– Hvis vi vil ha virkelig god barnelitteratur, bør forfatterne kunne leve av å skrive




Periskop har snakket med forfatter Torun Lian om den prisvinnende boken Alice svømmer ikke, om skriveprosessen og om betingelsene for barnebokforfattere i dag.

Denne våren vant Torun Lian Kulturdepartementets litteraturpris for barn og ungdom med boken Alice svømmer ikke. I begrunnelsen la juryen vekt på bokens språklige kvaliteter, i tillegg til forfatterens grep om hovedperson og handling. Torun Lian benyttet takketalen til å vektlegge betydningen av stipendordningen, som har vært avgjørende for at bøkene om Alice ble skrevet.

Periskop har snakket med forfatteren om boken, skriveprosessen og betingelsene for barnebokforfattere i dag.

Alice svømmer ikke


Utgitt 2016

Forfatter: Torun Lian

Illustratør: Øyvind Torseter

Forlag: Aschehoug

Den som vil konsentrere seg og bruke mer enn to-tre måneder på en bok for barn kommer fort bakpå økonomisk sett.

Å være, eller ikke være

– Ingen av disse bøkene hadde blitt til uten mitt treårige arbeidsstipend, forteller Torun Lian.

– Bøker for barn honoreres med omtrent en femtedels årsinntekt, med mindre de blir en av årets suksesser. Den som vil konsentrere seg og bruke mer enn to-tre måneder på en bok for barn, kommer altså fort bakpå økonomisk sett. Hvis vi vil ha virkelig god barnelitteratur, bør forfatterne kunne leve av å skrive. Slik situasjonen er i dag, utgjør stipendiene et «være eller ikke være» for store deler av viktig norsk litteratur, sier Lian.

Selv synes hun det er for kort tid til å skrive en bok hun kan stå for. Og selv om Alice-bøkene har mottatt både Bragepris og Kulturdepartementets barnebokpris, i tillegg til å ha vært nominert til Kritikerprisen, er det nærmest umulig å leve av inntektene alene, mener hun.

Da Statens arbeidsstipender ble delt ut forrige måned blusset debatten opp igjen. Mette Karlsvik, leder for utvalget som deler ut stipender utenfor de faste kategoriene, fortalte i Dagbladet om hvordan viktige stemmer faller utenfor ordningen. Innen kunst for barn er barne-og ungdomslitterære forfattere de eneste som har en egen kategori.

– Med arbeidsstipendet i bunnen av økonomien, kunne jeg tillate meg å utvikle historiene om Alice over tid og først og fremst konsentrere meg om det, forklarer hun.
Boken Alice svømmer ikke vant også Kulturdepartementets pris for illustrasjonene av Øyvind Torseter. Samarbeidet mellom Lian og Torseter medfører også en deling av inntektene, som ville vært vanskelig å få til uten støtte.

– Det koster å lage fine barnebøker, og alle har gitt sitt for å få det til med bøkene om Alice. Med stipendet kunne jeg lett og lykkelig gå fra det, sier Lian.

– Den tryggheten et arbeidsstipend gir, og i særdeleshet de flerårige, gir forfatteren en praktisk mulighet til å forfølge en idé og et prosjekt. Dessuten får man tid og mot til å gå lengre og dypere kunstnerisk sett. Så lenge honorarene for en roman, og særlig for barn, er så lave som nå, er ikke stipendene bare nødvendige, de er livsnødvendige, sier Lian.

Alice svømmer ikke (2016). Foto: Gyldendal

Vil dyrke frem nye klassikere i barnelitteraturen

For å unngå at litteratur for barn skal bli mer enn et sideprosjekt forfattere holder på med i tillegg til andre ting, mener Lian det er avgjørende med stipendordninger.

– Jeg tror ikke det er urimelig å påstå at vår litteratur har det bedre med forfattere som er i live, som har tid til å bry seg om kvalitet og nærme seg den beste versjonen av fortellingen, sier hun.

– Barn fortjener, som andre, å få språklig gjennomarbeidet litteratur. Jeg er overbevist om at det gir en lettere inngang til stoffet og stor leseglede når språket har musiske kvaliteter. Klassikerne har nettopp det. For å få god barnelitteratur bør man kanskje dyrke frem egne barnebokforfattere, slike som kan bli klassikere fra vår tid. Det er ikke mange bøker for barn og ungdom som blir klassikere lenger. Tenk på hvordan Astrid Lindgrens fantastiske bøker bidro til å skape et felles referansegrunnlag.

Lytter og leter gjennom språket

Torun Lian har hatt stor suksess med bøkene om Alice. I 2015 fikk hun Brageprisen for boken Reserveprinsesse Andersen, og i år ble hun også nominert til Kritikerprisen med Alice svømmer ikke.

– I begrunnelsen for at du vant Kulturdepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur for Alice svømmer ikke, trakk de nettopp frem det stramme og presise språket i boken. Hvordan er din tilnærming til språket?

– Jeg er glad for at juryen påpekte de språklige kvalitetene i boken, for jeg er virkelig opptatt av språket. Jeg lytter til hva karakterene sier og lar språket lede meg. Stort sett har jeg bare en vag idé om hva som skal skrives. Jeg begynner på begynnelsen av fortellingen, og så kommer resten til meg gjennom språket underveis. Det er som om fortellingene og språket er der ute et sted, så gjelder det å få skrevet det ned. Derfor må jeg aldri glemme å lytte. Når et språklig bilde kommer, så kommer det fra språket selv. Med mindre det er dårlig, da kommer det fra meg og bør strykes.

Når et språklig bilde kommer, så kommer det fra språket selv. Med mindre det er dårlig, da kommer det fra meg og bør strykes.

Det å hoppe over midtsetningen er også et språklig triks, for på den måten skapes det et rom rundt ordene. Det blir som et tankesprang, slik vi alle driver med inni hodene våre.

Meningen i rommet rundt ordene

– Din stramme form åpner også for enkelte tvetydigheter, som i Alices erkjennelse: «Hun er den stille typen. Noen ganger er det helt forferdelig.» Her ble jeg nysgjerrig på hva hun mener med forferdelig.

– I dette tilfellet mener nok Alice at det er forferdelig noen ganger, men ikke alltid. Det blir som et uttrykk for hennes forvirring, forklarer Lian. – Det var vel sånn hun sa det. Jeg skrev det ned og mente det var innenfor forståelig å liksom hoppe over midtpartiet i meningen, tilføyer hun.

– Det å hoppe over midtsetningen er også et språklig triks, for på den måten skapes det et rom rundt ordene. Det blir som et tankesprang, slik vi alle driver med inni hodene våre. Å få til et stramt språk, som samtidig åpner for dette tankerommet rundt ordene er noe av det mest tilfredsstillende ved skriveprosessen. Det er mye derfor jeg holder på. Egentlig er det jo nokså komplisert å skrive, men jeg stoler på språket, og priser meg lykkelig så lenge jeg får lov til å bruke det. Så lenge jeg hører noe når jeg lytter, og kan utforske hva som er mulig å gjøre forståelig, uten at det blir utvannet. Kanskje beveger jeg meg mot grensen for hva som er begripelig noen ganger, men hvis det likevel er nesten begripelig kan det være veldig godt. Det kan ligne veldig på livet selv.

– Å leve er tvetydig

Disse tankesprangene kommer stadig til uttrykk i Alices indre monologer, der hun diskuterer med seg selv:

Typisk meg, tenker hun, å håpe på det samme som gjør meg trist. Hvor lurt er det? spør hun seg selv. Det er ikke lurt i det hele tatt, svarer hun. Det hjelper ikke det grann å diskutere med seg selv for å prøve å komme til fornuft. Hun håper fremdeles at de andre har glemt at hun finnes og er på gråten over det. På én gang.

– Alice tenker ofte motstridende tanker, og er vel i grunnen ambivalent til det meste?

– Ja, det stemmer. Hun har både lyst og ikke lyst, er redd og ikke redd, glad og uglad, men for en innadvent, reflekterende person, som hun er, er det helt naturlig å operere i diskusjonen enten-eller fremfor å være sikker på noe. Det er også det eneste jeg kan. Jeg forstår ingenting av en skråsikker tilnærming. Å leve har aldri vært en entydig sak.

– I den siste boken om Alice er det også en ny venn inne i bildet, men vi får ikke vite hvordan vennskapet utvikler seg. Planlegger du en oppfølger?

– Jeg er i gang med en oppfølger nå, og håper bare at Alice gidder å være med på det. At hun ikke slutter å fortelle meg hva hun tenker om livet, så jeg kan få skrevet det ned, avslutter Lian.