Ambisjonsløst for barn og unge

Det er vanskelig å se hva som egentlig er det gjennomgående temaet for Festspillenes scenekunstprogram for barn og unge. Programmet spriker i alle retninger, og inneholder alt fra teater for de minste, familiekonsert, nysirkus, hip hop-workshops og nasjonal breake-konkurranse. Programmeringen ser ut til å basere seg på et prinsipp om at man må ha litt av alt for alle, og aller helst av den underholdende sorten.

I likhet med tidligere år er programmet delt inn i kategoriene Forstyrrelser, Forbindelser og Fornøyelser, der samtlige av arrangementene for barn og unge befant seg under sistnevnte kategori. Fornøyelsene beskrives slik: «Underholdning og overraskelser. For liten og stor. Lekende opptrinn i gatene og arrangement på kjente og nye arenaer med bred appell. Opplevelser til hode. Hjerte og føtter». Problemet er at selv om det legges til rette for at barn og unge skal delta på flere arenaer, både som tilskuere, aktører og i direkte interaksjon, får man følelsen av at Festspillene ikke har ambisjoner og vilje til å vise forestillinger med en annen intensjon enn bare å underholde. Ambisjonene om å utsette barn og unge for kunst- og kulturopplevelser som virkelig utfordrer, er i år nærmest ikke-eksisterende.

Amerikanisert nysirkus

Et eksempel er forestillingen til det kanadiske nysirkuskompaniet Cirque Éloizes iD. Cirque Éloize blander klassisk sirkuskunst med street dance, rollerblades, sykler og breakdance. I et pulserende storbylandskap skapt av dynamiske videoprojeksjoner på store scenografiske plater og opphøyninger, utøves sjonglering, luftakrobatikk og trampolinehopping av femten utøvere i et heseblesende tempo. Sceneshowet tar av allerede før det har begynt. Og iDfaller uten tvil i smak hos det yngste publikummet, som slår hjul og stuper kråke i foajeen i pausen. Cirque Éloize bruker artister og akrobater i verdensklasse, men det er også noe forflata og amerikanisert ved forestillingen. Karakterene vi møter kjenner vi så altfor godt. Der det svenske nysirkuskompaniet Cirkus Cirkör evnet å skape interessante karakterer, og utfordret sjangeren med Wear it like a crown på Festspillene i 2010, representerer iD et langt kjedeligere uttrykk. Forestillingens omtale som «West side story goes hip hop circus» virker fortjent.

De voksnes festspilldag?

Kveldsforestillingen De unges festspillforestilling var også en blandet opplevelse. Utvalgte talenter fra alle kulturskolene i Hordaland fikk muligheten til å opptre på en profesjonell arena, men hvilken status denne arenaen egentlig hadde som en del av festspillprogrammet, var derimot uklart.

Forestillingen var satt sammen av en dæsj folkemusikk med kveding og hardingfele, jazzballett og hip hop, Grieg og Sæverud, el-gitar og teater, og til slutt storband. Jorun Lullau hadde tatt gode regigrep, men hvorfor i all verden har de leid inn programleder Linda Eide fra Nrk-programmet Norsk attraksjon som konferansier? Å bruke Eide som trekkplaster gjorde at forestillingen ikke fikk stå på egne bein som en arena der barn og unge var det sentrale midtpunktet, både som utøvere og publikum. Eide stjeler showet og gir inntrykk av at forestillingen først og fremst er et underholdningsshow laget for de voksne, med barna som aktører.

De unges festspillforestilling belyser en utfordring ved å sammenkoble det man tidligere refererte til som amatører og profesjonelle innen scenekunstfeltet, og der målet er å fremstille dem som likeverdige i programmet: Hvordan skal man verdivurdere kvaliteten i disse ulike uttrykkene sammenliknet med samtidens kunstuttrykk? Hvilke forhold skal vekte hvilken vei? Årets programmering gir inntrykk av at dette ikke er godt nok tenkt igjennom på forhånd. Samarbeidet mellom FiB og kulturskolen i Hordaland virker foreldet fordi man ikke tør å eksperimentere med nye måter å gjennomføre konsertene på.   

Barn som aktører i rystende scenekunst

Om man først skal bruke barn som aktører i voksnes forestillinger, utmerker Transitteaterets forestilling DUB Leviathan! seg helt klart. Forestillingen er både ambisiøs og rystende.  DUB Leviathan! tematiserer ulike former for unntakstilstander i et postdramatisk teater, der musikk, skuespill, lyd, scenografi og video virker sammen i en visuell helhet.

De tre barna på scenen utforsker unntakstilstander – situasjoner utenom det vanlige – der det kreves at de tar valg og handler ut fra dem. Det blir ubehagelig når de utøver vold (i simulerte voldshandlinger) og går til angrep på hverandre. Øyeblikket der de bestemmer seg for å skyte ned et fly som har blitt kapret av terrorister, er spesielt virkningsfullt. Barna er sterke symbolbærere i et spenningsfelt mellom barnlig uskyld og voksen råskap, og forestillingen er til å miste pusten av. Ironisk nok var dette en av de få arenaene under årets festival der barn virkelig tas på alvor som utøvende kunstnere. DUB Leviathan!er laget for et voksent publikum, men kan også sees av ungdom. Siden forestillingen ikke var oppført i programmet for barn og unge, var det sannsynligvis få ungdommer som fikk tilgang til den.

Ufarlig barneteater

 Årets barneteaterforestillinger på FiB befinner seg i kategorien «ufarlig». Selv om forestillingene Liv du lvyer! og Hotel Paradisoengasjerer sitt unge publikum, mangler de brodd og vilje til å berøre mer alvorlige og viktige temaer. Liv du lyver! er fengende, og holder et høyt tempo hele veien. Scenene er flotte, men forestillingens store svakhet er at den forsøker å fortelle to historier samtidig. Den utforsker hva det vil si å være annerledes for barn og unge i dagens samfunn, samtidig som den forsøker å presse de klassiske situasjonene fra Peer Gynt inn i det samme universet, uten at den kommer helt i mål med noen av delene.

Det tyske ensemblet Familie Flöz sin forestilling Hotel Paradiso svarte heller ikke til forventningene. Forestillingen var en av de store høydepunktene for barn og unge – en ordløs, humoristisk og svart karakterkomedie med fysisk komikk, maske- og mimespill. Dessverre leverer ikke ensemblet det tempoet og presisjonsnivået som trengs. Tross godt håndverk tar forviklingene aldri helt av. Skuespillernes masker er uttrykksfulle, kroppsspråket er morsomt, men den fysiske komikken mangler timingen som kunne løftet Hotel Paradiso opp til noe mer enn lett underholdning. Jeg savner barneteater som tør å utfordre mer i både form og innhold. Ingen av disse teateropplevelsene setter seg skikkelig i magen.

Hvilket ansvar?

I forlengelsen av besøket må man spørre: Hvilket ansvar har Festspillene egentlig når de lager sitt program for barn og unge? Og hva slags tilskudd presenterer de til det allerede eksisterende kulturtilbudet? Årets program makter ikke å tilby noe av vesentlig kunstnerisk verdi til det allerede eksisterende kulturlivet i Bergen, der både DNS, Bit Teatergarasjen, Hordaland Teater, Cornerteateret og DKS Hordaland tilbyr solide programmer for samme målgruppe.

Jeg anser det som en selvfølge at Festspillene bør være i stand til å levere et kunstnerisk program som ikke bare er hyggelig og underholdende, men som også tør å være ubehagelig og utfordrende også for barn og unge. Et program som tør å invitere dem inn i kunstopplevelser som utfordrer og som krever anstrengelse. Festspillene sikter så bredt i programmeringen at det passer for alle, men i virkeligheten ender det med å ikke henvende seg til noen. Det kan virke som om det er antall solgte billetter som er kriteriet når Festspillene velger forestillinger for denne målgruppen.

Les flere anmeldelser fra Festspillene i Bergen 2015 her