Velredigert Wagner for barn i Bayreuth

Samme år som den norske sopranen Lise Davidsen gjør sin debut på de prestisjetunge Festspillene i Bayreuth, er det ti år siden festivalen for første gang satte opp sin egen barneversjon av en Wagner-opera. Årets forestilling er en tilrettelagt versjon av Mestersangerne fra Nürnberg, for barn i alderen åtte til tolv år. Mestersangerne, som i fullversjon har total spilletid på fem timer, er i denne utgaven for barn redigert ned til 75 minutter.

Hva i dette 152 år gamle verket – som igjen bygger på en 1600-talls-historie om en sangkonkurranse der kjærligheten og kunstens vesen er satt under lupen – vil kjennes relevant for dagens barn? Om formidling av klassisk musikk blir for tilbakeskuende, kan det lett bli for mange referanser som dagens barn kan seg føle fremmed i. Vil barna for eksempel kunne identifisere seg med Wagners «glansbildekjærlighet» som utspiller seg mellom hovedpersonene forestillingen? I Wagners operaer er det dessuten en fordel at man kjenner librettoen og persongalleriet ganske inngående på forhånd. Har denne produksjonen lagt opp til at barna har slike forhåndskunnskaper?

Lange tradisjoner

Festspillene i Bayreuth ble i år arrangert for 108. gang, og ble grunnlagt av Richard Wagner selv i 1876. Hit valfarter operaelskere fra hele verden, og det er et kresent og pengesterkt publikum som utgjør den harde kjernen. Festivalens direktør, Katharina Wagner tok i 2008 over ledelsen etter at hennes far, Wolfram Wagner hadde hatt festivalsjefhatten i hele 57 år. Det var hun som etablerte Wagner für Kinder-konseptet, og det er også hun som har hatt regien på de hittil syv ulike produksjonene siden oppstarten i 2009. Forestillingen er først og fremst et tilbud til lokale skoleklasser, men det er åpent for at også familier kan kjøpe billetter. De viser også barneforestillingen på storskjerm i sentrum av Bayreuth.

Forestillingen er lagt til et blackbox-teater på østsiden av Wagner Festspielhaus, teatret som Wagner fikk bygget på 1870-tallet spesielt for oppføring av egne operaer. Scenen prydes av forseggjorte hus i barsk, brunbeiset bayersk stil. Sangerne opptrer i fargerike kostymer i gull, brokade, lær og vadmel. Det ser kostbart og ekstravagant ut, og det spares ikke på noe for å få frem det tradisjonelle 1600-tallsinspirerte uttrykket.

Jeg merker at barna er spente og oppmerksomme. De smiler og småprater med hverandre, men sitter rolig på plassene sine og har ansiktene rettet mot scenen. Av de rundt 70 publikummerne i salen, er kanskje bare 20 av dem voksne – de er først og fremst med som følge.

I stedet for fullt orkester, er ensemblet slanket til et kammerorkester på omtrent 30 musikere. De sitter bakerst på scenen, litt dekket av kulissene. De spiller opp, og til klangen av denne vidunderlige, livsbejaende meistersinger-overtyren, kommer heltinnen Eva ut på balkongen. Hun maler veggen og vanner blomstene. Den unge ridderen Walther kommer inn på scenen, stiller seg under balkongen, og i klassisk stil oppstår det varme følelser idet hun rekker ham en blomst.

Både barna og jeg skjønner etterhvert at for at han skal kunne gifte seg med Eva, må han vinne den årlige mestersangerkonkurransen. Eva har nemlig blitt lovet bort til vinneren. Men siden Walther ikke er skolert etter sangerlaugets regler, har han ikke en sjanse.

Plot, karakterer og humor

Noen dager tidligere overvar jeg generalprøven på voksenversjonen den samme operaen. I fullskalaversjonen kan det være vanskelig å skille hvem som er hvem, dersom man ikke kjenner godt til librettoen. I barneversjonen blir det derimot umiddelbart klart hvem som er hovedpersonene i fortellingen, og plottet gjøres tydeligere.

Walther spilles av den tyske tenoren Vincent Wolfsteiner som spilte Siegmund i Die Walküre på hovedscenen i Bayreuth i fjor. Han – som resten av sangerensemblet – fremstår som høyst kompetente i sine sangroller. Dette gjør at forestillingen står grunnstøtt på egne musikalske bein. Wolfsteiner gir dessuten Walther mye sjarm og naivitet. Det blonde håret står viltert og uregjerlig til værs og det oppstår en umiddelbar sympati som gjør at barna lett identifiserer seg med ham. Eva spilles av Christiane Kohl, en gjenganger på festivalen etter hun hadde sin første rolle i Der Ring des Nibelungen i 2009. Resten av ensemblet er virkelig fantastiske sangere og har tydelige og utmalte karakterer som vi etterhvert lærer bedre å kjenne.

Forestillingen viser også hvordan musikalsk humor kan være tidløs. Harpen som akkompagner sangeren Beckmesser er skjærende ustemt, og Beckmessers klossete forsøk på å synge og lese teksten samtidig er suverent morsomt. Men det smøres også på med effektive visuelle virkemidler. En stor krangel mellom lauget og borgerne i byen om hvem som skal få delta i konkurransen ender med at bakerne kaster boller laget av skumgummi mot slakterne som kaster kosebamser tilbake. Det utvikler seg til en putekrig der alle tilslutt sovner på gulvet som er dekket av fjær, skumgummiboller og bamser.

Tilsmusset av nazistene

Mestersangerne i Nürnberg er Wagners eneste komedie, men også en opera som avslører komponistens fordomsfulle holdninger mot jødene. Den var Hitlers favorittopera og ble et symbol for nazistene. I sluttminuttene av verket synger skomakeren Hans Sachs den problematiske teksten til Wagner, som advarer mot det fremmede folket som vil vanne ut det tyske kultur og fylle landet med falske, fremmede regler.

I årets voksenversjon av Mestersangerne adresserer regissøren denne problematiske jødereferansen ved at Beckmesser blir jult opp bak et maleri av Wagner. Dessuten kommer komponisten på scenen med et svært plasthode på seg med davidsstjernen malt på issen. Dette hodet blir så til et enormt oppblåsbart hode som fyller halve scenen.

I denne barneversjonen er slike referanser helt fraværende. Det er ingenting som antyder at Sachs er jødisk, slik Wagners anvisninger kan antyde. Når det er sagt, så har det lenge pågått en diskusjon, ikke minst i årene etter nazismen, om Beckmesser egentlig var tenkt som jøde fra Wagners side.

Våkne opp!

Etter hvert blir det uutholdelig varmt i lokalet. Det har gått 55 minutter og barna blir urolige uoppmerksomme. Min umiddelbare tanke er at de burde lagt inn en pause i forestillingen. Selv jeg kjenner på et lavpunkt gjennom en litt langdryg scene.

Men så kommer grepet der barna blir hentet inn igjen. Walther kommer inn. Han har hatt en drøm om at han likevel kan vinne Evas hånd. Sachs oppmuntrer ham og ber ham kle seg til festivitas og gjøre seg klar for konkurransen. Men noen må vekke de to siste knektene som ligger og sover helt fremme på scenen. Hans Sachs henvender seg til oss og ber oss synge «Wach auf!», en strofe hentet fra en av ariene. Han forklarer hvordan orkesteret kommer til å låte før vi skal komme inn og synge, og vi trener på dette.

Under krigsoppsetningene av Mestersangerne i 1943/44 lot Hitlers propagandaminister Goebbels seg gripe av nettopp denne strofen, og skal ha tolket den som et symbol på den oppvåkningen han mente det tyske folk trengte. I denne forestillingen finnes det imidlertid ikke snev av politiske referanser. Dirigenten snur seg mot publikum og viser at orkesteret er klare, og så skjer det! Intervallet er en stigende kvart, og orkesteret går fra en dominantakkord til tonika. «Wach auf!» synger vi. Noen treffer tonene mens noen roper, men vi alle får kjenne på det å synge wagneropera med orkesterakkompagnement. Det er fortissimo, det er jublende, og akkorden varer så lenge vi har luft i lungene. Selvsagt våkner de sovende.

I dette ligger det også en anerkjennelse av at det som har virkelig verdi ikke kommer gratis. Om ikke vi hadde kjent på lavpunktet tidligere der vi strevde med å holde fokus, ville ikke dette høydepunktet ha blitt så forløsende som det var.

Wagnerianerbarn?

Et spørsmål som dukker opp underveis er om dette egentlig er et opplegg som er tilpasset barn slik barn er, eller om det er et undervisningsopplegg for å trene opp barn til å like Wagner på den måten man liker Wagner i Bayreuth. Festspillene i Bayreuth er kjent for å være elitistiske, og publikum – wagnerianerne – like kjent for å være kritiske til det de oppfatter som for radikalt.

Men Katharina Wagner har vært en modig trendsetter de siste ti årene som direktør. Sammen med sin søster Eva Wagner-Pasquier har hun invitert mange kontroversielle regissører og Bayreuthfestivalen er i mye større grad enn før blitt et kreativt og undersøkende verksted for opera og scenekunst, midt i denne herlige, forferdelige, gamle, tyske arven som man ikke slipper unna.

Jeg opplevde ikke snobberi eller ensrettet Wagner-dyrkelse i Bayreuth. Jeg så fine kjoler og flotte dresser, men det gikk også voldsomt mye i pølse og øl i pausen. Derimot opplevde jeg 2000 begeistrede mennesker gi full applaus mellom hver akt (wagnerianere har rykte på seg for ikke å gjøre dette). Jeg så både unge og eldre. Jeg så oppmerksomme mennesker som svettet i timevis på harde trestoler, og som senere førte engasjerte og spreke samtaler om regien og dirigentene. Slik jeg har oppfattet det, er det ikke kun én måte å like Wagner på i Bayreuth. Det bar heller ikke barneforestillingen preg av.

Wagner für Kinder-opplegget er Katharina Wagners hjertebarn. Kanskje er det laget med en baktanke på å trene opp barn til å like Wagner. Kanskje for å fortsette å fylle på med nytt publikum når de gamle faller fra. Men hvorfor skulle ikke dette være bra? Barn søker ikke umiddelbart kontakt med sin egen kultur og historie. Det er vi voksne som må introdusere dette til dem. Samtidig må vi anerkjenne og møte dem der de er, og som de er.

Denne oppsetningen fikk dette til. Forestillingen minnet meg om at historiefortelling aldri går av moten. Å lage gode, kvalitetssikrede forestillinger, ha stort engasjement og høy profesjonalitet, er å ta barn på alvor. Med sangkunst, glimrende regi og kostymer kombinert med store doser lekenhet, ble dette en festforestilling for barn som like godt kunne vært en Wagner-introduksjon for voksne.