2019 ser ut til å bli et Peter Pan-år. Jeg vet ikke hvorfor.

28. mai var jeg i Brekkeparken i Skien og så Teater Ibsens utendørsoppsetning av Peter Pan . Til høsten skal Brageteatret gjøre Peter Pan i et telt på ulike steder utendørs i Buskerud, og Den Nationale Scene skal lage en oppsetning med tittelen Wendy og Peter Pan. Jeg vet ikke om det er en grunn til at så mange norske teatre satser på historien om gutten som aldri vil bli voksen nå i 2019, eller om det er tilfeldig. Jeg har prøvd å undersøke om det henger sammen med opphavsrett eller jubileer, men kan ikke finne noen klar årsakssammenheng.

Peter Pan er en spennende fortelling som er kjent av mange. Det kan hende det er derfor flere teatre vil iscenesette akkurat dette, men jeg synes jo det er litt kjedelig. I det siste har jeg bygget opp en klar klassikerskepsis når det kommer til barneteater. Ikke at det er noe galt i klassikere, men barn har ikke en klassikerforståelse på samme måte som voksne, og det gjør at det egentlig ligger et stort potensial for nyskapelse i barnekunsten, i hvert fall hvis vi ser bort fra at det er de voksne som skal kjøpe billettene. Hvis klassikere skal brukes i teater for barn må det være for noe mer enn gjenkjennelsesfaktoren.

Frykten for voksenverden

Forfatteren J. M. Barrie skrev selv flere versjoner av historien om Peter Pan og Wendy Darling. Skuespillet ble første gang oppført i London i 1904, og i 1911 kom historien ut som roman. Som teater ble det i Norge først satt opp på Den Nationale Scene i 1942, og et raskt søk i Sceneweb viser at fortellingen er satt opp på teatre over hele landet med jevne mellomrom siden da. Mest kjent for alle aldersgrupper er sikkert allikevel Disney-filmen fra 1953.

Skuespillet, romanen og filmen handler alle om Wendy Darling og brødrene hennes som får høre fortellinger om Peter Pan. Han bor i det som i norsk oversettelse heter Aldriland, en eventyrverden med sjørøvere, havfruer, indianere, feer og tikkende krokodiller. Peter, som aldri vil bli voksen, lever sammen med en gjeng bortkomne gutter som han vil at Wendy skal være moren til, og han er i en stående konflikt med sjørøveren Kaptein Krok, som på sin side frykter krokodillen som en gang bet av ham hånden.

Noe av det beste med denne fortellingen er barnets frykt for voksenverdenen kombinert med alt som i datidens barnekultur var spennende og gøy. Fremdeles er sjørøvere av den langhårede sortkledde typen noe av det mest spennende barn kan tenke seg, og voksne og deres verden noe av det mest kjedelige. Denne kontrasten er et godt utgangspunkt for teater som lek.

I Brekkeparken i Skien er teateruttrykket tatt ned til et minimum. Jeg og en stor gjeng førsteklassinger og førskolebarn fra regionen var plassert i et amfi som stod i en rett vinkel mot en husvegg på Telemark museum. Spilleplassen bestod av en gressmatte med en liten rund platting på, og skuespillerne brukte huset ved siden av til å klatre inn og ut av vinduer.

Peter Pan er et skuespill som sikkert kan gjøres stort med snorloft og flyvende karakterer, men fordi det er så basert i lek er det også noe som med riktige grep kan fungere i en intim setting og fortellermessig nærhet.

Men så var det dette med de riktige grepene.

Umotiverte relasjoner

Teater Ibsen har omarbeidet fortellingen veldig mye. Jeg synes ikke det er noe problem at brødrene til Wendy er kuttet, men det er mer problematisk at relasjonene mellom karakterene er endret og at disse relasjonene gjennomgående oppleves som umotiverte. Det er også en rekke mindre ting jeg stiller spørsmål ved underveis.

For eksempel begynner forestillingen med at Wendy, spilt av Vilde Johannesen, leker på rommet sitt. Hun har på seg pysjamas, noe som gjør at jeg tror det er leggetid, men hun sier til moren sin at hun gjør mattelekser. Så kommer Peter Pan, spilt av Stian Isaksen. I motsetning til  originalfortellingen der Peter mister skyggen sin, har han her glemt igjen underbuksene sine. Hvorfor har Peter Pan kledd av seg alle klærne hjemme hos Wendy?

Vilde Johannessen spiller Wendy med barnlig overskudd og energi, og er forestillingens høydepunkt, selv om jeg noen ganger skulle ønske at hun tok det helt ned og skapte mer ro i fortellingen. Wendy er ti år. Hun kan masse ting som tiåringer kan, men det er mange ting som voksne driver med hun ikke vet hvordan hun skal gjøre. Hun kan for eksempel knyte skolissene sine og hun kan enkel matematikk, men hun kan ikke betale regninger og lurer veldig på hvordan voksne vet hva de skal handle på butikken. Barna i publikum oppklarer det siste ganske raskt, for det er helt åpenbart for fem-seksåringene rundt meg at voksne bare skriver handlelister.

Peter kan imidlertid ingen av disse tingene, og han sier selv at han er 37 år, men allikevel kan han ikke knyte skolissene sine. Jeg blir mer enn forundret over dette. For hvorfor er Peter Pan en voksen mann? Er ikke poenget at Peter ikke kan bli voksen? Når Peter ikke er et barn som ikke kan bli voksen, men en voksen mann som ikke klarer å være det, faller idéen om Aldriland helt gjennom. Idéen om de gjenglemte underbuksene ser også helt annerledes ut hvis det er en 37 år gammel mann som har glemt dem igjen på soverommet til en ti år gammel jente.

Undergraver poenget med Aldriland

De bortkomne guttene, som i originalversjonen er Peters venner og motivasjon for å hente Wendy med seg, er også utelatt i denne versjonen. Det gjør at Aldriland er veldig tynt befolket. Det snakkes om en romkamerat, Roger, men han pekes ut som en av de voksne blant publikum, så også han er en rar, voksen figur. Roger kan ikke lese, og går rundt med en lapp med en bolleoppskrift på. Hvorfor han går rundt med denne lappen er enda et av mange spørsmål som ikke besvares, men Wendy klarer å dechiffrere den, til Peters store forbauselse. Det fører til at Wendy blir gitt oppgaven med å betale regninger. Hun kan jo så mange voksne ting. Jeg nekter imidlertid å akseptere at det finnes regninger i Aldriland. Hele poenget med Aldriland som en barneverden der man leker og finner på spennende ting forsvinner fullstendig hvis det finnes ting som banker og internett.

Omarbeidelsene av karakteren Kaptein Krok, spilt av Mathilde Skarpsno, er kanskje det som får meg til å stille flest spørsmål. For Kaptein Krok er ikke skummel eller spennende, men en lettere dement type som har store problemer med virkelighetsoppfatningen.

I denne oppsetningen er ikke Krok en ordentlig sjørøver, men en som tror han er en skummel sjørøverkaptein. Istedenfor å ha et sjørøvermannskap har han kosedyr festet på jakken sin, og han tror at disse kosedyrene er farlige sjørøvere. Han har så lite kontakt med virkeligheten at han tror gressmatten plattingen står på er havet og at plattingen er et sjørøverskip.

Jeg har lyst til å være med Kaptein Krok på at gresset er hav, men vi blir gjentakende ganger fortalt at det bare er gress og at det er Krok som er gal. Dette kombineres med at Krok egentlig er Peters bestevenn, og helt til slutt blir de venner igjen. Det forflater og forvansker forholdet Peter Pan har til Krok, og bidrar også til at Aldriland ikke blir det store spennende fantasistedet det burde ha vært, men en uklar og ulogisk assosiasjonsstrøm.

Brekkeparkens fineste platting

Teater Ibsens oppsetning av Peter Pan gjør oppgaven med å iscenesette historien vanskeligere enn den hadde trengt å være. Det er i utgangspunktet en i overkant mangfoldig historie, men forsøkene på å gjøre den mindre har gått utover alt som gjør fortellingen spennende. De manglende motivasjonene for handlingene og den svake etableringen av relasjoner gjør, i tillegg til fraværet av fantasiaspektet, at Aldriland ikke etableres som en egen verden med sin egen logikk. Som publikum blir vi aldri bedt om å innbille oss at vi er et annet sted, Kroks sjørøverskip blir kalt Brekkeparkens fineste platting, og jeg savner så veldig at ensemblet løfter oss vekk fra Brekkeparken og Skien.

Vi kunne blitt tatt med til London eller til Aldriland, men vi kommer ikke en millimeter utenfor den lille firkanten vi er blitt tildelt i den timen forestillingen varer. Det er veldig synd.

Denne teksten er produsert i samarbeid med Scenekunst.no.