Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Voff! Art»: Når bikkja hopper ut av skolesekken

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 5. november 2019

HVOR
Black Box Teater

Etter 11 år, 800 forestillinger og 90.000 publikummere, spilles «Voff! Art» for første gang utenfor Den kulturelle skolesekken. Da skjer det noe interessant.

↑ Guandaline Sagliocco er en svært god fysisk skuespiller, mener vår anmelder. Foto: Jørn Steen

Hun kommer fnisende inn i scenerommet på Black Box Teaters lille scene, og sier at hun skal holde et kunstforedrag for aller første gang. «Jeg heter Fiona,» sier hun, før ansiktet bryter opp i latter: «Nei, jeg heter Jeanette». Fiona er navnet på hunden hun har hjemme, og det er nettopp menneskets beste venn som er utgangspunktet for foredraget. Jeanette vil snakke om de to tingene hun liker best: Hunder og kunst.

I illusjonen skal foredraget være en klovnete og klønete premiere, men i virkeligheten er Guandaline Sagliocco drillet på å spille den debuterende foredragsholderen. Siden 2008 har frigruppen Sagliocco Ensemble spilt 800 forestillinger for 90.000 publikummere gjennom Den kulturelle skolesekken. I 2009 ble de belønnet med Gullsekken, som er skolesekkens pris for beste forestilling. Etter dette har forestillingen vært på turné i Sveits, Belgia og Canada, men i Norge har den ikke blitt spilt for et betalende publikum, før de denne helgen spilte to forestillinger på Black Box Teater i Oslo.

Voff! Art


Forestilling av Sagliocco Ensemble

Regi: Anne-Sophie Erichsen (Grenland Friteater)

Skuespiller og kunstnerisk ansvarlig: Guandaline Sagliocco

Musikk, komposisjon, lyddesign: Nadine Esteve

Scenografi: Silje Steinsvik

Kostyme: Katharina Barbosa Blad

Videoredigering, foto: Jørn Steen

Lysdesign: Jean-Vincent Kerebel
Régie

 

Ble spilt 2.11 og 3.11 på Black Box Teater i Oslo, etter å ha vært på turné med Den kulturelle skolesekken siden 2008.

Den medbragte seksåringen mente selv at hun var altfor ung for et kunstforedrag: «Dette er for andreklassinger,» sa hun til moren sin etter endt forestilling.

De største skal bli de minste

Det første som skjer når Voff! Art går fra å være en skolesekkforestilling til en familieforestilling, er at den endrer aldersgrensen. I skolesekken blir den spilt fra 5.-7. klasse, mens på Black Box Teater annonseres den til å være fra seks år og oppover. Jeg har med meg en seksåring, og jeg er ikke alene om det. På lørdagsforestillingen er det flust av barn i salen, og så vidt jeg kan se, er de alle i småskolealder eller yngre.

Den medbragte seksåringen mente selv at hun var altfor ung for et kunstforedrag: «Dette er for andreklassinger,» sa hun til moren sin etter endt forestilling. Hun var også irritert over at hun ble satt i en læringssituasjon på en lørdag, og syntes åpenbart ikke at Black Box Teaters påspanderte julekaker, boller, popcorn og rød saft hjalp på pliktfølelsen.

Jeg synes disse to tilbakemeldingene er interessante, men jeg tror ikke de skyldes mangler med Voff! Art som barneforestilling eller at seksåringen er for ung. Tvert i mot vil jeg bruke denne teksten til å argumentere for det motsatte: Voff! Art er et fantastisk stykke kunstformidling for hele familien, som er nær ved å bli stor kunst i seg selv.

Likevel er Voff! Art så uløselig knyttet til sin skolesekksjanger, at barna instinktivt føler at de er på skolen.

Mikrofonen er for høy, noe som skaper mye klovneri i kunstforedragsforestillingen Voff! Art. Foto: Jørn Steen

Klovneri og maleri

Scenerommet er noe midt mellom et galleri, en stand up-scene og en foredragssal. En tavle med en halv ramme, en halv veggbit – og resten tusjtavle. Et rullende bord, en mikrofon og en lykt med hundebilde på. Selvsagt er mikrofonen altfor høy, mens hundelykten har en ledning som er altfor kort. Fjernkontrollen skrur seg av og på hele tiden, og tavlen begynner å leve sitt eget liv.

Det er imponerende hvor mye fysisk teater som kan skje innenfor den trange rammen: Kunstforedrag for barn.

Guandaline Sagliocco bruker sine få elementer med teatral bravur. En boa blir til et tøysete hodeplagg, inntil det plutselig er en svært levende hund. Med en enkel armbevegelse og et iltert blikk, er Sagliocco en ond prinsesse. Hun bjeffer som en hund og kløner som et menneske. Vår foredragsholders fysiske teater er tydelig, presist – og veldig fornøyelig.

Samtidig har Voff! Art elementer av magisk realisme. Rekvisittene begynner å bjeffe, maleriene snakker, og hundebæsjtegningen lukter vondt. Dette kommer like overraskende på foredragsholderen som på oss, men hendelsene skjer som en pågående lek og ikke som et ledd i en fortelling. Sagliocco leker hund, hun leker prinsesse og hun leker seg gjennom kunsthistorien. Hva som er kunsthistorisk riktig, og hva som er denne distré foredragsholderens impro-teater, er ikke så godt å vite for hverken barn eller voksne.

Dette fraværet av pensum, er en av forestillingens mange store styrker.

Rekvisittene begynner å bjeffe, maleriene snakker, og hundebæsjtegningen lukter vondt.

Når det siste bildet er et helt tomt rom, kjenner jeg en gåsehud jeg aldri tidligere har hatt på et foredrag.

Et foredrag med substans

Men Voff! Art har også substans som kunstforedrag. Vi skal altså bli presentert for hunder i kunsten, og første hundemaleri ut er Las Meninas av Velásquez fra 1659. Guandaline Sagliocco viser oss først bikkja på høyre side i bildet. En hund som kanskje skal glefse, eller kanskje bare vil stikke av fra det hele. Så tar hun for seg de andre karakterene. Prinsesse Margareta, som har skreket seg til å være i sentrum. Maleren på venstre side – og ikke minst – kongeparet i speilet.

Men den virkelige magien starter når hun zapper seg gjennom kunsthistorien med utgangspunkt i dette bildet. Picassos versjoner, der også hunderasen blir byttet ut. Joel-Peter Witkins iscenesatte fotografi og en Disney-collage-Photoshop-versjon.

Denne kjappe reisen gjennom Las Meninas viser hvordan kunsthistorien er et resultat av kontinuerlig stabling og videreutvikling. Hun trenger aldri å si det eller presentere det. Bildene snakker for seg.

Når det siste bildet er et helt tomt rom, kjenner jeg en gåsehud jeg aldri tidligere har hatt på et foredrag.

Det viser seg at hunden Fiona har flyktet inn i Andy Warhols kunstverk. Det bruker Guandaline Saglioco til å lage en scene med mange sceniske nivåer. Foto: Jørn Steen

Empati i en ramme

Etter Las Meninas er jeg så fascinert, at voksne meg skulle ønske at hele forestillingen bare handlet om dette maleriet. Men når vi går videre inn i den firbente kunsthistorien, er undringene mer konkrete.

Det må ha tatt lang tid å prikke i pointillismen. Munchs hund virker så skummel at tavlen må flyttes. Og sannelig begynner Andy Warhols fire hunder å bable i kor.

Det mest interessante er mot slutten av foredraget, når foredragsholderen snakker om at hundebildene egentlig handler om oss mennesker.

Først viser hun en bikkje i regn, av den norske maleren Roy Blohm, mens regnet hamrer i lydbildet. Hun følte seg som denne bikkja da hun var barn, sier hun. Så får vi se Dawn after the Wreck av William Turner. En tynn strek av en hund, nesten usynlig, i solnedgang. Kunst handler om empati, forstår vi, bare av å se bildet.

Når vi går videre inn i den firbente kunsthistorien, er undringene mer konkrete.

Hvorfor er det da kontroversielt at en forestilling som skal på turné med skolesekken, nettopp blir laget for skolesekken?

Det pedagogiske paradokset

Det er ganske klart at foredragssettingen har noen rammer. Vi er inne i et foredrag, vi skal ikke ut av dette rommet og det er ikke et narrativ. Foredragsholder Jeanettes oppgave som karakter er å være akkurat så vill og gal hun kan være innenfor disse rammene.

Jeg tror det var selve foredragssettingen som gjorde at min medbragte seksåring fikk skoleassosiasjonen, og jeg begynte å stille meg selv samme spørsmål: Hva er de pedagogiske forpliktelsene til Sagliacco Ensemble?

I boken Den kulturelle skolesekken fra 2013 har Jan-Kåre Breivik viet et helt kapittel til Voff! Art, der han diskuterer om forestillingen bjeffer mot eller logrer for Den kulturelle skolesekken. Forfatteren noterer seg at det i friteatermiljøet har lav status å lage pedagogisk teater, ettersom dette tilsynelatende går utover den kunstneriske autonomien. Samtidig er DKS selve livlinjen til mange av de frie gruppene i Norge, og dessuten en måte å få nye teaterformer inn i skolen på.

I boken sier produsent Håkan Islinger at forestillingen er laget spesielt for Den kulturelle skolesekken, men han legger til: «Vi lager teater, og det er ikke vår rolle å være pedagoger. Det er lærernes jobb.»

Jeg synes denne debatten er interessant på mange nivå. For det første er det rart at det skal være kontroversielt å lage teater for ett type publikum. Nationaltheatrets repertoar er for tiden skreddersydd Broadway-publikumet, Antiteatret lover å bare lage relevant teater for ungdom, mens Oslo Nye Teater ser i økende grad etter bokklubbsegmentet.

Hvorfor er det da kontroversielt at en forestilling som skal på turné med skolesekken, nettopp blir laget for skolesekken?

Det er tydelig at Voff! Art virker annerledes på Black Box Teater enn i et klasserom, akkurat som Torshovteatrets Hedda Gabler vil bli annerledes mottatt om den reiser til gymsaler istedenfor å selge billetter under Ibsenfestivalen.

Men at kunstopplevelsen avhenger av rom og publikum, forringer ikke kunsten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et bjeffende brudd

Mot slutten av forestillingen ringer plutselig telefonen til foredragsholder Jeanette. Hunden Fiona har rømt.

Da skjer det noe interessant på scenen; Jeanette begynner å bjeffe. Hun surrer med hva som er fjernkontroll og telefon, og roper litt «voff, voff» inn i begge.

Jeg begynner å tenke at eier og hund har byttet ham. Det er ikke Fiona som har stukket av, det er Fiona som holder foredraget. Det ville i så fall vært ganske logisk for resten av forestillingen. Jeanette startet jo det hele med å kalle seg «Fiona», og har jo latt hundeleken styre hele showet.

Men denne ideen ville også dra forestillingen ut av sjangerkonvensjonen. Sagliocco Ensemblet måtte gå vekk fra foredraget og funnet på et narrativ som forsvarte at hunder kunne skifte ham. Spennende, tenkte jeg, og skjønte straks at jeg tok feil.

Fiona har bare vært på besøk hos Andy Warhol, mens Sacliocco Ensemble har siden 2008 gått over til å lage en serie med formidlingsforestillinger: Tone! Art (2011) om musikk og Scene! Art (2014) om teater.

Den pedagogiske dybden til tross, det var det at mennesker kan leke dyr som ble med seksåringen helt inn til leggetid. Selv ville hun være katt: «For katter kan også være mennesker og mennesker kan være katter,» sa hun.

Teaterleken vant over kunstforedraget.

Spennende, tenkte jeg, og skjønte straks at jeg tok feil.

Annonser

Stikkord:
· · · ·