Visuelt sterk klassiker viser antydningens kraft




Brødrene Løvehjerte på Brageteatret er i utgangspunktet en klassisk oppsetning, men skiller seg ut med et antydende visuelt uttrykk bestående av lys, skygge og figurteater.

Det er lett å se appellen i å ta Astrid Lindgrens klassiker fra 1973 til scenen. Ikke bare er boka en kjent historie som drar mange til teaterhuset, det er en tekst som på en god måte lar seg overføre til en scene.

Den største styrken til forestillingen slik den får form på Brageteatret, ligger i den visuelle framstillingen av eventyrlandet Nangijala. I samarbeid med scenograf Christine Lohre og skyggeteaterinstruktør Camilla Wexels Riser, har regissør Atle Knudsen utforsket bruk av lys, skygge og figurteater på en måte som bygger opp om Nangijala som en fantasiverden og som stimulerer publikums egne indre bilder. Knutsen vet hva han driver med, og er kjent som en av våre mest sentrale fortellere av historier til barn, blant annet gjennom regien på filmen Orps, og seriene Vaffelhjarte og Jul i Svingen.

Brødrene Løvehjerte


Brageteatret 3.-22. mars 2017. Forestillingen skal også spilles i Den kulturelle skolesekken for 1-4. trinn i Buskerud.

Regi: Atle Knudsen

Dramaturg: Oda Radoor

Scenograf: Christine Lohre

Kostymedesign: Signe Vasshus

Skyggeteaterinstruksjon: Camilla Wexels Riser

Lyddesign: Ola Erik Blæsterdalen

Lysdesign: Thomas Evensen

Komposisjon: Joseph Angyal

Skuespillere: Erlend Vikhagen, Hans Norman Røine, Silje Breivik, Mads Jørgensen, Kristian Winther, Joseph Angyal

Anmeldt 3. mars 2017 (premiere)

Trofast mot boken

Brødrene Løvehjerte er en kjent fortelling for teatergjengere. Her i Norge så vi den sist på Det Norske Teatret i 2014, og i både Sverige og Danmark har det vært flere oppsetninger de siste årene. Brageteatrets oppsetning skal også ut på DKS-turné for 1.-4 trinn i Buskerud nå i vår.

På Brageteatret byr den tekstlige bearbeidelsen av boken på få overraskelser. Ingen sentrale rollefigurer eller hendelser er kuttet ut. Ingen scener er modernisert ved å ta handlingen inn i vår tid, slik det for eksempel ble gjort i den heddaprisnominerte oppsetningen til Nationaltheatret og Aleksander Mørk-Eidem i 2002. Dette er en klassisk tolkning, der det er lagt opp til at publikum får den historien de forventer.

I dramatiseringen, gjort av Knutsen og dramaturg Oda Radoor med utgangspunkt i Anders Berglund og Staffan Göterstams bearbeidelse, er fokuset først og fremst på de to brødrene Karl og Jonatan. De to skildres sympatisk og troverdig av skuespillerne Erlend Vikhagen og Hans Norman Røine. Forestillingen føles likevel litt forhastet – hver scene må fortelles kort og effektivt, trolig for å holde spilletiden under én time, som er passende DKS-varighet. Verst går det utover birollene, som får liten tid til å etablere seg. Den omgjengelige Jossi får for eksempel bare én kort opptreden før han blir avslørt som forræderen i opprørsgruppen.

Skuespiller Mads Jørgensen styrer selv en lommelykt mens han spiller. Foto: Agnete Brun.

Det visuelle i fokus

Forestillingens visuelle konsept løfter Brageteatrets tolkning av stykket. Scenografien bygges opp ved hjelp av ulike farger og former som projiseres opp på høye skillevegger, mens skuespillerne ofte selv bruker lommelykter enten til å lyse opp scenen eller skape skyggeeffekter. I tillegg spilles flere av scenene ut som skygge- eller figurteater, noe som skaper flere lag og perspektiver i forestillingen.

Figurteatret er ofte svært enkelt gjennomført, men til gjengjeld effektfullt. At enkle ensfargede plastikk- og papirfigurer fungerer så godt, har selvfølgelig mye å gjøre med skuespillernes teknikk og innlevelse. Men det kommer også av at figurene er en del av et helhetlig scenografisk konsept, der fokuset heller ligger på å antyde steder og skapninger enn å fremstille dem på en naturtro måte: En port projiseres raskt opp i form av en skygge, en elv skapes med lyseffekter på lerretet, og lommelykter gir assosiasjoner til fakler. Denne tilsynelatende uferdige scenografien legger opp til at publikum selv kan dikte videre på inntrykkene de får og dermed danne sine egne indre bilder.

Det antydende uttrykket kler forestillingen godt. Ikke bare er scenebildene iøynefallende og varierte, de bygger også opp om tematikken: Fokuset på indre bilder forsterker ideen om Nangijala som en indre verden, og det framhever en mulig tolkning av boka som går ut på at hele handlingsforløpet er del av Karls fantasi. Det er neppe tilfeldig at vi i starten av stykket får se de to brødrene leke skyggeteater under dyna, og at noen av de samme figurene blir brukt senere i framstillingen av Nangijala. Resultatet er at vi i publikum sitter igjen med følelse av at verdenen både er levende og engasjerende, men også kan tolkes som en ung gutts flukt fra døden.

Scenografien bygges opp med lys og farger på høye skillevegger. Foto: Agnete Brun.

Brødrene Løvehjerte er en oppsetning som går inn for å treffe bredt med en trofast tilnærming til Lindgrens klassiker.

Uforløst publikumskontakt

Et uforløst aspekt ved forestillingen er interaksjonen med publikum. I en sentral scene skal tre landsbybeboere avhøres, noe som blir løst ved at tre barn i publikum blir spurt hva de heter, før det dukker opp pappfigurer på scenen med de samme navnene. Disse figurene blir så utspurt og straffet, men dette blir gjort på en overdrevent komisk måte, sannsynligvis for å unngå å skremme eller såre de utvalgte barna. Problemet med dette er at humoren fjerner faremomentet og trusselen fra den onde tyrannen Tengil. Jeg får inntrykk av at skaperne ikke helt har turt å følge sin egen idé fullt ut, noe som fører til at hele kontakten med publikum oppleves uforløst.

Brødrene Løvehjerte er en oppsetning som går inn for å treffe bredt med en trofast tilnærming til Lindgrens klassiker. Bruken av lys, skygge og figurteater belyser likevel tematikken på en måte som tilbyr en nyansert tolkning av historien, også for dem som kjenner den godt. Selv om ikke alle scener faller like godt inn under konseptet, evner forestillingen til slutt å invitere publikum inn i en åpen fantasiverden der det er usikkert om døden virkelig overvinnes eller ikke.