Viltert og sprelsk i Sherwoodskogen




En kraftig vitamininnsprøytning i høstmørket.

Verken barneteater eller livet i Sherwoodskogen blir helt det samme etter denne oppsetningen. For her går det heftigere og mer brutalt for seg – både fysisk og verbalt – enn jeg har opplevd i noe barneteaterstykke tidligere, og både Robin og særlig jomfru Marion fremstår i noe uvante skikkelser. Rollen Marion har fått, som hovedperson – eller i det minste fullt likestilt med den kjente røverhøvdingen, fristes jeg til å kalle feminisme av beste merke.

Fakta


«Robin Hoods hjerte»

av David Farr

Den Nationale Scene

Oversatt av Øyvind Berg

Regi: Gisli Örn Gardarsson og Selma Björnsdottir

Scenografi: Börkur Jonsson

Kostymer: Emma Ryott

Kampinstruktør: Kevin McCurdy

Medvirkende: Kristoffer Sagmo Aalberg, Ingvild Holthe Bygdnes, Reny Marie G. Folgerø, Eirik del Barco Soleglad, Arild Vestre, Tormod Løvold, Ole Martin Aune Nilsen, Ole Petter Knarvik, Stian Isaksen, Knut Olaf Elvik, Katrine Dale, Mia Eide Dahling, Marius Nordås Riisnæs m.fl.

Marion har vært ute en vinternatt før

David Farr har omskapt den kjente legenden om mannen som tok fra de rike og ga til de fattige, og gjort den til en spennende og dramatisk røverhistorie med et og annet vink til vår tid, f.eks. «islamisering» og litt kulturkritikk som minner mistenkelig om toner vi hører i dag. Det er morsomt gjort og utført med stor oppfinnsomhet. I denne eksplosive blandingen er Marion minst like aktiv som Robin og den som «omskaper» ham til den røverhelten vi er vant til å se ham som. For dette handler, som tittelen forteller, om Robin Hoods hjerte. I utgangspunktet er han en brutal røver, som slett ikke tenker på de fattige. Så langt derifra! Han raner og dreper uten tanke for andre enn seg selv og den vesle banden sin.

Men hertugdatteren Marion, som åpenbart må ha vært ute en vinternatt før og som flykter fra giftermål med den onde prins John, ser hva som bor i Robin, nærmere bestemt i hjertet hans. For det ser ikke den egoistiske kjeltringen helt selv. Hun avdekker et mildt og forsonlig hjerte bak en tøff og forbrytersk fasade. Det kan bli bryllup  av mindre! Vi aner også at når han har stått så steilt på at kvinner absolutt ikke måtte tas inn i røverleiren, beror det på en ubevisst frykt for at en person av kvinnekjønnet nettopp skulle trenge gjennom beskyttelsesverket hans.

Handlingen, som foregår i et heseblesende tempo, utspiller seg i noe av den mest fantastiske og utvilsomt mest funksjonelle scenografien jeg noensinne har sett. I et samarbeid med Uppsala Stadsteater har DNS og scenograf Börkur Jonsson laget en flott skog, som også blir til slott, katedral og alt annet som trengs. Scenografien alene er et eventyr, sågar med innlagt rutsjebane for både prins og røver.

Shakespeare og islendingesaga

Farten og kraften i forestillingen er farlig høy; publikum får nesten ingen pustepauser. Og volden, slåssingen, brutaliteten og skrikingen kan til tider bli litt sterkere enn stoffet strengt tatt behøver. Stykket fortoner seg som en blanding av Shakespeare og islendingesaga, uttrykt gjennom utpreget fysisk teater. Sterkt formildende er imidlertid humoren, som løper gjennom hele forestillingen og især formidles av Eirik del Barco Soleglad som prins John og Tormod Løvold i dobbeltrollen som Pierre/Svartepetter. De viser igjen hvilke fine humorister de er. Kristoffer Sagmo Aalberg er en tøff Robin, men Ingvild Holthe Bygdnes har nok fått mer å spille på som Marion, og hun tar godt vare på de mulighetene rollen gir. I hennes skikkelse møter vi en både tøff og handlekraftig, men også mild Marion. Scenisk fremstår Bygdnes med stor sikkerhet. Ellers må Reny Marie G. Folgerø fremheves; hun veksler hele tiden mellom ulike roller – fra den tevende hunden Plug (spillende på enrader) via nonne og soldat til borger og søsteren til Marion. Hun må ha travle kvelder!

Teatersjefen har advart mot at barn under seks år får se forestillingen, med sin slåssing, dreping, tungekutting og annen styggedom. Kanskje kunne hun hevet aldersgrensen ytterligere et par år, for jeg er redd for at en del av poengene i teksten også går de yngste hus forbi.

Ingvild Holthe Bygdnes og Kristoffer Sagmo Aalberg. Foto: Magnus Skrede


STIKKORD: