Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ut av deg sjæl-opplevelse

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 13. juni 2019

HVOR
Sentralen, Oslo

Forestillingen Corpus ønsker å gripe tak i det underlige åndelige rommet som utgjør tilstanden mellom liv og død. Utfordringen er at den gjør det på en litt for voksen måte.

↑ Fra forestillingen Corpus. Foto: Tormod Lindgren

Familieforestillingen Corpus tar for seg den svevende tilstanden mellom liv og død. Men bruker forestillingen barnets språk om det som hender?

Døden er en underlig ting for den som hver dag utforsker livet. Samtidig er den noe alle daglig forholder seg til på ett eller annet nivå, og den er ikke minst et fenomen kunsten kretser rundt. I figurteaterforestillingen Corpus, som ble spilt på Sentralen i Oslo noen pinsedager i juni, tematiseres tilstanden mellom liv og død i en familieforestilling som løfter et barn på operasjonsbordet opp og ut av sin egen kropp.

Corpus er beregnet på barn fra seks år og oppover – med tilhørende voksne. På scenen er skuespillerne Cecilie Solberg Knudsrød og Christina Ørbekk Nikolaisen sammen med dukken Edda og øvrige figurer og effekter. Tormod Lindgren står for ide, regi, scenografi, kostymer, video og figurdesign. På premieren var det, som så ofte i norsk barneteater spilt på små scener, ingen barn i publikum. Akkurat dét fenomenet er en skikkelig premierefestbrems. Det er synd ikke å få oppleve barneforestillinger spilt for målgruppen.

Corpus – en familieforestilling


Hvelvet, Sentralen, Oslo
Fredag 7. juni 2019

Medvirkende:
Ide, regi, scenografi, kostymer, video og figurdesign: Tormod Lindgren
Ide og tekst: Aina Villanger
Komponist: Peter Baden
Produsent: Camilla Svingen
Skuespillere: Cecilie Solberg Knudsrød og Christina Ørbekk Nikolaisen
Dramaturg: Ole Johan Skjelbred Knudsen
Inspisient: Amanda Øiestad Nilsen
Objektkonsulent: Frida Odden Brinkmann
Scenografi/figurassistent: Selma Lindgren, Sarah Holbrook, Linus Lindgren
Videotekniker: Eirik Ingebrickson

Støttet av Kulturrådet, Dramatikkens Hus, Scenekunst Sør, Fond for lyd og bilde

Farge- og skyggespill. Foto: Tormod Lindgren.

Skyggespill og utvidet virkelighet

Rett skal være rett, på premieren sviktet deler av det tekniske ved forestillingen. Fargene og projeksjonene som beskriver stedet barnet kommer til når hun svever ut av seg selv (og som synes på noen av bildene) var ikke synlige på premieren. Slikt kan skje. Denne teksten er likevel basert på premieren – tross dette.

Scenen er en operasjonssal, med et sterilt operasjonsbord, skjermbrett, lamper og utstyr. En avrundet bakvegg viser projeksjoner utover i forestillingen. Rommet er kaldt, men bærer likevel en spenning i seg – den står mellom frykten et operasjonsinngrep kan representere og muligheten for at operasjonsrommet kan være noe annet enn det det gir seg ut for. Forestillingen spiller på nettopp dette. Ganske snart åpenbarer muligheter seg i et skyggespill bak skjermbrettet. Skjelettformasjoner og skyggebilder hinter om en utvidet virkelighet.

Språklek

Skuespillerne er iført grønne operasjonsuniformer. Edda, barnet som skal opereres, er en dukke som ser ut som et voksent menneske i miniversjon. Kroppen er hvit, ansiktet også, og det er ingen fargemarkeringer av ansiktstrekk som gjør dukken eksplisitt til et barn. Et barn er det likevel, det fremgår av størrelsen og måten dukken føres på. De to skuespillerne bytter på å føre den. Med hard torso og hode, og myke og bevegelige armer og ben – alt helt hvitt – har Edda et sykelig uttrykk og en passiv fremtoning.

Edda er ikke død, men kan nesten se slik ut. Jeg savner noe ved henne som kan fortelle meg at dette barnet har vært fullt av sprellende liv, mest for å forsvare det blekhvite og fryktsomme uttrykket hun bærer. Barnet Edda er rolig og tilbakelent og mangler barnets kvikke nysgjerrighet. Språket som følger dukken forsterker dette inntrykket.

Edda skal opereres for misdannelser i urinveiene: Hun har fire urinledere i stedet for to. Slike misdannelser er ikke uvanlige hos barn ifølge Norsk helseinformatikks nettsider, og det er stort sett heller ikke alvorlig. Men det er en gåtefull ting å inneha, og det høres merkelig ut. Kanskje er det ikke det beste diagnosevalget for forestillingen.

Edda skal opereres og tas hånd om av kirurgene. Foto: Tormod Lindgren.

La barnet få snakke som et barn.

Kropp og ånd

På operasjonsbordet blir maktforholdene tydelige. Barnet blir overgitt til legene. Og selv om språket legene bruker er imøtekommende overfor Edda, blir det likevel persepsjonsstyrende i møte med et barnepublikum, noen ganger også på grensen til svulstig.

Når Edda sier: «Er jeg syk, er kroppen min syk?», svarer sykepleieren: «Ja, kroppen lager skygge, den dunster og puster, kroppen banker og føler. Og ånder. Å-ånd!» Denne språklige tilnærmingen har noen utfordringer. Barnets spørsmål tas ikke på alvor ved å pakke inn svaret på denne måten. Men samtidig fungerer det fint litterært, selv om det er en uvanlig replikk til familieforestilling å være. Replikken er både ordrik og dunkel på samme tid. Banker kroppen? Hva er å dunste? Språket går til tider over hodet på en syvåring. Stykkets innføring av åndelighet et også et spennende grep. Ånd et utvidende begrep for pust og liv, og i tilstanden mellom liv og død er det det underlige åndelige som folder seg ut når Edda legges i narkose og forsvinner ut av kroppen sin. Forestillingens ønske ser ut til å være å gripe tak i dette rommet. Dessverre gjør den det på en litt voksen måte.

Aina Villangers tekst veksler mellom språklige effekter med rytme, rim og språklek og litt for store ord. Alt fra gøyale «et bittelite stikk, tikk!» og bokstavrimende «Nå kommer legene. De hilser og haster, leppene mumler, frakkene fomler» til Eddas voksenaktige tanker: «En enkel operasjon? Liten for store menn med munnbind, stor for små jenter med dopa sinn. Å-å pass på.» Fremføringen har mye å hente i å plukke opp den språkleken Villanger presenterer i manuset, kanskje også la språket hos skuespillerne både synge og gynge mer. Og ikke minst: La barnet få snakke som et barn.

Edda på operasjonsbordet. Foto: Tormod Lindgren.

Dramatisk

Handlingen i forestillingen er dramatisk: Under inngrepet mister de Edda, og hun begir seg ut på reise til mellomrommet mellom liv og død. Fokuset flyttes over på henne, og hun kommer til et sted som oppleves som trygt, selv om det rykker godt i dukken når hun krysser bevissthetsgrensene.

Det er vanskelig å si om dette oppleves mest truende eller mest underlig for et barn – men slik jeg ser det, har stykket ingen intensjoner om å spre frykt. Som en Alice i et land av eventyr havner Edda et sted med farger, blomster, sommerfugler og ugler. De ber henne sanse og oppleve, men ikke gi seg hen til den andre siden. De vil ha henne der en liten stund, og så at hun skal returnere tilbake til livet. I denne prosessen blir legene ugler, operasjonslampene blir ugleøyne, projeksjonen på bakveggen viser landet på den andre siden. Edda ender opp med å vende tilbake. Forestillingen gir ikke inntrykk av at det dennesidige er særlig forlokkende. Snarere tvert imot.

Barnets valg om å vende tilbake er sentralt. Det handler om å høre til, og er en anerkjennelse av at man har en plass i verden.

Hvorfor livet?

Corpus sier lite om hva livet er og hvorfor det bør velges, annet enn at det inneholder barnets kjente verden. Figurbruken fungerer godt, og Corpus har absolutt rom for en enda større lek med rekvisitter og figurer – men også med stemme, tone og musikk. All den tid barnet, dukken, mangler noe som gjør den spesifikt til et barn, vil Corpus oppleves som voksenstyrt. Tenk så gøy å snu alt dette på hodet.

Men hvorfor lage teater om å nesten dø? All den tid dukken i Corpus er hvit og lite livaktig, ufarliggjør den noe av det skumle ved nær-døden-opplevelsen. Men dukken kan også virke skummel i seg selv – her er nyansene i dukkeføringen igjen svært viktig. Forestillingen kan godt utfordres på å gi det dennesidige større tyngde. Livet er tross alt det eneste mennesket vet noe sikkert om. Tanken på mor og far og sin egen kropp gjør at Edda til slutt vender tilbake fra en kort stund med nærmest magiske opplevelser. Eddas replikk «Jeg vil hjem til meg selv!» er karakterstyrkende. Det kunne gjerne kommet tidligere. Barnets valg om å vende tilbake er sentralt. Det handler om å høre til, og er en anerkjennelse av at man har en plass i verden.

Estetikken i det medisinske er spennende. Mekanikken og sterilitetens små hulrom er et sted teater kan trives i. Løfter Corpus barnets stemme, språk, tilnærminger og persepsjon tydeligere frem, vil den bidra til å fylle et tomrom kunst for barn ganske sjelden befatter seg med: det eksistensielle i møte med ånd.

Annonser

Stikkord:
· · · ·