Barnas Ultima-dag: Kurerer ikke gruff, men hjelper på tannlegeskrekken

Barnas Ultima-dag er barnas egen dag for utforsking av lyd, rom og samtidsmusikk under Ultima-festivalen. Årets festival favnet spennet mellom verdensrommets uendelighetslyder og havets mystiske klanger. Men dagens skatt hadde de gjemt på loftet.

Et frigjørende tannlegebesøk

«En godt bevart hemmelighet», skrev Periskops Embret Rognerød da han besøkte Barnas Ultima-dag i fjor. Pandemien satte billettbegrensninger nok en gang, men i år var det ingen tvil om at noe crazy var på gang med det samme en fot var satt innenfor døra til Sentralen i Oslo.

Herlig, boblende latter lokket tilskuerne mot Vinterhagen og til det som for mange må ha vært dagens høydepunkt: The Electric Dentist’s Chair (Good Vibrations). På scenen stod en modifisert tannlegestol. Den som vågde seg oppi, fikk lagt en matte over seg, og denne matten var koblet til et ombygd trøorgel. Bak det stod musikerne Ulrik Ibsen Thorsrud og Morten Minothi Kristiansen og «spilte» på pasienten. Lydene bevegde seg inn og ut av og rundt omkring i kroppen som var i tannlegestolen. Det kilte, det boblet av latter, det brummet i en ganske unik opplevelse av å bli musikk – for den som vågde.

Null niks prinsesse

Tidligere år har Barnas Ultima-dag (BUD) hatt barn som medkuratorer i planleggingen av festivalen. Slik var det ikke i år, mest grunnet korona. I prosjektgruppa for Barnas Ultima-dag i år satt Christel Forsberg, Ingvild Amundsen og Ultima-sjef Thorbjørn Tønder Hansen. Målgruppen de har planlagt for, er ganske vid, den spenner fra de aller minste barna i babyforestillinger til potensielle hundreåringer i forestillingen 0-100 av Alpaca Ensemble (i hvert fall om tittelen beskriver målgruppa).

Men vide målgrupper kan være vanskelige å tilfredsstille. Gutten i elleveårsalderen som rett før frydefullt klukklo i tannlegestolen, vred seg i setet til han til slutt ga opp og lusket ut under denne «fireåring kidnappes av romvesener, men vil ikke gifte seg med romprinsessa»-fortellingen. Mens andre barn satt som på nåler. Andre igjen lekte – profesjonelle festivalforeldre hadde pakket en sekk full av bamser og leker som også fikk nyte konserten.

Forskyvning

Blant trommesekvenser basert på torskens paringsritualer, en DJ som ser ut som om han har gått fullstendig av hengslene til kunst for de aller minste – det store være eller ikke være ved Barnas Ultima-dag handler om hvorvidt kunstnerne evner å plukke opp barnas henvendelser.

Det er interessant å sitte på utsiden og se hvordan utøverne i babyforestillingen Manta bruker dette språket en slik henvendelse er. Hvordan de kommuniserer med barnas lyder og bevegelser, og hvordan de utfordres av det.

I Manta sitter babyer med foresatte på matter helt nært utøverne, og midt på gulvet står en slags små trebroer med akkurat nok trinn på til at det er spennende å forsøke å klatre. Utøveren plukker opp initiativet fra en klatrende baby, og skyver den lille brokonstruksjonen en liten tur rundt på scenen med babyen sittende på. Akkurat litt for fort, viser det seg, slik at barnet mister foresatte av syne og begynner å gråte. I dette forskyves forestillingen. Men utøver styrer barnet tilbake til en trygg favn, og snart er det på tide for den lille å utforske igjen.

Enhjørningens kall

Med «å plukke opp barnets henvendelse» mener jeg ikke at kunstneren skal overstyres av barnets innspill, den kunstneriske produksjonen er selvsagt selvstendig. Samtidig er det nødvendig for utøveren å være klar over hvordan man presenterer seg selv og hva man signaliserer fra scenen. Hvordan ser utøveren ut for barna? De tar inn alt av inntrykk, ikke bare det de voksne tenker er viktig å ha fokus rettet mot.

Alpaca Ensemble ble for sprikete med en cellist kledd ut som en enhjørning og en bassist i rosa caps, de to andre musikerne kledd mer hverdagslig. Hva betyr det i forestillingen at cellisten er en enhjørning? Forteller Frode Eggen bruker noen vanskelige begreper i den snurrige fortellingen, men henter fint opp barnas spontane svar når han kommer med spørsmål, og klarer å innlemme dette i forestillingen. Det skapes noe spennende når han får salen med på å synge strofen «Klart jeg kan synge den vakreste melodi» med stadig større dissonans i akkompagnementet. Mer av dette! Mer av å være musikk!

Redd en robot

Britiske Captain Credible (Daniel Lacey) deltok med et robot-show under årets BUD. I Marmorsalen var de underligste robotinstrumenter stilt opp. Via teknikk som også innebar varme fra stearinlys fikk han instrumentene til å spille og blinke som det vanvittigste orkester.

Kapteinen selv hadde en del å gå på hva fremtoning angår. Han entret salen som en slags stivbeint og utilpass Fritjof Fomlesen med fjærboa. Han oppførte seg som om han selv var en robot – samtidig virket han livredd for hva han kunne få til med instrumentene, han var nesten rykkende i sin fremføring. Motivasjonen i dette ellers utpreget spennende verket var rett og slett utydelig.

Være lyd i rom

I den helt andre delen av henvendelses-skalaen var Skapias verk Lyden av Verdensrommet. Køen var stadig lang inn til Hvelvet, der denne lille eventyraktige reisen foregikk. Først via et verksted, der stjerner og planeter skulle tegnes og lages, siden inn i rommet, der stjerner og planeter skulle henges opp for å bli til musikk.

Siden fikk barna utdelt instrumenter og skulle spille et lite strekk. Til sammen ble dette et verk som bygde seg større og større i løpet av dagen. Hvorvidt barna opplevde å være en del av en komposisjon, er kanhende usikkert, men de lange køene vitnet om engasjement. Roen og tilfredsheten som fantes både i verkstedet og i verdensrom-rommet virket som det vant gjenklang hos barna. Å sitte ned og bare spille, være lyd i rom, var så enkelt og så spennende som musikk kan være.

Øve seg på

I et intervju her i Periskop tidligere i år, sa Astrid Kvalbein, nytilsatt rektor ved Musikkhøgskolen, at hun ønsket at alle studentene skulle få erfaring med å spille for barn. Hun fremholdt at det er en egen kompetanse å kommunisere godt med barn, og at det er en sunn erfaring å ha for de fleste musikere. Barnas Ultima-dag understreket poenget hennes. Det er en egen kompetanse å kommunisere godt med barn, og det er avgjørende å trene seg på det for en musiker som vil lage konserter for et ungt publikum. Det er som med skuespillerstudentene ved Teaterhøgskolen, som inntil nylig ikke i nevneverdig grad fikk skolering i å spille teater for barn – annet enn å kastes ut i det omfattende (og morsomme) prosjektet det årlige Sommerteatret i Frognerparken er. Men det er det blitt en endring på. Gjennom nye kursrekker forberedes teaterstudentene på en annen måte enn før.

G-kraften

Å kommunisere godt med barn handler ikke nødvendigvis om å eksponere seg selv. Det var skattkammeret i tredje etasje et godt eksempel på. For nesten helt øverst i Sentralen, i et lite rom, stod de merksnodigste konstruksjoner og ventet på å bli tatt i bruk. Jon Halvor Bjørnseth, som blant annet har bakgrunn fra DKS-produksjoner gjennom «Drivhuset – stiftelsen for musikalsk verkstedarbeid» i Oslo, slapp barna løs i det som kunne vært Reodor Felgens musikkhule. Her spilte de på alt – krokketkøllekonstruksjoner og preparerte instrumenter. G-kraften, som prosjektet het, lot barna få teste ut vitenskapen rundt musikk, tyngdekraft, hastighet og akselerasjon. Musikerne lot barna lede og spilte selv med, i et samspill der de utfordret barna og også selv lot seg utfordre. En konsentrert stemning fylte rommet, der musikere og barn skapte noe sammen.

Og dette var dagens store skatt: Å få lov å oppdage musikken selv, å skape et fellesskap gjennom å musisere.

Æresrunde

Oslos byråd for kultur, idrett og frivillighet, Omar Samy Gamal (SV), var invitert på en slags æresrunde under Barnas Ultima-dag i år. I fjor var stemningen laber da Gamal foreslo å kutte betydelig i Oslos kommunes tildeling til Ultima-festivalen, noe som blant annet kunne gå ut over tilbudet til BUD. Bakgrunnen var at byråden ønsket å spre midlene på tiltak som kunne komme flere barn i Oslo til gode, ikke bare de som tilfeldigvis har foreldre som ønsker at de skal oppleve samtidsmusikk. Etter litt rabalder fikk Ultima likevel opprettholdt bevilgningene fra kommunen, og heller ikke i årets budsjettforslag minker midlene. Stemningen virket god da Ultima-sjef Hansen tok Gamal med på tur.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Ultima til hvem?

Men hva tenkte byråden, tro? Hvor åpen er egentlig Barnas Ultima-dag? Spørsmålet må stilles, for festivalen har ikke godt av å være det som fortsatt til en viss grad kan beskrives som en godt bevart hemmelighet. Kan hende bør festivalen flyttes ut, få seg satellittscener. At Ultima kommer til barna i stedet for at barnas musikkinteresserte foresatte må lete seg frem til Ultima?

For uansett hvordan man vender på det, er Barnas Ultima-dag et sted der brorparten av publikummet er barn med foreldre som jobber i kulturbransjen på ett eller annet vis.

Neste års kuratorgruppe kan trolig være fri fra koronaens grep. Da bør de stille seg spørsmålet om hvilke barn de ønsker å møte på en dag som feirer kunstmusikken.

Jeg tror det finnes mange flere barn og unge der ute som hadde frydet seg over å få seg en tur i en orgelstyrt tannlegestol.