Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Viral» tar et oppgjør med lik-og-del-kulturen

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 3. september 2019

HVOR
Vega scene

Åpner for viktige samtaler med unge om bruk av film og bilder på nett, men det foregår ikke mye refleksjon i selve stykket.

↑ Tarjei Westby og Simen Tranulis i Viral ved Akershus Teater. Foto: Lars Opstad

Sosiale medier har skapt et nytt nivå av passivitet. Før var den passive den som så på i stedet for å gripe inn. En tilleggsdimensjon er skapt av SoMe: De som ser på at noen ser på.

På scenen under forestillingen Viral står noe som ligner et gigantisk mobildeksel. Det lyser opp, og en stemme presenterer seg som Siri. Hun informerer om forestillingen og ber publikum sette sine egne telefoner i lydløsmodus. Så truer hun med å hacke dem og spre det som finnes av privat, pinlig billedmateriale – om publikums telefoner ikke settes på lydløs.

Det store dekselet er i tillegg til to flyttbare, svarte blokker de eneste elementene på scenen. Viral settes opp av Akershus Teater, men hadde premiere på Vega scene i Oslo. Siden skal den turnere en rekke skoler som en del av Den kulturelle skolesekken.

Når jeg forlater Vega scene, er jeg i alle fall ikke svekket i min tro på at kunsten og teatret skaper en helt annen type betrakter enn det mediene gjør. Vi sitter kanskje passivt og ser på, men vi går derfra skjerpet.

VIRAL


Manus og regi: Sam Foster og Hayden Jones

Skuespillere: Tarjei Westby og Simen Tranulis

Norsk oversettelse og tilrettelegging: Peder Opstad

Dramaturg: Øystein Ulsberg Brager

Produsent: Akershus Teater v/Christel Forsberg

Originalproduksjon: Shock Therapy Productions

Lyddesign og musikk: Guy Webster

Alder: 14 år og oppover

Grafisk design: Kristin David-Andersen

 

Hender og fingre er låst til hver sin usynlige telefon. Fraværet av objektet vi har blitt så fortrolige med, synliggjør det absurde i å være lenket til det.

Vil bli sett

Totalt sjonglerer de to skuespillerne Tarjei Westby og Simen Tranulis 27 roller i løpet av forestillingen. De framstiller skaperne bak diverse YouTube-filmer i aksjon, og spiller ut selve innholdet i filmene. Alt fra kattevideoer, fails, musikkvideoer, pranks og game reviews til grove opptrinn som aldri burde ha funnet sted – men som en eller annen i skjul tok fram mobilen sin og foreviget. De spiller også ut hvordan disse videoene får konsekvenser.

Hovedlinjen i forestillingen handler allikevel om Arthur (Westby) og Stian (Tranulis). De mangler interesser, like mye som de mangler interesse fra andre. Vennskapet dem imellom baserer seg i stor grad på å dele videoer og kommentere innhold de finner på YouTube. Hender og fingre er låst til hver sin usynlige telefon. Fraværet av objektet vi har blitt så fortrolige med, synliggjør det absurde i å være lenket til det – noe de fleste av oss nok er i større grad enn vi selv innser.

Arthur uttaler selv at det er en måte å flykte på, og vi får innblikk i flukten deres.

Tranulis og Westby kaster seg rundt i en heseblesende sammensetning av internettvideoer der de spiller alle hovedrollene. Dette er vel koreografert og sikkert gjennomført. På et tidspunkt kommer ideen: Hva om de kunne få så mange likes, så mye oppmerksomhet, som disse videoskaperne de selv er med å legitimere eksistensen til? De er lei av å være evige betraktere. De vil bli sett.

Arthur og Stian hiver seg rundt og starter YouTube-kanalen med det lovende navnet «Global Entertainment Incorporated». Underholdningen holder seg ikke uskyldig særlig lenge.

Global Entertainment Incorporated blir født i forestillingen Viral. Foto: Lars Opstad

Refleksjonen foregår utenfor

Det mest interessante spørsmålet forestillingen Viral reiser, er knyttet til den passive betrakterens ansvar.

Et eksempel som problematiserer dette er historien om en gammel, svaksynt mann som sitter på bussen når han blir angrepet av to berusede jenter. Han er i reell, fysisk fare, men ingen griper inn. En 13 år gammel jente filmer imidlertid opptrinnet. Når filmen publiseres, får den etterhvert massiv medieoppmerksomhet. Den blir ikke bare delt av kikkere på nett, men av rikspressen. Angriperne stilles for retten og den svaksynte mannen får den oppreisningen og støtten ingen av medpassasjerene hans var villige til å gi da det faktisk skjedde.

I Viral iscenesettes situasjonen ved at den svaksynte mannen (Westby) er invitert til et TV-studio der han forteller om hendelsen. Han uttrykker stor takknemmelighet til jenta som filmet. At hun gjorde opptaket og senere delte det, omtales som en modig inngripen i det voldelige opptrinnet.

Det ligger et stort potensial for viktige samtaler med unge om bruken av film og bilder på nett i forestillingen, men det foregår ikke mye refleksjon i selve stykket den knappe timen det varer.

Og det kan være åpnende. Oppsetningen oppleves ikke som moraliserende eller anstrengt pedagogisk. Den legger ikke føringer for entydige svar, men presenterer en rekke eksempler og setter dem i en sammenheng som kan være til ettertanke. Jeg skulle likevel ønske at stykket i seg selv gikk mer i dybden, dvelte et øyeblikk ved menneske og sak før det raste videre til neste ekstreme tilfelle av uklok mediebruk.

Viral legger ikke føringer for entydige svar, men presenterer en rekke eksempler og setter dem i en sammenheng som kan være til ettertanke.

Tar ikke problemet ved roten

Skuespillernes ekstremt hyppige karakterskifter er imponerende, virkelig, men hastigheten gjør at det aldri er tid til å komme under huden på personene. 

Vi inviteres ikke til å prøve å forstå hvilke mekanismer som driver dem, utenom det mest åpenbare: Behovet for oppmerksomhet. Når det de gjør er såpass alvorlig og usympatisk, kjennes det desto viktigere å få innblikk i hvordan det kunne skje. Når forhistorie og empati for det såre i situasjonen deres uteblir, er det vanskelig å følelsesmessig koble seg på. En del av poenget må jo være å kunne identifisere seg med Arthur og Stian. Vi tar ikke et problem ved roten om vi lurer oss til å tro at det bare er de rare guttene i klassen som er i stand til å tråkke i salaten på denne måten.

Hvorfor er de upopulære? Hvorfor er de ikke interessert i å være med på det samme som de andre i klassen, enten det er å spille i band eller spille fotball? 

Den slags spørsmål er det lite rom for. I stedet bruker forestillingen mye tid på å gjenskape heseblesende YouTube-videoer. 

Vi tar ikke et problem ved roten om vi lurer oss til å tro at det bare er de rare guttene i klassen som er i stand til å tråkke i salaten på denne måten, skriver Live Lundh om "Viral". Foto: Lars Opstad

Spredningen av film og bilder på nett trenger ikke å være partipolitisk for å være politisk. Deling av krenkende innhold berører spørsmål om makt.

Å like er å stemme

Noe forestillingen lykkes i å vise fram, er at vi som betraktere er medskyldige. Arthur og Stian er ikke nødvendigvis mer moralsk fordervede enn klassekameratene sine. Når noen legger ut innhold på Internett og vi ser det, er vi på sett og vis i en lignende situasjon som når noe skjer og vi stilles på valg: Lukker jeg øynene, samtykker jeg eller tar jeg avstand? 

Etter forestillingen på Vega møtte de australske regissørene de norske skuespillerne til samtale. En av dem uttalte at et «like» må regnes som en stemme til en videos fremgang på nettet.

Å kalle det en stemme er presist, fordi det viser hvilken makt som ligger hos den tilsynelatende passive betrakteren.

«Lik og del» er en invitasjon til en aktiv handling. Det er selvsagt fristende å overføre til politiske kampanjer som pågår, men det er slett ikke nødvendig. Spredningen av film og bilder på nett trenger ikke å være partipolitisk for å være politisk. Deling av krenkende innhold berører spørsmål om makt, penger, etikk og juss. Det er kort vei mellom sosiale og offentlige medier. I flere av eksemplene stykket viser fram, er det først når de offentlige mediene lager en sak ut av det som har skjedd at delingen av videoer virkelig tar av. 

Dette legger enda et platonsk lag av betraktere til det som skjedde. Vi skal selvfølgelig holde oss informerte, men når vi for eksempel leser om utbredelsen av barnepornografi og følger politiets kamp mot dette, kan en jo også tenke: Javel, dette vekker forakt i meg – men hvor mye av den sensasjonelle følelsen av avsky skal jeg vie oppmerksomheten min uten å engasjere meg for å gjøre noe med uretten? Utruster medienes omtale av slike saker oss til å ta ansvar for vår egen deltagelse i en digital kultur der disse skyggesidene finnes?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Teateret skaper en annen betrakter

Noe av det mest urovekkende med passiviteten vi inntar når vi konsumerer underholdning og informasjon på nett, er tapet av medmenneskelighet. Selv om Viral ikke helt lodder dypene i denne problematikken, peker forestillingen på at den finnes, og jeg tviler ikke på at den kan være et velegnet utgangspunkt for samtale og erkjennelse. Mange unge står tettere på disse spørsmålene enn meg, og på helt andre måter. Det gir grunn til å tro at de har enda mer erfaring å ta med seg i møte forestillingen.

Når jeg forlater Vega scene, er jeg i alle fall ikke svekket i min tro på at kunsten og teatret skaper en helt annen type betrakter enn det mediene gjør. Vi sitter kanskje passivt og ser på, men vi går derfra skjerpet. Heldigvis finnes det ingen «lik og del»-knapp på hva du tar med deg etter en teateropplevelse.

Annonser

Stikkord:
· · · ·