Usikkerhet rundt de tidligere nasjonale aktørene i Den kulturelle skolesekken

Før Kulturtanken ble opprettet og fikk ansvaret for Den kulturelle skolesekken (DKS), var det eksterne nasjonale aktører som skulle sikre faglig kvalitet innenfor sine kunstfelt. Norsk scenekunstbruk hadde ansvaret for scenekunstproduksjoner, Norsk Filminstitutt for film, Norsk Forfattersentrum for litteratur, Nasjonalmuseet for visuell kunst og Rikskonsertene hadde ansvaret for musikk.

De tidligere nasjonale aktørene som skal fortsette samarbeidet med Kulturtanken har fått betegnelsen DKS-aktører. De har ikke lenger hovedansvar for et felt, men er én av flere aktører innen fagområdene sine. Snart to år etter omleggingen til Kulturtanken fremstår det fortsatt som uklart hvilken rolle de ulike aktørene skal ha i samarbeidet, og balansen mellom feltene er svært ujevn. Med Rikskonsertenes nedleggelse eksisterer det ikke lenger en samlende aktør for musikkfeltet, mens Scenekunstbruket er en stor og aktiv organisasjon på sitt felt.

– Jeg kan forstå at aktører i de ulike kunstfeltene ønsker å vite hva slags rolle de skal ha, men det er et komplekst spørsmål det ikke finnes ett enkelt svar på, sier direktør for Kulturtanken, Lin Marie Holvik.

– Tidligere har det vært ganske avklart for de som var nasjonale aktører, fordi de har hatt en tydelig rolle fra Kulturdepartementet. Det har de ikke lenger, og det er et stort og sammensatt felt der mange skal bidra inn i en ordning til det beste for elevene i klasserommet. Samarbeidet må bli til mens vi går. Når vi nå har ansatt ansvarlige for de ulike fagfeltene i Kulturtanken, vil både arbeidsform internt og samspill eksternt tre tydeligere frem.

– Musikkfeltet i vakuum

Ettersom Rikskonsertene og deres produksjonsavdeling for musikk til DKS er nedlagt uten at noen ny hovedaktør på feltet er opprettet, har Scenekunstbruket tatt initiativ til å opprette en musikkaktør med arbeidstittelen «Musikkbruket».

– Ved nedleggelsen av Rikskonsertene og deres skolekonsertvirksomhet har kunstformen, både innenfor DKS, men også generelt for musikkens del, mistet en nasjonal samlende aktør og faglig pådriver. Fra 2018 er det ikke lenger noen som har et definert overordnet og helhetlig ansvar for å sørge for en samlet utvikling av musikkfeltet for barn og unge, mener daglig leder i Scenekunstbruket, Ådne Sekkelsten.

– Musikkfeltet generelt vil nå kunne komme til å befinne seg i et vakuum, og man vil kunne miste mye godt opparbeidet kompetanse hvis det ikke raskt blir etablert en ny samlende aktør for musikken. Det er ikke nødvendigvis Scenekunstbruket som skal gjøre det, men vi har tilbudt oss å bidra inn i etableringen, og har også sagt at vi kan vurdere å opprette en performativ overbygning med et Musikkbruk og et Scenekunstbruk som to likestilte virksomheter. Slik kan mest mulig midler kanaliseres til kunsten og ikke til administrasjon, sier Sekkelsten, og påpeker at det er viktig at ønsket om en slik aktør må komme fra musikkmiljøet både i og utenfor DKS.

Lin Marie Holvik i Kulturtanken stiller seg i utgangspunktet positiv til Sekkelstens forslag.

– Hvis Sekkelsten og Scenekunstbruket gjør dette, vil vi samarbeide med dem om det, på samme måte som vi vil samarbeide med alle aktører som ønsker å tilby noe til DKS, sier hun.

– Produsentkompetansen er redusert

– Forslaget om opprettelsen av en ny musikkaktør kan være en god idé dersom det bidrar til at vi får et ryddig musikkfelt slik scenekunstfeltet har blitt med Scenekunstbruket. Men det er ikke nødvendigvis slik at det som fungerer for scenekunst også vil fungere på musikkfeltet, sier Øyvind Anda.

Han er programkoordinator for DKS Sør-Trøndelag, og har i et intervju med Ballade uttalt at nedleggelsen av produksjonsavdelingen i Rikskonsertene var et feilgrep.

Nå mener han det er viktig for fagmiljøet innenfor musikk i DKS å se fremover, og akseptere at den nasjonale aktøren og produksjonsavdelingen for musikk er borte.

– Vi må erkjenne at det er en ny virkelighet. Min forpliktelse er overfor elevene i Trøndelag, så da må jeg bidra til å finne løsninger som gjør at de får det beste tilbudet vi kan gi dem ut fra forutsetningene vi har. Kulturtanken skal jo ikke produsere selv, og produsentkompetansen er redusert til et blekt gjenskinn av hva det var. Dermed må vi se på andre muligheter.

Etterlyser utveksling av produksjoner

Anda mener man fremover må støtte seg på kompetansen i de ulike regionene for å produsere og kvalitetssikre musikkforestillinger for DKS, og at fylkene må samarbeide for utveksling av produksjoner.

– Det finnes høy kompetanse også utenfor Ring 3. Den store mengden produksjoner vi kan stå for sammen vil bli ganske betydelig, og noen av produksjonene vil nok bli svært bra. Hver for oss kan de ulike fylkene og kommunene få til mye, men vi kan få til enda mer i et fellesskap som gjør at vi kan dra nytte av hverandres produksjoner.

Uten produksjonsavdelingen i Rikskonsertene mener Anda det blir ekstra viktig å sørge for at flere produksjoner blir til i det frie feltet, men dét vil kreve en omstilling.

– Hvis man for eksempel gjennom insentivordninger kan stimulere til at det frie feltet bidrar med ferdige produksjoner, vil man kanskje få et større mangfold enn vi har hatt på musikkfeltet innenfor Rikskonsertene-systemet, sier han.

– Dermed er det noen fordeler ved at det blir opp til hvert fylke og kommune hvordan de ønsker å bruke pengene. Nå må vi i regionene ta ansvar selv. Det tror jeg vi får til, men det er klart det er et savn med en sentral produksjonsavdeling. Vi har mistet noe på veien, men nå må vi se fremover.

– Lite kommunikasjon

Norsk Forfattersentrum har, ifølge daglig leder Ingvild Christine Herzog, fått få signaler om deres rolle i arbeidet med DKS etter at ordningen med nasjonale aktører opphørte i fjor.

– Det har i lange perioder vært svært lite direkte kommunikasjon fra Kulturtanken til oss, men dette er i ferd med å bedre seg.

Ifølge Herzog har Norsk Forfattersentrum valgt å fortsette arbeidet med DKS blant annet gjennom å utlyse produksjonsmidler, informere på sine nettsider og ved å bistå oppdragsgivere og utøvere i arbeidet med å sikre best mulig litteraturformidling. Dette vil de opprettholde fremover, og Herzog mener organisasjonen med sine ressurser og kompetanse er en naturlig samarbeidspartner videre for Kulturtanken.

Lin Marie Holvik er ikke helt overrasket over at Herzog mener informasjonsflyten har vært dårlig i starten av samarbeidet mellom Kulturtanken og Norsk Forfattersentrum.

– Vi opplever Norsk Forfattersentrum som en god samarbeidspartner, og nå har vi en fagansvarlig på litteratur som er i tett dialog med dem. Hvis de synes vi informerer og kommuniserer for lite, må vi høre på det de sier og forbedre oss, sier Holvik.

Kulturtanken skal også fortsette samarbeidet med Norsk filminstitutt og Nasjonalmuseet om henholdsvis film og visuell kunst i DKS.

– Det er i praksis ingen endring for oss, vi kommer til å fortsette å gjøre det samme som vi har gjort hittil, sier Per Odd Bakke, avdelingsdirektør for Nasjonalmuseets landsdekkende program.

– Vi utvikler nå samarbeidsplattformer med Kulturtanken, og vårt oppdrag overfor fylkene i hele landet er å produsere utstillinger og drive kompetanseutvikling.

– Flere utfordringer fremover

Ifølge Lin Marie Holvik skal Kulturtanken sørge for at nettverket Øyvind Anda ønsker for utveksling av DKS-produksjoner over hele landet er tilstede fremover.

– Den rollen tar vi. Vi har allerede hatt en samling med alle musikkprodusentene fra Rikskonsertene for å kartlegge behovet, og vi gjør tilsvarende for de andre kunstuttrykkene. Det er ikke noe nytt i at fylkene og kommunene har ansvaret for DKS, men det vi skal gjøre for å bidra til videre utvikling er å finne ut hvordan vi kan løse det som til nå har vært utfordrende.

Blant utfordringene Kulturtanken skal finne løsninger på fremover, nevner Holvik at kultursektoren tradisjonelt har hatt større eierskap til ordningen enn skolesektoren har hatt. Hun mener også at søknadsprosesser bør forenkles, at kvaliteten på produksjonene er litt for varierende, og at noen kunstuttrykk har fått større plass i DKS enn andre.

– Ansettelsen av fagfolk på alle kunstfeltene i Kulturtanken vil kanskje bidra til at vi får løftet de som hittil har fått mindre plass i DKS. Vi hverken kan eller skal sitte på alt selv, men vi skal sitte med den beste kompetansen vi kan på hvert felt. Det mener jeg at vi har fått til med ansettelsene vi har gjort, og så skal de ut og jobbe med feltet. Aktørene i feltet er fryktelig viktige for oss.