Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Norske skolegårder – Asfaltfantasier

KATEGORI

arkitektur,

PUBLISERT

mandag 5. september 2022

Hvordan ser dagens skoleplasser ut, spør arkitekt Anders Rubing. Er skoleplassene i Norge litt for små, har de litt for mye asfalt og litt for mye ballbinge – og er jentene virkelig skolegårdstaperne?

↑ Skolegården på Kronstad Oppveksttun. Foto: Siri Breistein

Barn mellom 6 og 18 år oppholder seg største delen av dagen på to ulike rom, klasserommet og skoleplassen. Rommene tilhør begge en skolehverdag, men er fundamentalt forskjellige. Inne i klasserommet er det mye som skal læres ifølge skoleplaner og pedagogiske opplegg. Skoleplassene skal gi en pause fra klasserommet med avkobling og lek. Samtidig er skoleplassene offentlige plasser for nabolag og bydeler.

Et innblikk på norske skolegården. Inngangsporten til skolegården til Kronstad Oppveksttun. Foto: Siri Breistein

Skoleplassene skal gi en pause fra klasserommet med avkobling og lek

Den norske skolegården


Vi setter fokus på arkitektur og de estetiske kvalitetene som omgir dagens barn og unge i hverdagen. Denne gangen går turen til skolegården.

Til forskjell fra lekeplasser og barnehagenes uteareal, skal skoleplassene ha rom for både lekende seksåringer til ungdommer som ‘bare vil henge’ - og er offentlige møtesoner i nabolag. Foto: Siri Breistein

Barns omgivelser

På samme måte som lekeplasser og nå senest plasser til å leke på, som tidligere er blitt omtalt i Periskop, har skoleplasser en unik posisjon i landskapsarkitekturen som offentlige rom tilrettelagt for barn. Til forskjell fra lekeplasser og uteareal i barnehager (som ligner på lekeplasser), skal skolegårdene ha rom for alt fra lekende seksåringer til ungdommer som «bare vil henge». Med i ligningen kommer pedagogiske trender, som trender innenfor folkehelse og alle uttalte og uuttalte antakelser om hva som er «best for barna».

Sist jeg var med på å tegne skoleplasser, som utøvende arkitekt for cirka ti år siden, var det store fokuset at man ikke skulle ha plasser der noen kunne bli mobbet. Romlighet var virksomt mot mobbing med oversikt og få plasser å gjemme seg unna. Disse romlige antakelsene ble videreført i arkitekturen. I dag er det andre gode formål som trekkes frem for å endre og forbedre våre barns omgivelser.

Sist jeg var med på å tegne skoleplasser, var det store fokuset at man ikke skulle ha plasser der noen kunne bli mobbet

På Vadmyra skole ble arkitekten møtt av store asfaltflater. Inne på asfalten er det noe plantering. Foto: Siri Breistein

For det er ikke nok at skoleplassene blir et fristed for fantasi og lek. Plassene skal også fremme andre politiske og pedagogiske mål som folkehelse

Skolegårdens politikk

At skolegården også er et politisk anliggende, ble senest demonstrert på Arendalsuka i år. En interesseorganisasjon inviterte arkitekter, landskapsarkitekter og politikere til å diskutere skoleplasser med formål om å påvirke neste folkehelsemelding. Det som alle var enige om, og som mine besøk på nye og eldre skoleplasser også viser, er at det er mye tomme asfaltflater og store områder tilrettelagt for idrett i barnas skolegårder.

Ofte løftes det frem i både forskningsrapporter og debatter hvor mye tid våre barn bruker på disse plassene. I dagens offentlige diskurs blir dette naturlig koblet til plassenes pedagogiske funksjon. Funksjon med stor F. For det er ikke nok at skoleplassene blir et fristed for fantasi og lek. Plassene skal også fremme andre politiske og pedagogiske mål – som folkehelse. Til forskjell fra den nevnte anti-mobbing-arkitekturen, skal disse politiske og pedagogiske målene nås gjennom forskning med tydelige svar.

I dagens offentlige diskurs blir ofte skoleplassene koblet opp mot en pedagogiske funksjon. Og da funksjon med stor F, ifølge arkitekt Anders Rubing. Foto: Siri Breistein

Tilpasningen av arkitekturen til rådende pedagogiske strømninger er ikke nødvendigvis vellykket

Forskning og utforming

At det kan og bør legges mer ressurser inn i skoleplassene våre, er det vel ikke noen som er uenige i. Skolegårdene er og kan være en del av dannelsen av våre barn gjennom sosialisering, aktivisering og selvrealisering i møte med andre. Hvordan den dannelsen skal påvirkes av rådende forskning og trender, er et spørsmål som bør diskuteres. Det bør også diskuteres hvordan eller hvor mye man kan og skal påvirke det gjennom romlig formgivning av disse plassene.

Debatten under Arendalsuka viste en enighet om at det trengs mer forskning, og at man bør bygge skoleplasser mer forskningsbasert. Om man ser på byggverkene som definerer skoleplassene til uterom – skolene – så er tilpasningen av arkitekturen til rådende pedagogiske strømninger ikke nødvendigvis vellykket. Nyliberalismens fokus på minst mulig ekstraareal i forhold til læringsareal, blandet med nye tanker om pedagogikk, har fått store konsekvenser. Gjennom tiår med baseskolebygging har klasserommene blitt dype, mørke og fulle av støy. Denne typen skoler ser man fortsatt bygges rundt om i landet, om enn med mindre frekvens enn tidligere.

Asfaltflate foran Kronstad oppvekststun. Kan asfaltfelt likevel åpne opp for mer mangfoldig aktivitet? Foto: Siri Breistein

Det som møtte meg begge steder, var de store asfaltflatene

Dagens skolegård

Hvordan ser dagens skoleplasser ut? I Bergen er det den nyrehabiliterte (by)skolen Kronstad Oppveksttun jeg har sett på i forbindelse med denne teksten. Jeg har også besøkt Vadmyra skole, en eldre skole i bydelen Loddefjord i Bergen. Det som møtte meg begge steder, var de store asfaltflatene. Inne på asfalten er det noe plantering i kasser eller egne soner, gjerne sammen med mer naturlig materiale som sagspon eller jord. Ballbingen er en viktig del av begge skolegårdene. Begge steder har man også prøvd å beholde noe av det opprinnelige terrenget med trær og vegetasjon. Inne på asfaltflatene er det plassert trampoline, klatrestativ eller lekestativ på gummibelegg, samt noen geometriske former i samme gummimateriale som belegget.

Ut fra rapporter om skoleplasser og debatt i Arendal virker det som om de bergenske skoleplassene representerer helt alminnelige skoleplasser i byer i Norge. For å generalisere litt mer ut fra egne observasjoner og det jeg lest, så er de fleste skolegårdene litt for små, har litt for mye asfalt og for mye ballbinge i forhold til andre funksjoner.

På skoleplassen til Vadmyra skole har man prøvd å beholde noe av det opprinnelige terrenget med trær og vegetasjon. Foto: Siri Breistein

Har jenter og gutter ulike behov? Skoleplassene er i følge statistikken mindre tilrettelagt for jenters fysiske aktivitet enn guttenes. Foto: Siri Breistein

Jenter og gutter – ulike behov?

I analysen av den romlige oppdelingen er det i dagens skoleplassparadigme to sammenflettede tema som trekkes frem: Dagens skoleplasser oppmuntrer ikke i stor nok grad til mangfoldig fysisk aktivitet, og plassene er i følge statistikken mindre tilrettelagt for jenters fysiske aktivitet enn gutters. At rom er kjønnede, altså at noen rom er mer tilrettelagde for noen kjønn enn andre, er både like selvfølgelig som vanskelig å sette ord på. Jeg vil prøve likevel.

I filmen som innledet samtalen under Arendalsuka var det intervju med to jenter som viste hvor lite fotballbanen var tilrettelagt for deres ønskede aktivitet. Filmen viste også hvordan de brukte nettet til ballbingen som sitteplass istedenfor å sitte på de tilrettelagte forballtribunene. Som bevis fungerer dette dårlig. Trenger man bedre, flere og mer tilrettelagde steder å henge, er kanskje flere nett rundt ballbinger feil strategi. I jentenes egen oppfinnsomhet og refleksjon kan man også hinte om at det er noe annet som står på spill enn folkehelse og aktivitet.

I vår velvilje for å legge mer til rette for jenters bruk risikerer vi kanskje å bekrefte stereotypier av jenter og gutter gjennom arkitekturen istedenfor å gi den enkelte mulighet og frihet til å utfolde seg. I tillegg risikerer vi å låse våre skoleplasser stadig mer til spesifikk bruk istedenfor å være fristeder fra klasserommene for barn og unge.

I følge artikkelforfatteren har det lenge manglet kjønnede briller for å analysere hvordan vi lager våre omgivelser. Her et oversiktsbilde fra en oppgradert skolegård på Kronstad Oppveksttun i Bergen. Foto: Siri Breistein

Hensyn til likestilling og kjønnsnormer

Det har lenge manglet kjønnede briller for å analysere hvordan vi lager våre omgivelser. Landskapsarkitektstudenter, arkitektstudenter og senere institusjoner og arkitektkontorer har gjort banebrytende arbeid med å vise at vi må ta hensyn til kjønn og likestilling når vi lager lekeplasser, skolegårder og andre offentlige utearealer. Mye av analysearbeidet setter lys på at jenters bruk av uterom og fysiske aktivitet ikke blir prioritert i designen. Resultater av disse analysene kan igjen ende opp i en type arkitektur for jenter. Hva denne arkitekturen er, virker mer diffust, men det nevnes både flater for jenters aktiviteter, organiske former og mer intime mellomsoner blant de eksisterende flatene for aktivitet.

I et likestillingsperspektiv skulle det bare mangle at man lager arkitektur som er mer rettet mot jenter enn mot en guttenormal. Risikoen ved implementeringen av slike analyser er derimot at vi heller enn å bryte kjønnede normer, lager plasser som vedlikeholder og reetablerer kjønnede stereotypier av hvordan gutter og jenter leker og aktiveres. Istedenfor å åpne for frihet fra kjønnede romlige idealer eller nedbryting av de samme, skapes nye ideal om hvordan man skal få jenter i fysisk aktivitet – på en måte med et romlig svar. Gutter gis gjerne et annet romlig svar og ideal. At vi trenger bedre skoleplasser tror jeg mange er enige i. At vi kan påvirke både jenters og gutters aktivitet gjennom å tilrettelegge for dem romlig, tror jeg også vi kan være enig i.

Etter å ha sett to ganske alminnelige, litt deprimerende og lite nyskapende skoleplasser er jeg fortsatt i stuss om jeg tror på en ambisjon om å lage evidensbaserte skoleplasser som den nye standarden. Jeg har liten tro på at man kan fremme fantasi og frihet eller bryte med normer med hjelp av forskning og evidens. I Bergen huskes det fortsatt hvordan kommunen ønsket å registrere hvordan barn lekte med standard katalogleker for å finne ut hvordan man skulle lage en ny lekeplass.

Saken fortsetter under bildene.

I et likestillingsperspektiv skulle det bare mangle at man lager arkitektur som er mer rettet mot jenter enn mot en guttenormal

Asfaltflaten til Vadmyra skole. Kanskje er asfalt en løsning likevel, poengterer artikkelforfatteren. For på asfaltflaten er man ikke låst til kjønn eller gruppe, gutt eller jente eller annen kjønnsidentitet. Foto: Siri Breistein

Asfalten presenterer ikke skoleplassen som ferdig eller atskilt for grupper av gutter og jenter. Isteden er det en flate å innta for 300-500 fantasiverdener uten å låse dem

Asfaltdystopier

Asfaltflater er kanskje ikke en så dårlig løsning likevel. Asfalten presenterer ikke skoleplassen som ferdig eller atskilt for grupper av gutter og jenter. Isteden er den en flate å innta for 300-500 fantasiverdener uten å låse dem. På asfaltflaten er man ikke låst til kjønn eller gruppe, gutt eller jente eller annen kjønnsidentitet. Det åpner for mange grupper: skatere, fotballsentusiaster, gamere, de som ikke vil være en gruppe eller ikke bryr seg om grupper.

Samtidig som jeg har tro på det åpne asfaltflaten som et fristed, er jeg ambivalent rundt dens kvaliteter som rom. For å avslutte med å motsi meg selv en gang til, så minnes jeg Léopold Lamberts sin tekst i Log for ti år siden der han blant annet skriver om materialets politiske potensiale. Den filosofiske teksten er for nyansert for en god gjengivelse her, men et av poengene hans var at asfalt historisk sett ikke bare hadde en økonomisk eller praktisk funksjon. Den fungerte også som en type lås for å forhindre at (franske) revolusjonære brukte plassenes materiale. Gatesteiner og jord ble låst under et dekke (asfalt) og kunne ikke brukes til barrikader eller til å kaste med. Jeg tror ikke asfaltflatene på våre skoleplasser låser fantasien eller hindrer den politiske oppvekkingen hos norske skolebarn. Men kanskje kunne man likevel åpne opp for litt mer graving og bygging av barrikader eller andre ting. Liksom jentene i filmen kunne bruke ballbingenett til et hengested, kan andre barn skape egne plasser i plassen ved hjelp av fantasi og lek.

Kanskje asfaltplasser ikke er svaret, men det som erstatter asfaltflater tror jeg må være like åpent eller mer åpent for fantasiverdener og for forskjellige identiteter, grupper eller ikke-grupper. Det er nok plasser i verdenen som definerer funksjon, kjønn, gruppe, eller annet til de kroppene som bruker plassene. La skoleplassen være et fristed fra disse definisjoner.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·