Barne- og ungdomskulturmeldingen: – Til å være så opptatt av medvirkning, har man lyttet pinlig lite til barn og unge

Kommunene har i stor grad tatt ansvar for barne- og ungdomskulturen, ofte i kamp mot andre oppgaver i en trang kommunal økonomi. All ære til dem: Uten iherdige ildsjeler i den lokale og regionale forvaltningen og – ikke minst – kultursektoren selv, hadde det vært magert med kultur for barn og unge her til lands.

Slik skal det visst fortsette, basert på en melding for barne-og ungdomskultur som mer eller mindre oppsummerer status slik den er, en melding uten fremtidsvisjoner og handlekraft for å faktisk styrke feltet på nasjonalt nivå.

Vag og lite handlekraftig

En stortingsmelding har den funksjonen at den skal redegjøre for politikk, analysere politikkområdet, og presentere planer og ambisjoner for videre utvikling. Når det kommer en slik melding, forventer man beskrivelser av en politikk som skal stake ut en ny retning, spesielt når meldingen er den første av sitt slag. Aldri før har barne- og ungdomskulturfeltet blitt viet en slik oppmerksomhet.

At meldingen skulle komme vekket derfor stor glede og forventing i feltet. Man håpet på økt synlighet og ikke minst at feltet ville bli styrket gjennom en ny politikk. Dessverre kommer denne meldingen i slutten av en regjeringsperiode, og det bærer den virkelig preg av: Meldingen er både vag og lite handlekraftig.

Fortsatt skolesekk

I en reklamesnutt for meldingen stiller et barn spørsmål til Regjeringen: Kommer vi fortsatt til å få besøk av Den kulturelle skolesekken?

Ja, svarer Guri Melby, dere skal fortsatt få besøk av Den kulturelle skolesekken. Som om det faktisk har vært en reell problemstilling at DKS skal opphøre. Dette meningsløse svaret på et uaktuelt spørsmål kan brukes til å oppsummere Norges første kulturmelding for barn og unge.

Ja, dere skal fortsatt få alt dere får nå. Fra statlig hold skal vi jobbe for å opprettholde og forsøke å gjennomføre tiltak som allerede er igangsatt, og slik setter meldingen i gang med å beskrive allerede strukturer på statlig nivå, hvem som gjør hva og hva de skal fortsette med. Og feltet er dessverre like fragmentert som før. Ansvaret er fordelt på ulike departement og statlige etater, og få strukturer foreslås for felles satsing.

Hvem har ansvaret?

Kulturrådet skal gi støtte til kunst til målgruppen og er gitt rollen som nasjonal mangfoldskoordinator. Norsk filminstitutt har ansvar for film- og spillproduksjon til den unge målgruppen. Bufdir har ansvar for fritidskortet og følger opp Fritidserklæringen, som er en erklæring mellom staten, KS og frivilligheten med mål om at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet. Kulturdepartementet kaller det fritidspolitikk, i virkeligheten er dette frivillighetspolitikk: Stort sett retter innsatsen seg mot frivillige organisasjoner og frivillig sektor i kommunen.

Kunnskapsdepartementet har ansvar for den kunstfaglige opplæringen i skolen, og nå et tydeligere oppfølgingsansvar for kulturskolen. I tospann forvalter Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet DKS gjennom Kulturtanken.

Hva med Kulturtanken?

Status for Kulturtanken står på stedet hvil, til tross for et eget ønske og innspill om et utvidet mandat: Kulturtanken skal ha det nasjonale koordineringsansvaret for Den kulturelle skolesekken, men skal samtidig forvalte tilskuddsordning for inkludering i kulturlivet. Men hvorfor skal Kulturtanken forvalte en tilskuddsordning for inkludering som retter seg mot det frivillige kulturlivet når instansen bare skal forvalte DKS-ordningen? Og hva betyr det i praksis at barnehagene skal inkluderes i DKS når det ikke legges opp til økte rammer?

Realiteten er vel da en omfordeling av midler og et redusert tilbud i skolen? Hvilken betydning får de nye nasjonale målsettingene for DKS når det kommer til kunstbegrepet i Den kulturelle skolesekken? Fases kunsten ut til fordel for et bredere kulturbegrep? Som resultat av svært vage formuleringer og få tiltak i meldingen, sitter man igjen med flere spørsmål enn svar.

Et felt som utvikler seg selv

Meldingen er i stor grad en oppsummering av tiltak som allerede gjøres, men bautaene rundt om i landet som lager kulturpolitikk for barn og unge, løftes også frem. For så sant som det er sagt; det er kommunene, fylkeskommunen, UKM Norge, Kulturskolerådet, Ungdom og fritid, de frivillige lag og foreninger, og lokale og regionale kunstnere, utøvere og kulturinstitusjoner som driver feltet fremover og skaper nye satsingsområder.

Uten alle disse nyskapende prosjektene som vokser frem fra feltet selv, hadde den nye meldingen vært innholdsløs og blottet for visjoner. For det er i feltet selv at man finner de store ambisjonene for kultursatsingen for barn og unge.

Ros for å vise bredden

Meldingen skal roses for å ha et bredt og relevant perspektiv på barne- og ungdomskulturfeltet, som nettopp trekker frem aktører som ofte ikke blir tilkjent verdi. Dette gjelder for eksempel fritidsklubben, og nyere digitale kulturformer som har måttet kjempe for å bli anerkjent som en del av barne- og ungdomskulturen.

Meldingen skal selvsagt ha den funksjonen at den synliggjør alle aktørene og de gode prosjektene for å stimulere til videre utvikling. Jeg er sikker på at mange aktører er utrolig fornøyde med både bredden det vises til, og at man er trukket frem i meldingen. For det er jo sant det Abid Raja sier på pressekonferansen: Det er et stort behov for en statusheving og synliggjøring av feltet. Men uten samlede, nasjonale ambisjoner som også inkluderer statlig innsats, er det mer eller mindre umulig å heve statusen til feltet.

Ansvaret lempes over på kommunen

I stedet for å reflektere over statens egen innsats for barne- og ungdomskulturen og hva staten kan bidra med for å løfte feltet, lemper barne- og ungdomskulturmeldingen alt ansvar over på kommunen. Man kan enkelt og greit tolke hele meldingen som en ansvarliggjøring av det kommunale nivået, som i dag allerede tar hovedansvaret for feltet ved å tilby en rekke tjenestetilbud og møteplasser for de unge.

Det viktigste virkemiddelet i å styrke den kommunale kulturpolitikken er ifølge meldingen den kommende revideringen av kulturloven med planforskrifter. Disse kan sørge for at kultursektoren blir en del av kommunalplanverket, og slik sett styrkes. Signalene som kommer fra regjeringen om den reviderte kulturloven er svært lovende og noe vi ser frem til. Men loven skal ikke revideres med kun barne- og ungdomskulturfeltet i tankene, og at dette trekkes frem som det viktigste statlige tiltaket i denne meldingen er virkelig skuffende.

Medvirkning er ikke å spørre uten å lytte

«Barn og unges stemmer – kunst og kultur» var et oppspill i forbindelse med Barne- og ungdomskulturmeldingen og nærmere 1000 barn og unge kom med 23 konkrete tiltak for å styrke kunst- og kulturtilbudet. Barn og unges medvirkning fremheves som en sentral del av meldingen, og her nevnes blant annet viktigheten av å la barn og unge få medvirke i både planprosesser, i DKS, og når man skaper kunst for målgruppen.

Dette er jo vel og bra, men meldingen evner i liten å reflektere over hva slike medvirkningsprosesser virkelig krever av ressurser og kunnskap. Å invitere barn og unge med på laget krever at man møter den unge målgruppen med en forståelse om at man ønsker en reell dialog, og at dialogen og resultatene av denne må ha noe å si i utformingen av sluttresultatet. Med tanke på hvor mange ganger den ferske barne- og ungdomskulturmeldingen fremhever viktigheten av barn og unges medvirkning, er det nesten pinlig hvor lite meldingen selv bærer preg av å svare på behovene som er meldt inn av den unge målgruppen.

Vurderinger er ikke nok

For å adressere og svare på de 23 tiltakene som kom frem i BUSK-rapporten, som for eksempel å sikre at alle barn og unge har tilgang til å oppleve og utøve kunst og kultur der de bor, kreves en nasjonal innsats som ser tiltak i sammenheng og har et helhetlig blikk på situasjonen.

En helhetlig kulturpolitikk for den unge målgruppen er ikke å vurdere om Kulturskolen skal være en del av fritidskortet, å vurdere en rabattordning på kulturinstitusjoner for det unge publikummet, å legge tilskuddsordninger for inkludering i kulturlivet på mange ulike departement og etater, å beskrive kulturpolitikk kun som fritid- eller frivillighetspolitikk og dertil ekskludere mange relevante kulturaktører i arbeidet. En helhetlig kulturpolitikk ville tatt feltet på alvor. En helhetlig kulturpolitikk ville ha samlet, styrket og mobilisert for en felles innsats for barn og unge – la oss håpe at en ny regjering fra september 2021 bretter opp ermene og gjør jobben!