Vår manglende kompetanse

Da juryleder for Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur Anne Kristin Lande skulle oppsummere bokåret 2015, la hun vekt på det sterke visuelle innslaget som har preget bokåret. Det ble sagt at når historiske fortellinger og tradisjonelt faglitterært innhold blir gitt ut som bildebok og tegneserie, gir dette spennende, nyskapende og kunstneriske bøker som er med på å flytte grenser.

Jeg er enig i Landes oppsummering i at det er en tydelig tendens at det visuelle bildespråket får større plass innen litteraturen, både i skjønnlitteratur beregnet på voksne og i bøker for barn og unge. Dette gjenspeiles også i temaet for neste års barnebokkonferanse i Stavanger, som har valgt «den visuelle vendingen» som tema. Men er det barne- og ungdomslitterære fagfeltet forberedt på denne visuelle vendinga? Har vi nok folk med visuell fagkompetanse til virkelig å flytte grenser?

Å flytte grenser

Jeg har kryssa mange grenser i mitt virke som bildekunstner, fotograf, tegneserieskaper, bildebokforfatter og romanforfatter. Men disse grensene hadde vært umulig for meg å krysse om jeg ikke først hadde fordypet meg i håndverket og de begrensningene og mulighetene hvert enkelt fagfelt gir. For virkelig å kunne skape grenseoverskridende kunst, eller i det minste flytte grenser, er vi derfor avhengige av et kompetent fagmiljø med relevant fagkunnskap.

Det er ingen tvil om at vi har noen svært gode illustratører og bildebokskapere i Norge. Men ser vi på resten av feltet, mangler vi jevnt over folk med fagkompetanse. Dette gjelder alt fra redaktører til anmeldere, jurymedlemmer, forskere og formidlere. Det finnes for eksempel få, om noen, bildebokredaktører i de store forlagene med bildefaglig kompetansebakgrunn.

La meg skynde meg å tilføye at det ikke betyr at de ikke er flinke. Jeg har selv hatt gleden av å jobbe med mange av dem, og de sitter helt klart med mye erfaring, også med visuelle bøker. Men de kommer fra en litterær og ikke en bildefaglig bakgrunn. De som mangler den bildefaglige bakgrunnen, jobber oftest ut fra et ikonotekst-begrep, der bildet analyseres som tegn og i forhold til teksten. Men bildet har også en egenverdi, og for å forstå bildet må vi kunne være i stand til å sette det i sammenheng med annen billedkunst og visuell kultur. Når de fleste aktørene innen barnebokfeltet mangler fagkyndige blikket, mangler også det helt elementære fagspråket for å kunne snakke om bildene på en profesjonell måte.

Vi skal ikke lete lenger enn nominasjonstekstene til årets KUD-pris for å finne eksemplene. Her beskrives for eksempel illustrasjonene til Alice Lima de Faria som «lekne og uttrykksfulle», Bo Gaustads illustrasjoner blir omtalt som «uttrykksfulle, sjamerende og skisseaktige», mens juryen beskriver at Kaia Dahle Nyhus’ bilder på et «helt spesielt vis fanger sårbarheten i teksten».

Fagterminologien er totalt fraværende i beskrivelsen av bildene. Det er nesten umulig å se hvilke visuelle kvaliteter juryen styrer etter. Og bildene plasseres heller ikke inn i en visuell kontekst. Når juryen for eksempel i nominasjonsteksten påstår at Stian Holes «sømløse collager peker til annen kunst og litteratur», gjøres det uten å definere hvilken kunsttradisjon han peker på. Påstanden blir stående ubegrunnet.

Les juryens begrunnelser: her

Fravær av kompetanse

Det mest bekymringsfulle med den manglende kompetansen er likevel ikke mangelen i seg selv, men at så få i barne- og ungdomsbokfeltet ser ut til å synes at kompetansefraværet er et problem. Det kan virke som om aktørene ikke innser sin manglende kompetanse. Hvordan skal man ellers forklare at f.eks. Norsk barnebokinstitutt, som ifølge sine egne nettsider: «har som mål å utvikle og formidle kunnskap om litteratur for barn og unge» og som dessuten driver forfatterutdanning, nettstudium og formidlings- og informasjonsvirksomhet, ikke har en eneste ansatt med bildefagkompetanse? Er det fordi de ikke synes at bildeboka er viktig? Eller er det fordi de ikke skjønner at det visuelle språket i en bildebok har sine egne premisser som man ikke nødvendigvis kan forstå eller se rekkevidden av med litterær eller akademisk bakgrunn?

Dette er bare noen eksempler blant mange. Fraværet av bildefaglig kompetanse gjelder de fleste organisasjoner, institusjoner og stiftelser i barnebokfeltet vårt. Den samme mangelen finnes også i juryene som nominerer bøker til de ulike prisene.

– Vi lever i en visuell tidsalder

Hvorfor er dette med bildefaglig kompetanse så viktig? Er ikke bøkene først og fremst litteratur? Er ikke bildeboka mest en inngang til litteraturen for barna? En introduksjon for dem som ikke kan lese ennå?

Vi lever i en visuelle tidsalder. Vi vet enda ikke hvordan det vil prege språket, og hvordan vi vil kommunisere i fremtiden. Men den generasjonen som vokser opp nå, forbruker og kommuniserer med bilder på en måte som får oss gamle – vi som husker da mobiltelefonen veide 12 kilo og var like stor som en koffert – til å virke som visuelle analfabeter.

For det er vi som må introdusere barna våre til et språk rundt bildene. Vi må gi dem et begrepsapparat og kunnskap til å analysere bildene de ser og bruker. Hvis vi skal være i stand til det, så er det jammen meg på tide at vi tar det visuelle fagfeltet på alvor.

Les også: Nominasjonene til Kulturdepartementets barne- og ungdomslitteraturpris er offentliggjort