Utforskende bokstavlæring i to nye norske ABC-bøker




To nye ABC-bøker befinner seg i spenningsforholdet mellom læring og estetisk opplevelse, skriver Nina Goga.

Bøker for barn der korte tekster og tilhørende illustrasjoner knyttes til bokstavene i alfabetet, kalles som regel for ABC-bøker. Disse kan grovt sett deles i to typer: Én der ABC-boken blir brukt som støtte i leseopplæringen og én der ABC-boken er å forstå som en bildebok som ikke er utgitt med tanke på pedagogisk bruk i en læringssituasjon. Det er denne siste typen, som vi kan kalle ABC-bildebok, og to nye, norske tilskudd til den, jeg vil omtale her.

ABC-bildeboken kommer i mange former og fasonger. Den kan være utformet som en samling dikt til hver bokstav, den kan være bygget opp rundt et tema, som blomster, byer, rom og mat, og den kan være konsept- og objektsbasert, gjerne med tydelige illustrasjoner av gjenstander. Ikke sjelden har objektets form sammenheng med bokstavens form. Dette siste er et viktig moment ved ABC-bildeboken som sådan fordi den svært ofte nettopp tilbyr leseren å leke og lete, lytte og smake. Slik får leseren gjøre seg flersanselige erfaringer av et nokså abstrakt system som på mystisk vis utgjør en terskel, eller inngangsport til skriften og skriftspråket.

Selv har jeg hatt stor glede av boken ABC på Moderna Museet (1989), og på Gutenberg Museet, der papir- og trykkekunst står i fokus, kjøpte jeg en gang popup-boken ABC3D (2008), som for øvrig er tilgjengelig andre steder også. Og er man først begynt å samle, og andre får snusen i det, hender det også at folk tenker på deg og samlingen din når de for eksempel kommer over en utgave av Edward Lears Nonsense alphabets som ble laget i 1849, men først publisert i 1926, eller blir sjarmert av den dekorativt illustrerte A flower fairy alphabet (1934) av Cicely Mary Barker. Eller, kanskje aller mest fantastisk, når noen finner og forærer deg en illustrert nyutgivelse av Gertrude Steins To Do. A Book of Alphabets and Birthdays fra 1940, en av få ABC-bøker som våger å opponere mot, eller i hvert fall reflektere over, det mest åpenbare ved en ABC-bok, nemlig det alfabetiske systemets vilkårlige karakter.

ACB og Bokstavsommaren


ABC

av Mari Kanstad Johnsen

Gyldendal, 2017

 

Bokstavsommaren

av Erna Osland og Inger Lise Belsvik

Samlaget, 2017

Kvalitetsgarantier

I løpet av høsten 2017 er det kommet to nye ABC-bildebøker på norsk: Erna Oslands og Inger Lise Belsviks Bokstavsommaren og Mari Kanstad Johnsens ABC. At det kommer to ABC-bildebøker samme høst er interessant. Slike bøker er ikke akkurat standardvare fra norske forlag.

To bøker på én høst, må altså sies å være bemerkelsesverdig. Hva kan det skyldes? Er det bare tilfeldig? Er det, kanskje særlig for Kanstad Johnsens del, bare noe enhver barnebokkunstner med respekt for seg selv bør lage. Eller kan det være en reaksjon, et innspill, til det økende presset mot de yngste barna om å kunne alfabetet før de begynner på skolen?

For å forfølge denne tanken litt, kan vi også legge merke til hva forlaget skriver på sine sider om Oslands Bokstavsommaren. Der heter det nemlig at boken er en «[f]argerik bokstavleik for barnehagebarn» og at den er «ein liten skatt for dei som skal bli kjende med alfabetet vårt». I tillegg kan vi notere at «[b]oka er blitt til i samarbeid med Nynorsksenteret og Lesesenteret». Med andre ord, fra forlagets side sendes det ut mange signaler om at denne boken egner seg for læringssituasjoner i barnehager. Nynorsksenteret og Lesesenteret får rollen som garantister for bokens kvalitet som læremiddel. Spørsmålet er om det er Bokstavsommaren selv som trenger en slik garanti eller om det er foreldre og pedagogisk personale som trenger en slik forsikring før de bestemmer seg for om de skal gi seg i kast med boken.

I forlagets omtale av Kanstad Johnsens ABC er det helt andre elementer som er vektlagt. Boken omtales som «[e]t praktverk av en ABC-bok man kan gå på skikkelig bokstav-oppdagelsesferd i!». Utropstegnet følges opp med en boktrailer som gir den nysgjerrige umiddelbar mulighet til å ta et skritt med på ferden. Slik sett kan vi si at forlagene markedsfører bøkene i to ulike retninger med tanke på hva en ABC-bok kan være. Det kan være en bok knyttet til bokstavlæring og det kan være en bok knyttet til undring og utforsking.

Bokstavsommaren av Erna Osland og Inger Lise Belsvik, omslag. Foto: Samlaget

Omslag til ABC av Mari Kanstad Johnsen. Foto: Gyldendal.

ABC-bildebøker i Norge siste 30 år


Olav H. Hauge og Bodil Cappelens ABC (1986).

Eva Jensen og Inger Lise Belsvik Alle i Alta kan (2000).

Kristin Roskifte 28 rom og kjøkken. Historien om Alf og Beate (2004), Jorda rundt på 29 bokstaver. Alf og Beate på ferie (2007) og 29 liv. Alf og Beate med familie og venner (2009).

Iben Sandemoses OPQ-bok! (2000).

Nhu Dieps Lille Ting spiser ABC (2011).

Max Estes’ Alfabetfesten (2011).

Sissel Horndal Historia om alfabetet (2014).

Signe Torps ABC. Tegn for tegn med tøysevers (2014). Inneholder tegnstøtte til viktige ord både i versene og illustrasjonene.

To bøker på én høst, må altså sies å være bemerkelsesverdig. Hva kan det skyldes?

Barnet som guide til bokstavene   

Hvilke teksterfaringer og hvilke former og strukturer kjennetegner så Kanstad Johnsens ABC og Oslands og Belsviks Bokstavsommaren?

Omslaget på Kanstad Johnsens ABC gir umiddelbart inntrykk av et fysisk forhold til bokstavene i alfabetet. De kan formes, kombineres og virker fleksible. Kanstad Johnsen benytter seg av en rekke strukturerende grep for å skape både orden og spenning. Hun har for eksempel utstyrt boken med en guide. Denne guiden heter Anna og går sannsynligvis siste år i barnehagen. En dag mormoren henter henne, finner de en ring. I forsøket på å finne ringens eier begir Anna og mormoren seg ut på en lang spørrerunde. Denne har Kanstad Johnsen latt foregå i en blokk der dørene til de ulike leilighetene representerer åpninger til ulike bokstaver. Turen gjennom blokken utgjør dermed rammene for en fortelling om hvem ringen kan tilhøre. Hver for seg er kanskje ikke grepene spesielt originale, en tur gjennom et høyhus er benyttet i mange bildebøker, for eksempel av Anna Fiske i Snarveien 8b (2008), men kombinasjonen, og ikke minst gjennomføringen av de ulike grepene, vitner om selvstendige, gjennomtenkte og humoristiske valg i den kunstneriske prosessen. Hva skaper så leserens nysgjerrighet og undring?

Kanstad Johnsen benytter bladvendingens dramaturgi til å overraske leseren med avsløringer av hva som befinner seg innenfor de ulike dørene (det er ikke alle steder Anna og mormoren slipper inn, som for eksempel bak dør Q). Illustrasjonene gir ofte signaler om hva som venter, og kan være utgangspunkt for samtaler og hypoteser. For eksempel siver det noe som kan likne røyk ut fra døren med bokstaven D, over og ved siden av henger et brannslukkingsapparat. Brenner det der inne? Men begynner brann på D? Selvfølgelig ikke, men det gjør drage.

Det er ikke bare i forbindelse med hva som skjuler seg bak dørene at Kanstad Johnsen lager spenning, også på vei ut av mange av dørene knytter hun avskjedshilsener som kler bokstaven, som når frosken utenfor dør F hilser «farvel» eller haien utenfor dør H sier «ha det bra».

Et annet overraskelsesmoment i boken, og kanskje i enhver ABC, er hva kunstneren velger å representere de ulike bokstavene med. Er det ape for A, maur for M og zebra for Z?

Hos Kanstad Johnsen fins både tradisjonelle valg av dyr og mye annet, men det er dyr, absolutt. Selv ble jeg spesielt begeistret for oppslaget til bokstaven S. Her blir tradisjonelle og uvanlige fenomen blandet sammen på en måte som gir leseren frihet. På inngangsdøren til bokstaven S finner Anna og mormoren spindelvev og Anna antyder at det er skummelt. Når Anna, mormor og leseren blar om eller åpner døren, blir de møtt av en gruppe spøkelser som ber dem være stille («SHHHHHH!»). Spøkelsene er illustrert på en røntgenliknende måte som gjør dem litt utenomjordiske og uhyggelige. På høyre oppslag derimot, trer leseren inn i rommet til et sovende spøkelse som, etter teksten å dømme, heter Stella. Her er illustrasjonen fargeglad og viser Stella som en variant av det lille spøkelset Laban. Stellas rom er fylt med flotte sommerfugler, sopp i mange farger og fasonger, stearinlys, saksofon, sko og sokker, seng og sykkel og en slangeplakat.

Mye av dette er slikt man kan regne med å møte i en ABC-bildebok, men kombinasjonen av dem er kanskje det som kan overraske leseren og sette i gang utforskende samtaler.

Fra ABC av Mari Kanstad Johnsen. Foto: Gyldendal.

«Den som kan lese, kan alt»

I likhet med Kanstad Johnsen lar Osland leseren få følge med et barn på deres egen alder i jakten på bokstaver. I Bokstavsommaren er det egentlig to barn, Styrk og Zara, men Zara er den som blir kjent med bokstavene i løpet av fortellingen. Lesere som har fulgt Oslands forfatterskap vil kanskje tenke at Styrk er den samme gutten som de hørte om i vær- og klima boken Når det regnar i Afrika (2015) og at Zara er den søsteren han da ventet på at skulle bli født. I Bokstavsommaren er Zara fem år, hun får ikke svømme og snorkle som storebroren Styrk, men hun får passe på han, og som takk eller lønn finner han små og store vekster og skapninger i sjøen og viser henne: Krabbe, O-skjell, Grisetang, Ulke, Manet, for å nevne noe. Boken er altså ikke bare en bokstavsamling, men også en naturalsamling. Som det siste er den i slekt med andre zoologibøker fra Oslands og Belsviks, hånd, som Venner med venger (2012), en bok om fugler, og Under ein stein. Ei bok om små dyr (2014).

Til forskjell fra Kanstad Johnsen er ikke presentasjonen av bokstavene i Bokstavsommaren ordnet alfabetisk. Det har kanskje ikke noe for seg å forsøke å finne en bakenforliggende tanke med valg av rekkefølge. Rekkefølgen ser ikke ut til å være motivert av en bokstavinnlæringsdidaktikk. Og for et barn som ikke kjenner til at det finnes et system for bokstavrekkefølgen, vil det trolig ikke by på noen utfordring at bokstavene kommer «hulter til bulter». I stedet kan det, for leseren som for Zara, være like spennende hvilken bokstav eller hvilket sjødyr Styrk dukker opp med fra dag til dag eller fra side til side.

Fortellingen om Zara og Styrk er mye mer ordrik enn den om Anna. Hvert oppslag inneholder en illustrasjon på den ene siden og en tekst og noen illustrerende bokstaver på den andre siden. Selv om det er illustrasjoner på hvert oppslag slik definisjonen for bildebøker tradisjonelt krever, kunne Bokstavsommaren kanskje like gjerne fått merkelappen illustrert kapittelbok. Hver bokstav kan da sies å utgjøre et kapittel i fortellingen om Zaras spennende sommeren. Spenningen knytter seg ikke bare til det å finne nye bokstaver og ord, men også til det å høre om søskenforholdet mellom dem og om naturopplevelsene deres. Selv om det gir mening å lese boken fra begynnelse til slutt, er det lagt til rette for at den som ønsker det kan slå opp og lese tekstene hver for seg og i sin egen rekkefølge.

Det er ikke første gang Belsvik illustrerer en ABC-bildebok. Forrige gang var i bildeboken Alle i Alta kan (2000) med tekst av Eva Jensen. Belsviks pastellyse illustrasjoner gir leseren informasjon både om utseende og væremåte til de to karakterene og gir hint eller støtte til hovedordet som forbindes med bokstaven. De fleste illustrasjonene har få og tydelige motiv som enten viser karakterene i og ved sjøen eller viser nokså naturtro nærbilder av noen av de sjødyrene Styrk finner.

Tekstene til hver bokstav har et lyttende språk- og lydsensitivt preg, så umiskjennelig for Oslands forfatterskap. I de aller fleste tekstene glir bokstaven i fokus utvunget inn i sammenhengen og gir rom for leseren til å lytte oppmerksomt etter lyden av k, eller æ eller g eller … Som i dette eksempelet:

Først krøllar krabben seg saman,


så klatrar han over kjolen,

kryssar knea til Zara og krabbar alt han kan mot havet.

Føtene er korte, men farten er kolossal.


Han veit nøyaktig kva kant han skal til.


Han treng ingen til å passe på seg.


– Var ikkje det ein fin K? spør Styrk.


– Kjempe fin! svarer Zara.

Enten eller?

Skulle man stå foran begge bøkene og lure på om man skulle velge den ene eller den andre, tror jeg det ville være lurest å tenke på hvem som skal lese boken. Begge bøkene passer fint for barn i barnehagealder, men med sin enkle og fargesterke dramatikk vil kanskje Kanstad Johnsens ABC kunne appellere mer til dem som er under tre år enn Osland og Belsviks bok. Derimot vil Bokstavsommaren, med sin mer utviklete fortelling, trolig være den av de to som vil appellere mest til lesere som alt er begynt på skolen.

Uansett, jeg mener at begge bøkene, på hver sin måte, kan gi leseren mot til og glede over å lete etter lyder og skrifttegn og til å kjenne mestring i møte med bokstavene.

Fra Bokstavsommaren. Foto: Samlaget