«Barnas juleroser»: Halvhjertet blanding fra Herborg Kråkevik

Herborg Kråkeviks Juleroser-prosjekt begynte i 2015 med det årlige juleheftet for voksne. Der inviterte hun norske forfattere til å skrive nye tekster med juletema, og norske kunstnere til å skape illustrasjoner. Etter hvert utvidet redaktør Kråkevik konseptet med et eget, årlig julehefte for barn: Barnas juleroser.

I fjor spilte hun inn en plate med julesanger sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og la ut på julerose-turné. Årets tilskudd til de trykte barnejuleheftene er, ikke overraskende, enda en plate. Albumet Barnas juleroser er Kråkeviks første plate for barn. Den er blitt en krysning av opplesning og musikk, der Kåre Conradi og Kråkevik selv både leser og synger. De blir akkompagnert av trompetist Mathias Eick, pianist Espen Berg og den såkalte Julerosekvintetten, en strykekvintett med alternerende medlemmer. Også i år har det vært førjulsturné, imidlertid fremdeles med voksne som målgruppe.

Mangler nytt musikalsk materiale

Tekstutvalget på platen er fra de fire siste årenes julehefter for barn. Tekstene spenner over flere litterære sjangre: dikt av Ruth Lillegraven, et par korte, personlige julefortellinger av Kåre Conradi og to lengre fortellinger av Harald Nortun og Maria Parr.

De fire helmusikalske sporene er et ganske tradisjonelt utvalg julesanger: «Vi tenner våre lykter», «Eg er så glad kvar julekveld», «Tenn lys» og «Det lyser i stille grender». Her hadde det gjort seg om en hadde spandert på barna en innspilling av en helt nyskrevet julesang, slik som på fjorårets plateutgivelse for voksne. Der gjestet artisten Aurora platen med sangen «Vinterens gåte».

I stedet får vi en opplesning av teksten til Odd Nordstogas nye sang «Når alle andre sansar kan få kvile». Sangen er skrevet til Det Norske Teatrets kommende teaterforestilling Snøsøstera basert på Maja Lundes adventskalenderbok. I det trykte heftet finnes noter med besifring til sangen, men på platen virker teksten malplassert når den ikke er tonesatt.

Akkurat passe nostalgisk

Tekstmessig kan platen ellers sies å ha funnet en god balanse mellom det klassiske og det mer utradisjonelle. De fleste bidragene moderniserer julehistoriene og avsentimentaliserer barndommens juleminner til en viss grad, men ikke mer enn at de mest ihuga nostalgikerne blant foreldrene antagelig kan gå med på det.

Harald Nortuns tekst «Det året vi ikkje hadde råd til juletre» er den eneste fortellingen som også finnes i årets hefte. Den er en julehistorie fra pandemiens tid, men tema og budskap er tidløst: Når familien er blakk som følge av koronanedstengning, trår solidariske naboer til, og det blir både komisk og rørende.

Sprikende litterær kvalitet

Mitt favorittspor på platen er Maria Parrs alternative julefortelling. Der inntar hun eselets perspektiv i skildringen av ferden til Betlehem. På prøysensk vis får hun frem varme og komikk ved å gi dyret en stemme i den kjente historien. Parrs bidrag står i sterk kontrast til Kåre Conradis tekstbidrag når det gjelder litterære kvaliteter.

Conradi er god både som oppleser og sanger, men på de to sporene der han selv skildrer sin egen barndoms juleminner, blir språket dessverre for ensformig. Ordene «spennende», «koselig» og «stas» går igjen. I møte med de andre litterære bidragene – både i heftet og på platen – fremstår fortellingene banale. Her kunne redaktøren med fordel brukt rødpenn.

Bortsett fra «Vi tenner våre lykter» og Conradis to små stubber er alle opplesninger og sanger på nynorsk, sympatisk nok uten at dette gjøres et nummer av. Mine bergenske prøvekaniner tenkte ikke over målformen, og forhåpentligvis vil barn i alle landsdeler ufortrødent synge med på «må alle dele vona, at gode ting vil skje» idet de tenner julelysene.

Voksne klanger

De lengste tekstbolkene har små interludier av musikk. Der spiller Julerosekvintetten videre på kjente melodiske tema før opplesningen fortsetter. Mellom noen av sporene er det også korte instrumental-innslag. De musikalske temaene utvikler seg underveis, noen av dem leker med fragmenter fra kjente julesanger på finurlig vis. Den lette, lune klangfargen er gjennomgående den samme. Besetningen med strykekvintett, trompet og piano føles som et passende valg til dette formatet – fyldig nok til at det er rom for interessante harmonier, men ikke så stort at det tar for mye oppmerksomhet fra tekstene.

Samtidig får jeg inntrykk av at det ikke er endret noe særlig på materialet i tilpasningen fra årets konsertturné for voksent publikum til barneplate. Musikken klinger «voksent», og flere av sporene kunne fint figurert på de samme kafe-spillelistene som juleplatene til Bugge Wesseltoft eller Sufjan Stevens. Med jazzete arrangementer og nedpå instrumentalsoloer er det lite annet enn de korte, dempede innslagene av barnekor på noen av refrengene som signaliserer at utgivelsen retter seg mot en yngre målgruppe.

Innspillingen har gjennomgående en underlig hul romklang. Spesielt under opplesningsdelene føles denne metalliske lyden kjølig og lite intim. Her kunne noen andre tekniske valg og et nærere lydbilde bidratt mer til julestemningen.

Forvirrende format

I hvilken kategori skal en så plassere denne platen? Plateselskapet Grappa kaller den «en original og varm blanding av lydbok og musikk». Men når Kråkevik gir musikken en sentral plass samtidig som hun nærmer seg lydbokformatet med opptil et kvarter lange opplesningsbolker, føles resultatet verken som fugl eller fisk. Platen forholder seg heller ikke til det trykte heftet på en måte som gjør at de to utgivelsene tilfører hverandre noe.

Siden formatet ennå er uvant, ville det vært en fordel med kortere spor. Det gjør vekslingene mellom musikk og opplesning mer forutsigbare og oversiktlige for lytteren. Da kunne en kanskje også holdt bedre på oppmerksomheten hos de yngste og innby til helhetlig lytting fra begynnelse til slutt, slik valget av albumformatet indirekte oppfordrer til.

Juleheftet markedsføres mot barn i alderen seks til tolv år, og treffer sannsynligvis målgruppen greit. Det er rikt illustrert og inneholder flere korte historier og tegneserier. Platen når trolig smalere ut og vil antagelig fungere best for barn på mellomtrinnet.

Albumet fremstår dessverre mer som en måte å få litt mersalg i merch-boden på under årets konsertturné, enn som en genuin satsning på målgruppen. Det virker heller ikke gjennomarbeidet nok til å gi inntrykk av å være en bevisst utforskning av et nytt format.