Barne- og ungdomskulturmeldingen: En tom politisk ønskebrønn

Reaksjonene på den nye kulturmeldingen for barn og unge har variert fra slakt til forsiktig optimisme. Som et nærmest samstemt felt har påpekt, er det kjærkomment med en anerkjennelse av at denne delen av kulturlivet fungerer på egne premisser og har egne behov. Men hvis regjeringen mener alvor med sin ambisjon om å sikre lik tilgang til kulturopplevelser og økt deltagelse for alle barn, må de gjøre noe som monner lokalt.

Skal ikke øke noens kostnader

Enger-utredningen ropte allerede i 2013 varsku om tilstanden til det lokale kulturlivet. Det rødgrønne kulturløftet hadde økt bevilgningene, men også forskjellene i kultur-Norge. Sju år senere kan det se ut som det meste er som før når det gjelder kunst og kultur for barn og unge: Kulturbygg er fortsatt den eneste delen av kulturlivet kommune-Norge virkelig kan sies å investere i.

Bevilgningene til kulturskolen har ligget på samme nivå de siste ti årene. Og antallet kulturskoleelever per antall barn har falt betraktelig, viser tall fra Norsk Kulturindeks. Med andre ord er det er en lavere andel av barna som får kulturskoleplass. Noe regjeringen selv påpeker i den nye barne- og ungdomskulturmeldingen uten å komme med noen klare løsninger.

Enger-utredningen er så vidt nevnt i meldingen. Og i en situasjon der nesten to av tre kommuner sier at de opplever det mer krevende enn tidligere å sette opp budsjettene sine, overlater regjeringen mye av ansvaret til kommunene. Kulturministeren har riktignok satt av 15,7 millioner kroner ekstra til barn og unge i årets statsbudsjett. Det er neppe nok til å løfte barne- og ungdomskulturen lokalt.

Vis hva det koster!

Med regjeringens nokså dogmatiske syn på økte utgifter i offentlig sektor er det kanskje ikke så rart at det blir sånn. Det står i meldingen at foreslåtte tiltak ikke skal øke kostnadene for departementer, fylkeskommuner eller kommuner utover gjeldende budsjettrammer.

Dermed får vi ikke sett noe ærlig anslag på hva det faktisk ville ha kostet å satse. Noe man for eksempel fikk i Sverige nylig da regjeringen fikk overlevert en skolebibliotek-utredning som forslo tiltak på rundt en halv milliard kroner. Det skal sies at den svenske regjeringen virket uforberedt på økonomien i forslaget. Men det er kanskje ærligere å spørre seg hva noe faktisk koster enn ikke å gjøre det.

Satser i løse lufta

Uten øremerkede bevilgninger og med en svak kommuneøkonomi er faren overhengende for at barne- og ungdomskulturmeldingen blir en samling løse visjoner. Regjeringen vil ha flere plasser i kulturskolen, og de vil utvide Den kulturelle skolesekken til også å omfatte barnehagebarna. Dette er to hovedsatsinger det virkelig kunne ha luktet svidd av. Men hvis man går disse satsingene nærmere etter i sømmene, risikerer de dessverre nærmest å falle fra hverandre.

Når det kommer til de minste, oppmuntrer regjeringen i praksis til samarbeid med og inkludering av barnehagebarn i Den kulturelle skolesekken. Og regjeringen fastslår selv at spillemidlene som finansierer DKS ikke vil øke fremover. Ergo overlates ansvaret for å prioritere igjen til noen andre.

Det er vanskelig å se at meldingen foreslår tiltak som skal kunne øke kapasiteten i kulturskolen, noe Kulturskolerådet også har påpekt. Når Guri Melby forteller om hvordan hun i sin tid gråt av glede da hun fikk kulturskoleplass – som eksempel på hvordan hun ikke ønsker at det skal være – bør hun følge opp med tyngre grep, som for eksempel et Kulturskolefond.

Regjeringens kunstsyn

Når avstanden mellom uttalte ambisjoner og viljen til å prioritere tiltak blir såpass stor, er det et spørsmål hvor velvillig man skal lese resten av meldingen. Jarl Flaaten Bjørk, kunstnerisk leder i Flaatenbjørk kompani, oppsummerer den slik i podcasten Scenesamtaler: En bra melding – minus kunstsynet og de manglende pengene. Mye positivt er blitt sagt om hvordan barnekulturen blir behandlet i meldingen. Det er først og fremst her det er noe å ta med seg videre.

Kritikken av visjonene har stort sett gått på at barnas medvirkning er for tungt vektet på bekostning av kunsten og kunstnerne. «Å kople perspektiva og stemmene til dei unge med arbeidet til profesjonelle kunstnarar kan bidra til å styrkje kunsten retta mot barn og unge,» slås det blant annet fast i meldingen. Disse perspektivene henger på greip med de overordnede, instrumentelle sidene ved kulturen som regjeringen vektlegger i meldingen – som økt deltakelse. Men på tiltakssiden kulminerer ønsket om å styrke barnas medvirkning i en arena for å utveksle erfaringer.

En ubehagelig sannhet?

Da meldingen ble presentert i mars, sa Abid Raja til Scenekunst.no at barne- og ungdomskultur har lav status i den offentlige debatten. «Ja, men så gjør noe med det da, Abid!» svarte Unge Vikens avtroppende og påtroppende ledere til Periskop. Det er lett å forstå frustrasjonen. Hvis man først skal anlegge et instrumentelt perspektiv, er det få deler av kunst- og kulturlivet man får så mye igjen for å satse på som man ville ha gjort ved å prioritere barn og unge. Også uten at mediene trenger å bejuble det.

Samtidig slipper Abid Raja katta ut av sekken. Hvorfor skal politikere prioritere noe som ikke gir dem økt oppslutning og oppmerksomhet? Situasjonen blir ikke mindre krevende av at politikerne ofte virker enige med feltet i virkelighetsbeskrivelsene, men ikke finner de nødvendige midlene.

Det virker lettvint for en minister å gjøre kunstfeltet ansvarlig for å selge seg inn som en politisk vinnersak. Men hvis det stemmer som Raja sier, holder det neppe å bare peke på ham eller regjeringen. Det er de to småpartiene SV og Venstre som i dag kommer nærmest å profilere seg som tydelige alternativer i kulturpolitikken for barn og unge. Men selv når sistnevnte sitter med ministerpostene for kultur og kunnskap, ser det altså ikke ut til å monne.

Gjøre seg attraktive

Når kulturministeren selv sier at feltet har lav status, blir det er et spørsmål hvordan man skal forholde seg til dette. Bør man være enda mer kritiske og påpeke at keiseren er helt naken, som blant andre Hege Knarvik Sande og Bernhard Ellefsen har gjort? Eller velge en mer positiv linje, der man applauderer de initiativene som tross alt kommer fra regjeringen?

I biblioteksektoren har nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre ertet på seg en del ved å si at «bibliotekenes gullalder er nå». Dette til tross for at mange kommuner kutter i bibliotekdriften. Jeg tolker utspillet som en appell om å tenke strategisk: Ved å fremsnakke tilbudet internt og å skape engasjement lokalt, gjør man seg også mer attraktive for politikerne.

Saken fortsetter under bildet og annonsene.

Oppdaterte virkelighetsbeskrivelser

«En helhetlig kulturpolitikk ville ha samlet, styrket og mobilisert for en felles innsats for barn og unge,» skriver Knarvik Sande i sin kommentar til den nye meldingen.

Det er neppe noen annen del av norsk politikk der 15,7 millioner kroner til et helt felt ville ha blitt kalt en satsing. Raja selv inkluderer riktignok talentsatsingen og kommer frem til 45 millioner kroner overfor Scenekunst.no.

Abid Rajas entusiastiske postulering av en renessanse for barne- og ungdomskulturen fremstår mest som et symptom på at det beste man kan håpe på med den rådende kulturpolitikken er oppdaterte virkelighetsbeskrivelser. Og at penger er løsrevet fra ambisjoner i kulturpolitikken.