Barnas arkitekturdag gir rom for å skape

Dette er andre året det arrangeres en egen arkitekturdag for barn. Arrangører er Oslo arkitekturtriennale, i samarbeid med Nasjonalmuseet og ByKuben. I forkant av dagen snakker jeg med direktør for Oslo arkitekturtriennale, Hanna Dencik Petersson.

– Barnas arkitekturdag 2019 var et slags pilotprosjekt. Dette året er konseptet mer videreutviklet, med et mer spisset program. Ambisjonen er at Barnas arkitekturdag skal være en årlig aktivitetsdag som åpner opp byens og arkitekturens univers for barn og familier, sier Petersson.

Et nøkkelord for Barnas arkitekturdag i år er oppdagelse.

­– Vi ønsker å rette fokus mot barnas forhold til egne omgivelser, og gjennom aktivitet og lek gjøre dem oppmerksomme på byen som omgir dem. Vi ønsker å gi dem konkrete opplevelser knyttet til det bygde. Slik kan vi vekke nysgjerrighet og forståelse for deres egen mulighet til medvirkning i hvordan byen rundt dem utformes. Barn har også en stemme i byutviklingen, forklarer Petersson.

Møte med materialer

På gårdsplassen i Myntgata 2 fokuseres det da også på barnas møte med materialene byen er bygget av.

Ifølge årets program kan barna blant annet være med på å bygge mur med ekte mørtel og tegl. De kan prøve digital treplanting, delta i byvandring og tegne sin egen drømmeby. Selv bestemmer jeg meg for å starte med det øynene først treffer: murprosjektet.

Mørtel og murstein

Foran meg ligger en lang rad med teglstein og bøtter med sandblandet leirmørtel. På programmet heter denne posten «Mur en mur», og det går rykter om at dette ikke er dagen for å ta på seg penklærne.

Før muringen kan begynne får voksne og barn opplæring av murmesterne Knut Johannesen og Nils Kristian Nielsen, samt representanter fra bygningsvernsenter Murbyen Oslo. De ulike bidragsyterne forteller om riktig fremstillingsmåte, og egenskaper og bruk knyttet til teglstein. Vi får vite at teglsteinens farge avhenger av dens leirkvalitet.  Dette er grunnen til at norsk teglstein gjerne har en rødbrun farge, i motsetning til den gule fargen man ofte ser i Danmark. De yngre virker mest fascinert av at mursteinen stekes i ovn – nesten som en kake!

Etter leksjonen om murstein, er det klart for muring. Murmesterne viser rett teknikk, og presiserer viktigheten av riktig mengde mørtel. Her gjelder det å være nøye, slik at muren blir bærekraftig.

Barna kaster seg over muringen, og får til mørtel- og mursteinteknikken uten større vanskeligheter. Selv forsøker jeg, litt forlegen, å herme etter teknikkene til de andre rundt meg. Det blir fort tydelig at de yngre tilnærmer seg materialene på en mer uhemmet måte enn meg. Å feile ser ikke ut til å være noen bekymring for dem. Jeg ser for meg at barnas skaperevne kan være svært verdifull i arkitekturdiskursen.

Å skape uten frykt

Når jeg snakker med noen av arkitektene ved Myntgata Arkitektursamvirke, forteller de at de har observert den samme autonomiteten hos barna som har besøkt dem. På denne posten, som heter «Åpent atelier», har arkitektene som jobber her gått sammen for å gi et innblikk i hvordan en arkitekt jobber.

I tillegg til å få smugkikke på arkitektenes kontorer og miniatyrmodellene de har der inne, får barna utdelt en eske med materialer. De får bruke fantasien til å lage sine egne modeller, og igjen virker barna uredde når de skal skape. Det produseres mengder av hus, søyler og tårn i forskjellige former og stiler.

Barnas arkitekturdag handler i stor grad om å skape. På programmet er det også tatt høyde for ulike premisser og metoder for hvordan man arbeider. Etter å ha jobbet mye med hendene, beveger jeg meg videre til arkitektur av en mer virtuell karakter.

Digital treplanting

Når jeg igjen befinner meg ute i bakgården, får jeg øye på flere barn som løper rundt med noe som ser ut som en iPad. Jeg kikker på programmet, og lurer på om dette kan være posten for digital treplanting.

– Vil du prøve? spør en av de ansvarlige meg.

Jeg får tildelt en iPad, og på skjermen ser jeg omgivelsene mine gjennom en kamerafunksjon. Det som gjør dette kameraet annerledes enn andre kameraer, er at jeg kan legge til ting jeg ønsker meg i omgivelsene. Jeg kan velge blant en hel del ulike trær, busker og sittebenker – alt for å visualisere min idé om det ideelle utearealet.

Visualisere ideer

Mens de «digitalt innfødte» planter trær, forteller arkitekt Kai Reaver at baktanken med den digitale treplantingen er å gjøre det lettere for barn og unge å delta i planleggingen av byens utearealer.

I motsetning til tradisjonelt arbeid på papirkart, kan man med denne teknologien få et sterkere visuelt inntrykk av ideene man har, før det realiseres.

Jeg vet ikke om barna er klare over hvor viktig deres digitale fotspor kan bli for utformingen av grøntarealene i byen de bor i. Denne virtuelle aktiviteten må uansett være positiv for å oppøve barnas estetiske blikk og kreative arbeid.

Bevissthet rundt plast

På samme dag som Barnas arkitekturdag finner sted i Myntgata, arrangeres årets TV-aksjon mot plast i havet. Selv om det ikke er gjort noe stort nummer ut av TV-aksjonen under Barnas arkitekturdag, har flere av postene en underliggende bevissthet knyttet til miljø og klima.

Under Nasjonalmuseets byvandring for eksempel, snakker guiden med barna om ulike forurensningskilder. Det smiles fra øre til øre når et av barna nevner hestebæsj som en kilde, og når guiden spør om man ikke kan bruke hestebæsj til noe, kommer det fra en av de andre barna i følget:

– Jo, det kan brukes til plantegjødsel!

Denne kunnskapen og bevisstheten rundt miljø og klima er også tilstedeværende ved posten for «Myldretegning».

Hvordan ser din drømmeby ut?

Før Barnas arkitekturdag er over, får jeg lov til å kikke på barnas tegnebidrag til temaet drømmeby. Gjentagende motiv i barnas tegninger er natur, hus og dyr. En av de unge designerne har tegnet et bestikksett til sin by, og tegningen inneholder den veldig viktige presiseringen at det ikke skal lages av plast, men av tre. En annen har tegnet en søppelstasjon, og seg selv som søppelplukker i naturen.

Barnas arkitekturdag er nettopp dette: En arkitekturdag for barn. Det skapende og oppdagende barnet står i sentrum. Arrangørene har tilrettelagt for barnas kreative utfoldelse gjennom blant annet tegning og bygging, i både virkelig og virtuell form.

De unge deltakernes naturlige engasjement for romskaping er påfallende, så jeg håper, som direktøren for Oslo arkitekturtriennale, at dette blir en årlig hendelse.