg i dag. For etter å ha foretatt en historisk reise fra billig masseprodusert underholdning for barn til en kunstform verdig en plass i høykulturens palasser, er det ikke lett å si hvor veien videre går.

 

Fra utstillingen Hergé på Grand Palais i Paris. © Rmn-Grand Palais / Photo Didier Plowy © Hergé/Moulinsart

Dersom man ikke ser på salgstall, men kun forholder seg til den rollen tegneserier i dag spiller i dagligtalen, i medienes kulturdekning, på andre kulturfelt og blant mottakere av høythengende kulturpriser, er det lett å få inntrykk av at tegneserier har større gjennomslagskraft enn noensinne.

Gjennomslagskraft uløselig knyttet til alder

Tegneserien har naturligvis en helt annen posisjon i Frankrike enn hva den har i Norge, USA og Storbritannia. Faktisk var Frankrike på mange måter forbildet da man i Skandinavia og den engelskspråklige verden i 80-årene begynte å argumentere for at tegneserien var en kunstform og ikke bare lett underholdning for massene. Publikumsutviklingen jeg har skissert over er på ingen måte like markant på det kontinentaleuropeiske markedet, Hergé-utstillingen tjener like fullt som et bilde på en virkelighet tallene fra Statistisk sentralbyrå bare viser én del av.

For dersom man ikke ser på salgstall, men kun forholder seg til den rollen tegneserier i dag spiller i dagligtalen, i medienes kulturdekning, på andre kulturfelt og blant mottakere av høythengende kulturpriser, er det lett å få inntrykk av at tegneserier har større gjennomslagskraft enn noensinne. Og på mange måter er dette helt korrekt – kultur er tross alt langt mer enn salgstall – men den gjennomslagskraften tegneserier har blant voksne i dag er uløselig knyttet til den gjennomslagskraften de hadde blant barn for ti, tjue og tredve år siden.

I denne streben etter anerkjennelse har man lenge tatt det unge publikummet for gitt.

Aldersavhengige aspekter

I Hergé var Tintin-albumenes enkle fortellinger og rene overflater brutt ned til sine grunnleggende bestanddeler, og utstillingen er i så måte et eksempel på høykulturens manglende evne til å prosessere kultur laget for barn på barnas premisser. For å gjøre Tintin verdig en plass i de tradisjonsrike lokalene, ble fokuset flyttet fra spenning og eventyr til håndverk, biografi og historisk kontekst. Og ved å innlemme originalskisser og malerier, som kom rett fra tegnerens hånd uten å gå veien om trykkeriet, ble utstillingen tilført en snev av kunstverkets aura, som i henhold til Walter Benjamin er fraværende i masseprodusert kultur.

Pensjonistene som vandret gjennom Grand Palais var utvilsomt like glade i Tintin som barna som i dag – fortsatt – sitter fordypet i Hergés klare linjer og flate farge. Men på grunn av aldersforskjellen satte de voksne pris på andre aspekter ved Remis kunstnerskap enn dagens unge. For dem var fortellingene og formspråket for lengst fordøyd, og nysgjerrigheten handlet derfor mer om historien bak historiene. Hittil har tegneseriemiljøene i Norge, Nord-Amerika og Storbritannia omfavnet det faktum at dets publikum har blitt eldre, nettopp fordi det har gjort leserne i stand til å sette pris på og behandle mediet som kunst på en måte barn verken har de nødvendige referanserammene eller plattformene for å gjøre. Og dette har gitt seg utslag i et bredere spekter av måter å produsere, publisere, lese og forstå tegneserier, som har vært til berikelse for både tegneserien og kulturfeltet som sådan. Men i denne streben etter anerkjennelse har man lenge tatt det unge publikummet for gitt.

Gårsdagens klima

Den amerikanske klimajournalisten Elizabeth Kolbert har uttalt at det som gjør det vanskelig å stoppe klimaendringer, er at utviklingen går så sakte at vi ikke er i stand til å se endringene før det er altfor sent – at vi så å si lever i gårsdagens klima. På kulturfeltet finner vi et lignende etterslep. Det er nærmest en regelmessighet i at kultur som i sin samtid avfeies som trivialiteter for barn blir gjenstand for en massiv oppvurdering og økt innflytelse i takt med at dens opprinnelige publikum vokser opp og kommer i posisjon til å påvirke den kulturelle kanon.

Tegneserien er et ungt kulturuttrykk som historisk sett har hatt en større prosentandel barn blant sitt publikum enn så å si alle kunstformer det er naturlig å sammenligne med. Og dette har hatt stor innvirkning på måten tegneserien kommuniserer på og hva slags tematikk den befatter seg med. For selv om barnas evne til å gi tilbakemelding i mange tilfeller begrenser seg til å kjøpe eller ikke kjøpe – se eller ikke se – har deres intuitive bedømmelse av hva de liker like fullt en stor påvirkning på hva som blir produsert.

Spørsmålet er hva som vil skje dersom tegneseriemediets forankring i det unge publikummet forsvinner.

Det eneste som er sikkert er at det vil ta lang tid før svaret åpenbarer seg.