6 punkter å diskutere når vi snakker om kunst for barnehagebarn

Den nye kulturmeldingen er på plass med signaler om at det skal utarbeides en egen stortingsmelding om barne- og ungdomskultur. Det varsles at denne meldingen skal brukes til å undersøke hvordan kulturformidling for barnehagebarna kan sikres og at et landsdekkende tilbud skal vurderes. Endelig!

Kom gjerne til Porsgrunn for å undersøke. Vi er en kommune som i 14 år har formidlet scenekunst, litteratur, visuell kunst og musikk til barnehagene gjennom ordningen «Den kulturelle bæremeisen».  Fokuset ligger på opplevelsesdimensjonen og det å gi barn et møte med kunst utviklet og formidlet av profesjonelle utøvere.

For få produksjoner for målgruppen

Å drifte en formidlingsordning rettet mot barnehagene byr på utfordringer. Porsgrunn kommune er nesten «alene» om ha en slik ordning (20 barnehager skal ha 4-5 produksjoner hver år).  Det blir vanskeligere å finne gode produksjoner som egner seg for de minste barna og som kan spilles i barnehagene. (Forestillinger beregnet for kulturhus kjøper vi også inn, men vi ønsker å nå barna i deres vante miljø.)

Det produseres for få produksjoner som er rettet mot denne målgruppen.

Karstein Solli påpeker i et innlegg på Periskop.no at det er en utfordring med et manglende mottakerapparat.  Det tror jeg han har rett i. Det er for få kommuner som har satt formidling til barnehager i system. Dermed også færre arbeidsmuligheter for kunstnere.

Etterlyser innspillskonferanse

Kulturtanken og Norsk kulturskoleråd har satt i gang prosjektet Kulturbarn og inviterer kommunene til å søke deltakelse. Prosjektet har som mål å oppnå bedre samarbeid og bruk av kunst- og kulturfaglig kompetanse i kommunene. Det ligger ingen penger i prosjektet.  Slik jeg leser invitasjonen til dette prosjektet så fremmer ikke Kulturbarn en formidlingsordning rettet mot barnehagebarn.

Når kulturministeren nå ønsker å se på formidling til barnehagebarn, er mitt råd er å se til Norsk scenekunstbruk. Både hvordan det ble utviklet (i samspill med fylkeskommuner og kommuner) og hvordan de jobber i dag. Scenekunstbruket inneholder både nettverk, repertoar og finansiering. Dette kan utvikles til å gjelde flere uttrykk enn scenekunst.

Trine Skei Grande – jeg håper du inviterer til en innspillskonferanse.

Ta med flere aktører når du lager melding om barne- og ungdomskultur.

Ikke si deg fornøyd med å bare snakke med Norsk kulturskoleråd, Kulturtanken eller senter for kunst og kultur i opplæringen!  Gå bredere ut. Ta også med «kommunen» – vi er ikke uten kompetanse på feltet.

Kompetanse finnes

Tidligere Rikskonsertene har mange års erfaring med samarbeid med fylkeskommunene om barnehagekonserter. Flere regionteater, frie grupper og enkeltkunstnere har erfaringer og kompetanse. DKS-nettverkene i fylkene og kommunene – det finnes kompetanse og erfaringer, men må settes i system.

Jeg nevner enkeltpersoner som Ådne Sekkelsten, Karstein Solli, Ellen Os, Leif Hernes, Marit Ulvund og  Lise  Hovik. Gjennom disse kan får man inn erfaringer på formidling til små barn med forskerblikket, om produsenter, utøvere og nettverksbygging.

I mottakerapparatet er kulturhus, barnehager og kommuner.

Vi må snakke om:

– Flere produksjoner som også kan spilles i barnehagene

– Repertoarbank

– Nettverk for arrangører. Hvordan få opp flere arrangører?

– Tilskuddsordninger for å støtte opp om produksjoner («Klangfugl»-ordningen genererte mange produksjoner)

– Organiseringsmodeller – kan vi opprette en DKS-modell?

– Statlig, regional og kommunal fordeling. Er KS på banen? Det er vel ikke umulig for kommunene å bidra med penger – eller?

Ja til kulturformidling i barnehagen. Ja til kulturmelding til barn.

Ja – jeg vil gjerne bidra.