Vanskelig overgang fra bok til teater

Open Window Theatres forrige forestilling Snill behandlet et aktuelt og viktig tema med et tydelig visuelt språk som lyktes i å overføre Gro Dahles fortelling til scenen, samtidig som den tilførte noe nytt i overgangen til teatermediet. Skuespiller Dominika Minkacz-Sira hadde en insisterende formidlingsevne og behersket figurteaterets virkemidler til fingerspissene. Med høstens timelange forestilling Greger Grinebiter har hun fått med seg Arild Brakstad som motspiller. Det virker som Minkacz-Sira ønsker å ta et steg videre kunstnerisk og utvide formatet, men der Snill langt på vei klarte å kombinere virkemidler som animasjon, musikk, figurteater og masker i en vellykket helhet, er Greger Grinebiter dessverre en forestilling som går seg vill i sitt forsøk på å overføre Camilla Kuhns absurde univers til teaterscenen.

At skuespiller Minkacz-Sira i Open Window Theatre nå har latt seg friste til å skape en forestilling av Camilla Kuhns barnebøker er langt på vei forståelig. Det dagligdagse møter det absurde i Kuhns eventyrinspirerte univers og gir assosiasjoner til både Roald Dahl og Erlend Loe. Kuhn skriver og illustrerer fortellingene selv og særlig boken Gorm er en snill orm (2013) har en historie som har festet seg i hukommelsen: Den snille ormen Gorm arbeider på et apotek og gjør sitt beste for å være en god samfunnsborger, men noen ganger tar sulten hans overhånd og idet magen hans gir fra seg et enormt, sultent brøl kaster han seg over de som befinner seg i nærheten og spiser dem opp. Problemet er bare at han blir rammet av et slags hukommelsestap hver gang det skjer og at han derfor ikke vet noe. Tilsynelatende har Gorm tilpasset seg kulturen og lever i harmoni med alle dyrene i byen, men rett under overflaten ligger den truende hemmeligheten som tyder på at Gorm egentlig fortrenger sin egen natur. På denne måten makter Kuhn å skrive fram en relevant fortelling for både barn og voksne.

Den sureste i hele blokka

Open Window Theatres forestilling Greger Grinebiter baserer seg på boka Hvordan Greger Grinebiter havnet i bitter duell og alt nesten ble helt rosa (2007) og befinner seg i likhet med overnevnte fortelling i spenningspunktet mellom det dagligdagse og absurde.

Publikum møter Greger Grinebiter, den sureste mannen i hele blokka, kanskje i hele verden. Grinebiterens daglige virksomhet består blant annet i avansert spionasjevirksomhet overfor naboene ved hjelp av et strategisk plassert sladrespeil. Publikum blir vitne til dramaet som utspiller seg når han får konkurranse av kjeftesmellen Dori Fuglesang som flytter inn i naboleiligheten. Det hele ender i en duell mellom Greger og Dori om hvem som er den største hissigproppen og straffen er at taperen må flytte ut.

Vanskelig overgang fra bok til teater

Særegenhetene i Kuhns illustrasjoner er bare delvis overført til forestillingen. Streken i animasjonene skiller seg vesentlig fra Kuhns, samt at fargepaletten er langt mer skrikende enn i det litterære forelegget. I boken får man hele tiden øye på visuelle detaljer som gir ekstra liv til teksten, for eksempel når man betrakter spisebordet til Greger Grinebiter der det er sursild, surdeigsbrød, surkål, surmelk eller scenen der Dori skjeller ut naboene og munnen hennes er et overdimensjonert gap med spisse tenner. I boken er det en fin veksling i illustrasjonene mellom nærbilder og oversiktsbilder, samt at det er mye bevegelse og variasjon av perspektiver i bildene som gjør at det aldri er kjedelig å lese. Når Open Window Theatre derimot forsøker å overføre Kuhns univers til teatermediet ved hjelp av skuespill, animasjon, rekvisitter, masker og figurteater, er det alt annet enn helstøpt teater.

Etter en kort dialog åpner Greger Grinebiter lovende nok med en animert videosnutt projisert på et lerret bak på scenen der vi introduseres for de to hovedpersonene, men dessverre fortsetter det ikke like lekent. I begynnelsen brukes mye tid på å etablere hovedpersonene og vi får se dem i hver deres leiligheter mens de gjør sine daglige gjøremål. Dette er et typisk eksempel på noe som fungerer godt i en billedbok, men som krever langt mer elegant dramaturgisk håndverk på en teaterscene. I forestillingen er disse scenene  langdryge og mangler en tydelig retning og oppleves derfor som stillestående. De hviler verken på en sterkt utpreget visualitet eller fysisk komikk og sceneteksten er heller ingenting å skryte av.

Manglende balanse mellom virkemidler

Her er vi ved forestillingens største problem: Den har lyst til å fortelle to fortellinger istedenfor én, men vet ikke hvordan den skal gjøre det. Der boka hovedsakelig konsentrerer seg om Gregers fortelling/perspektiv/synsvinkel, forsøker forestillingen å fremstille både Gregers og Dordis perspektiver. Dermed lider den under slapp dramaturgi og regi og finner ingen balanse mellom virkemidlene. Resultatet er at Greger Grinebiter går seg vill i et par mer eller mindre vellykkede innfall. Utfordringen er først og fremst at Open Window Theatre forsøker å forene figurteater med skuespill som henter inspirasjon fra karikert komedie og fysisk situasjonskomikk.

Her virker variasjonen mellom bruken av den fysiske menneskekroppen og figurteaterets dukker som medium for å spille karakterene helt tilfeldig. Det er først mot slutten av forestillingen i duellen mellom Greger og Dordi at figurteater brukes som utstrakt virkemiddel. Det er litt for sent. I disse partiene løfter forestillingen seg flere hakk og Open Window Theatre viser at de mestrer figurteateret på en god måte og ville nok vært tjent med å rendyrke figurteater som spillestil i denne oppsetningen. Scenene der Greger Grinebiter går sakte over veien og stopper trafikken eller plager vettet av sjefen i matbutikken, utnytter det visuelle potensialet godt med både animasjon, rekvisitter og dukker.

Riktignok er det noen få lyspunkter å spore i scenene der skuespillerne selv er i rollen, for eksempel når Arild Brakstad i rollen som Greger Grinebiter ringer telefonen for Grinebiternes Landsforbund og det hele ender i en verbal suppe til stor latter fra publikum. Eller når Dori Fuglesang har en lang samtale med de usynlige kattene sine som svarer entusiastisk på kattespråk. Dessverre er situasjonskomikk noe verken Minkacz-Sira eller Brakstad behersker særlig godt og ofte mangler scenene de tilstrekkelige overdrivelsene til å nærme seg absurditetene i Kuhns fortelling.

Pausemusikk og overtydelig moral

Det blir ikke bedre av at skuespillerne umotivert bryter ut i sang ved et par anledninger og at elektronisk musikk komponert til forestillingen skaper et tidvis forstyrrende bakenforliggende lydteppe som egentlig ikke gjør så mye annet enn å overdøve skuespillerne. I en sekvens forsvinner også skuespillerne fra scenen og vi overlates til å betrakte en forholdsvis stillestående animasjon på lerretet på scenen med bilder av blokkleiligheter mens vi hører på et opptak av Sandra Kolstad som synger «I am the city but I miss the sea/ Waves wake up what’s sleeping in me». Jeg har ingenting imot Kolstads musikk og jeg synes den er suggererende og fengende, men hva gjør den i Greger Grinebiter? Det er helt uforståelig for meg. Slik er det for barnet ved siden av meg også, som spør moren sin utålmodig om det snart er ferdig.

Det verste øyeblikket for meg er likevel når forestillingen ender i en overtydelig moral der en sang med egenskrevet tekst får runge ut i scenerommet: «Hva trenger du en uvenn til/ ingenting/ det er enklere å være i lag/ la hver og en få sin plass i vårt nabolag». Jeg biter tennene hardt sammen og forsøker å være tålmodig. Når siste replikk er en snillistisk formaning om at ingen mennesker er perfekte og at alle har menneskelige ansikter og følelser, har jeg fått nok. Å klistre denne overtydelige moralen på toppen av teksten til Camilla Kuhn er fullstendig overflødig og vitner om at Open Window Teater undervurderer et publikum som tross alt fortjener så mye mer enn en forenklet og fordummende virkelighet på teaterscenen.