«Agentene og det sjukt farlige oppdraget»: Skjønn syretripp

Allerede tittelen bærer bud om lekenhet. Ordlyden i Agentene og det sjukt farlige oppdraget signaliserer et skråblikk på typiske barnekultur-titler i nyskapt litteratur, film, tv eller andre kunstuttrykk for barn der innsalget går på spenning, mystikk eller noe overnaturlig.

Ofte synes jeg vektlegging av slike temaer vitner om et noe nonchalant barnesyn. Men etter å ha overvært denne viltre jubileumsforestillingen, oppleves det som de jazzer med barnekunstkonvensjonene, med en uærbødighet som er både oppkvikkende og underlig gripende.

Feirer med Feil

Samarbeidet mellom det frie teaterkompaniet Feil teater og institusjonen Unge Viken Teater kom til etter en invitasjon fra teatersjefen for sistnevnte, Kari Ramnefjell. Feil ble innbudt til å produsere ei forestilling for å markere Unge Vikens 20-årsjubileum. Jeg kan nesten ikke se for meg en finere måte å feire på.

Feil teater har nemlig i løpet av pandemien seilt opp som en av de viktigste leverandørene av sterkt teater for en allmennhet av norske barn. Kanskje er de fortsatt litt i skyggen av for eksempel Tigerstadsteatret, Antiteatret og Claire de Wangens oppsøkende og stedspesifikke forestillinger – og disse kompanienes ambisjoner om å nå unge som vanligvis ikke opplever teater. Men alt tyder på at den skyggen kommer Feil ikke til å befinne seg i lenge.

Med smittevernvennlige forestillinger som 11-trikken går til Nordpolen og Det store slaget om bakgaarden, brukte de koronarestriksjonene som kreativ bensin og lagde barneforestillinger det virkelig skinte av. Men der de nevnte forestillingene var preget av upolert og litt skakk skjønnhet, oser Agentene og det sjukt farlige oppdraget av selvtillit, stålkontroll og et mer påkostet visuelt univers. Det kler Feil godt.

Koko

Agentene og det sjukt farlige oppdraget med regi av Morten Røsrud er laget med mål om å inkludere alle barn, også de med nedsatt verbalspråkevne. I den inneværende turneen spilles forestillinga blant annet på spesialskoler, rehabiliteringssentre og sykehus. Det er en fin ambisjon, som beveger seg ut over den etter hvert ganske utbredte, prisverdige ambisjonen til flere teaterkompanier om å nå alle slags barnepublikummere uavhengig av sosial bakgrunn og økonomisk situasjon.

Noe av det mest påfallende ved Agentene og det sjukt farlige oppdraget er at måten de ønsker å nå alle på, er gjennom et kompromissløst absurd preg på det hele. Det er svært fengende.

Én ting er et mildt koko plott: Fem besynderlige figurer i skinnende syregrønne kostymer ankommer spilleplassen; i dette tilfellet den enorme betongplassen foran nye Deichman i Bjørvika i Oslo. Som en klassisk middelaldertrupp inntar de scenen med store geberder og mye halloi. En av dem ankommer til overmål på en Harley Davidson-motorsykkel med filmmusikk dunkende ut av lydanlegget. Megafoner, platåsåler, rollerblades, lange kapper og oppfinnsomme duppeditter på kostymene  – alt holdt i samme sjokkgrønne fargetone – får dem til å stå ut i Bjørvika-mylderet av cruiseturister, busser, politisirener og skolekorps.

Krumspring

Allerede fra starten henvender agentene seg direkte til publikum. Og ganske snart retter de oppmerksomheten mot en stor og mystisk kasse midt på plassen. Hva skjuler seg i den?

Å finne ut av det er tydelig et hasteoppdrag for agentene. Avdekkingen av kassens innhold og hva som da skjer står ikke tilbake for et hvilket som helst klassisk surrealistisk verk. Innholdet i kassen – et slags levende, enormt frø – er like uutgrunnelig, forlokkende og livsfarlig som for eksempel den levende planeten Solaris i Stanislaw Lems roman (og Andrej Tarkovskijs filmklassiker med samme navn). Agentene forsøker som hovedpersonene i Solaris intenst å forstå hva dette fremmede, ukjente er og hva det skal bety. Og uten å røpe for mye, blir møtet med frøet fatalt for flere av agentene. På måter det for oss i publikum er umulig å forutse.

Men tonen i denne barneforestillinga er en helt annen enn i de nevnte sci fi-verkene. Agentenes lekne framtoning er mer preget av utsøkt slapstick-komedie. Og de surrealistiske krumspringene i manus har en så overbevisende indre logikk at det er bare å gi seg hen.

Og det gjør tydelig publikum også.

Tullespråk

Noe annet som fenger er nemlig at all muntlig kommunikasjon fra skuespillerne skjer gjennom et eiendommelig tullespråk. Skuespillernes gibberisch virker å ytres i en form for stream of consciousness, som om nonsens-utforskinga av ord og lyder skjer på direkten. Dette fører ofte til lattervekkende vendinger som «Rett i stompelompa!», «Es su complitu idiots?», «Ikke trutte på knatti!!». Og så videre.

Den verbalspråklige hybridiseringen minner sterkt om et annet Solaris-verk: Øyvind Rimbereids Solaris korrigert, og det babelske framtidsspråket han har skrevet denne i: «GRAVITATIONEN er det minsta wi kan stola an. DEN er den onli total kommunicationen i univrs.»

I et essay om Solaris Korrigert skriver Audun Lindholm at Rimbereids særegne språkføring «sender tankene til de poetiske avantgardistene tidlig i det tyvende århundret, som den russiske futurismens Khlebnikov og Kruchenykh – forfattere som drømte om et transnasjonalt språk, et språk som skulle kommunisere på tvers av landegrensene.»

I Agentene og det sjukt farlige oppdraget ser tullespråket nettopp ut til å kommunisere bredt, på tvers av alle slags grenser.

Autoritetsforskyvning

Selv om fortellinga har en tydelig (surrealistisk) fabel, er det lagt til rette for en god del improvisasjon og interaktivitet innenfor rammene. Utøverne sikter seg gjennomgående direkte og lydlig inn mot enkeltpublikummere. Når de henvender seg på sitt gibberisch svarer barna verbal-forståelig (i hvert fall på den forestillinga jeg overvar). Noe som skaper en fin dynamikk og spenning.

I hverdagslige samspill foregår slikt gjerne i et omvendt forhold mellom voksne og barn. Små barn eller barn med mangelfullt talespråk, henvender seg gjerne nonverbalt til voksne, mens de voksne «oversetter» og tolker om henvendelsene til verbalspråk.

På en måte kan man slik si at interaktiviteten i Agentene skaper en autoritetsforskyvning, fra voksne over til barn, og vekk fra verbalspråk som det viktigste i kommunikasjon. Anerkjennelsen av å kunne gjøre seg forstått uten å måtte klamre seg til regler for hva verbalspråk er og skal være, oppleves både sterkt frigjørende og rørende.

Hjertelig

Nonsensfortellinger er ikke noe nytt i barneunderholdning. I klassisk nonsens-barnelitteratur brukes ofte den eventyrlige opphevingen av den vanlige verden som noe som karikerer autoritetenes maktspill og slik blir et fristed for det barnlige. Men det er ikke dagligdags med så gjennomført språklek og karnevalistisk preg i ei barneforestilling som i Agentene.

Jeg vil si at vektlegginga av fysiske gester og villskap anerkjenner slikt også hos sitt barnepublikum. De store emosjonene og usiviliserte geberdene fra agentene kommer i en ualminnelig kul innpakning. Den fysisk virtuose og klumsete framtoningen gis slik autoritet.

Jeg vet ikke om forestillinga er produsert korrekt etter forskning på hva barn på spesialskoler har behov for. Men – med fare for å oppleves svulstig – beveger Feil teater seg her tett inn mot kjernen av noe allmennmenneskelig: Vi ler hjertelig, uten forbehold, i det som oppleves som et fellesskap med alle i det store publikummet. Og den rørende all-inkluderende sluttscenen bare understreker dette.

Gjennom presis suggesjonskraft får Agentene og det sjukt farlige oppdraget oss til å gi oss hen til det vi ikke forstår, og likevel ha det sjukt artig. Er ikke det noe av det fineste vi mennesker kan møtes i, egentlig?

Anmeldelsen fortsetter med voksenfrieri etter annonsene!

Voksenfrieri

Til slutt: Frieri utelukkende til de voksne publikummerne på barneforestillinger er sjelden noe barneteaterkritikere applauderer. Men når agentene sørger over trupp-lederens død i en slags begravelessekvens, tar av seg de irrgrønne hattene og synger svulstig «Eg ser at du er grøytt», må jeg likevel gi meg ende over. Veldig, veldig gøy!