Alice, Gerda og Mary: Kule gamle damer

Høstens kvinnelige helter i familieforestillingene i Oslo, Ålesund og Trondheim er alle hentet fra eldre barnelitteratur. Snittalder på fortellingene er 145 år. Tre evigunge Grand Old Ladies skal med andre ord gi barna historier om mot, kamp og dannelse, historier barna skal kunne kjenne seg igjen i.

Så hvem er Alice i eventyrlandet, Gerda i Snødronningen og Mary i Den hemmelige hagen når de iscenesettes i vår tid?

Ensomme og skjermede

Det er tre ensomme jenter som møter publikum, på ingen måte fulle av jublende fart og selvtillit. De voksne de omgis av, overlater dem i stor grad til seg selv. Når de møter manglede tillit eller forståelse fra voksenverdenen, velger de å finne ut av livet på egen hånd. Samtidig er de også skjermede barn: De voksne vil lede oppmerksomheten deres bort fra det som er trist i verden. Dét er ikke et premiss Gerda, Alice, og Mary nødvendigvis går med på.

De har faktisk en ting felles, Alice ved Nationaltheatret, Gerda ved Teatret vårt i Ålesund og Mary ved Trøndelag teater: De har mistet noen. Ikke alle som er mistet lar seg finne, men i letingen etter innsikt i akkurat dette finner jentene styrke i seg selv.

Kjente historier

Et kjapt historieriss: En av verdens eldste barneromaner, Lewis Carrolls Alice i eventyrland fra 1865, er i Nationaltheater-støpning blitt Alice i Vidunderland. Hun sitter ikke lenger søvnig ved elvebredden, i stedet er hun blitt 14 år og konfirmant, og hun stikker av fra sitt eget konfirmasjonsselskap ved hjelp av den hvite kaninen. Alices store traume er tapet av moren, en sorg hun ikke er ferdig med. Sorg kan være like absurd som et vidunderland kan være, og Alices reise dit er hennes bearbeiding av tapet.

I H.C. Andersens Snødronningen fra 1845 forsvinner Gerdas bestevenn Kai brått fra henne etter å ha blitt truffet i øye og hjerte av Snødronningens harde speilsplint. Splinten vrenger Kais verdensbilde slik at godt blir ondt og vakkert blir stygt. Ved Teatret Vårt er historien blitt abstrahert og Snødronningens truende vesen overlatt til digitale og audiovisuelle effekter. Det plasserer eventyrets ytre trussel, fienden, i Kais indre. Gerda føler skyld over at hun stod som lammet da han forsvant. Hun bestemmer seg for å finne ham, koste hva det koste vil. Reisen byr på utfordringer, men hun klarer det til slutt.

Mary Lennox i Den hemmelige hagen er et uønsket barn, og hun vet det. Etter at foreldrene hennes døde i en bilulykke, ble hun sendt til en onkel i England. Mary har få forventninger til livet. Hun anerkjenner sin egen eksistens, det at hun finnes selv om ingen egentlig vil ha henne. I møte med mennesker som viser henne vennlighet, lærer hun å være vennlig selv. Hun er som den hemmelige og overgrodde hagen hun etter hvert oppdager på onkelens gods: Med riktig næring og omsorg begynner det å gro. Mary folder seg ut og vokser i takt med hagen. Når hun blir tatt vare på av noen, klarer hun å ta vare på andre. Hun kan forandre verden.

Greta Thunbergs tippoldemor?

Fortellingen om Mary fra Den hemmelige hagen er den nyeste av de tre. I etterordet til utgivelsen av boka som kom på Transit forlag i 2010, skriver forfatter Leif Høghaug om det ensomme og leseglade barnet Mary – som han ser for seg med stor sannsynlighet sitter og leser Carrolls bok Alice i Eventyrland. Da Den hemmelige hagen kom i 1911, var den skrevet i en tradisjon der barnet gjennom innsikt det skaffet seg selv gjorde opprør mot samfunnet, mot hierarkiet barnet var født inn i. Barnet krevde sin plass og endret omgivelsene sine. Mary trosser strenge forbud og får en hemmelig, avstengt og vissen hage til å gro. Mary er som en trassig Greta Thunberg. Hennes litterære tippoldemor, kanskje.

Som teater er det barnets rett til selvstendighet som står sterkest i alle tre forestillingene. De tre jentene har hver sin strategi for å ruste seg selv til å møte verden: Alice stikker av, Mary trosser det som finnes av forbud, Gerda har kjærlighet (og litt dårlig samvittighet) som drivkraft når hun legger ut i jakten på Kai. Om Gerda sier finnekona i Snødronningen når alt står på spill: «Jeg kan ikke gi henne større makt enn hun alt har! Ser du ikke hvor stor den er? (…) Hun må ikke få høre av oss hvor stor makt hun har, den sitter i hjertet hennes.»

Alices pappa har pakket sorgen inn i vatt og forsøkt å skjerme henne, aldri snakket henne gjennom det eller sett Alices sorg etter morens død. Når han viser en video av moren i Alices konfirmasjon, blir det vanskelig for henne å håndtere. Hun stikker av, møter Vidunderlands forunderlige skapninger og tar grep om traumet sitt gjennom disse møtene.

Tar historien tilbake

Felles for de tre slik de fremstår på scenen er at de krever å få håndtere sin egen historie. De krever å få rette opp feil de har begått. Mary, Gerda og Alice føler ansvar, de ønsker det gode, og de er klare for oppgaver som gir mening. Opprøret er at de ikke går med på fortellingen de voksne rundt dem har skrevet dem inn i. De vil gjøre den til sin, endre sin egen livsfortelling, de vil at den skal være god, i det minste håndterbar.

Til en voksen sier forestillingene kanskje aller mest om å gi barna frihet og tillit. Skal de mestre livet, må de få muligheten til det. Læreplan-fyndordet livsmestring handler om å ruste barna for livets mange sider. Når verden er dust, ligger styrken i at andre har vært med å bygge en tro på deg selv. Et lite hei til skaperne av bobleplast-generasjonen: Livet er best med skrubbsår.

Selv om kvaliteten er varierende i de tre forestillingene, står dette budskapet fjellstøtt. Eksempelvis er ikke Alice i Vidunderland en forestilling for en seksåring, all den tid Alice er blitt fjorten år. Konfirmasjonssanger på rosa ark med tittelen «Du har fått mensen» er heller ikke humorhøydepunkt for førskolebarn, men kan være en åpenbaring av en opplevelse for barna fra ti år og oppover som kjenner på en kropp i endring.

Snødronningen er for abstrakt til å nå de minste barna, og kunne med fordel hatt innslag av flere tydelige og konkrete virkemidler hvis de ønsket å nå også de minste. Det kan være vanskelig for mindre barn å henge med på abstrakt ondskap i en eventyrfortelling. Det er lettere når den materialiserer seg i et troll eller en snødronning.

Den hemmelige hagen imponerer mest av de tre forestillingene. Den klarer på en liten scene å skape gods, hage og hemmelige ganger uten å gå på kompromiss med bruken av konkrete virkemidler og historien for øvrig. Særlig imponerer Ida Göransson som Mary, som godtar forvandlingen som skjer med henne samtidig som hun ikke mister seg selv. Hun er både frisk, freidig, fri og frekk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Først og fremst barn

Er det jentenes vinter i de store familieforestillingene ved institusjonsteatrene i år? Noe kan tyde på det. Sammen med Selma fra Snøfall (Oslo Nye Teater), Wendy i Wendy & Peter Pan (Den Nationale Scene), samt forestillingen Jostedalsrypa ved Sogn og Fjordane teater utgjør Gerda, Mary og Alice en god dose girl power. Samtidig er både Mary, Gerda og Alice karakterer som heller er barn enn jenter. Slik de er fremstilt, er de sårbare, ensomme og tøffe. Og de vil ikke skjermes fra livet, verken på godt eller vondt. Ikke pakkes inn i vatt. Ikke rulles inn i bobleplastbeskyttelse.

Det som kunne se ut som en nostalgibølge i barneteateret denne høsten er blitt aktualisert både av læreplan-livsmestring, en trassig svensk ungdom og nå nylig også Aftenpostens Si:D-sider. De publiserte nylig ulike tekster fra en skrivekonkurranse. I tekstene skulle ungdom gi råd til tenåringsforeldre av i dag. Vinnerteksten startet slik: «Du lærte meg ikke at når vi faller, så reiser vi oss opp igjen. Fordi du lot meg aldri falle.»

Alice kunne vel knapt sagt det bedre selv.