Barneaktivist-skaperen

Mønstringen er initiert av Kunstløftet, et initiativ som siden 2008 har hatt som mål å heve kvaliteten på kunst for barn og unge. Ulfeng var en av 18 søkere og vil under prosjekttittelen MOToffentlighet samarbeide med forfatter og musiker Cornelius Jakhelln, komponist Trond Reinholdtsen og teaterviter og kritiker Anette Pettersen. I dette intervjuet forteller Ulfeng om hvordan mønstringen er inspirert av aktivistiske tendenser i samtidskunsten, instrumentell tenkning og interessen for å løfte barn og voksne inn i en felles kunstoffentlighet.

En gjennomgående tenkning i MOToffentlighet er at et godt kunsttilbud for unge bør utfordre begrepet om hva kunst er. Det er jo en strategi som på mange måter knytter seg til den historiske avantgarden. Hvordan vil du utfordre barna med «motkunst» – en gruppe som i varierende grad har en avklart oppfatning av hva «kunst» som begrep egentlig er?

– Poenget med denne kunstmønstringen er ikke å utfordre et begrep, eller spesifikke begreper om kunst. I kjølvannet etter realitetshungeren  i samtidskfeltet, dukket overlappingen mellom aktivisme og kunst opp i prosjekter som Truth is Concrete (Steirischer Herbst, Graz, 2012), Public Program av Joanna Warsza (Manifesta 10, St. Petersburg, 2014) og Politik im Freien Theater (Freiburg, 2014). Tendensen er samtidskunstens motsvar til opprør, revolusjoner, terror og kriser – omveltninger hvor religion, politikk og økonomi som samfunnsstørrelser settes på prøver eller utfordres med intensitet.

– Kunstmønstringen er inspirert av denne overlappingen mellom aktivisme og kunst. MOToffentlighet vil ta for seg hva «transformasjoner» kan være – på et hellig, historisk og personlig plan. Måten transformasjon her forstås på er inspirert av den politiske filosofen Manfred Halpern. I boken A Comprehensive Philosophy of Transformation belyser Halpern sammenhenger mellom fire værensformer vi alle har: vår politiske, sakrale, personlige og historiske typologi. Halperns omfattende filosofi, som blant annet kommer til uttrykk i boken Transforming the Personal, Political, Historical and Sacred in Theory and Practice, adresserer hva kriser dypest sett er, hvordan de kan møtes og hvordan vi kan omfavne de endringer vi må gjennomgå i uunngåelige prosesser.

– Å tenke over hvilken effekt kunsten potensielt kan ha, har lang tradisjon innen den europeiske estetiske filosofien fra antikken til i dag. Når det gjelder barn og unge, har diskursen i Norge vært preget av en instrumentell tenkning mer som regel enn unntak. Det finnes ingen svar på hvordan man skal forholde seg til kunst som gjelder for enhver historisk situasjon. Derfor må vi spørre, og forsøke å gi kunstneriske svar på, hvordan kunsten virker, i vår tid, akkurat nå? Teamet og kunstnerne som er involvert i denne mønstringen forholder seg til dette spørsmålet.

Mønstringen skal sette punktum for Kunstløftets avslutning, et kulturrådsinitiativ igangsatt for å heve kvaliteten på kunst for barn og unge. Storsatsningen krever en viss synlighet, men samtidskunststrategier som tas i bruk her, kan fremstå relativt introverte og uforståelige utenfor fagfeltets grenser. Hva tenker du om de potensielle utfordringene som oppstår i motsetningen mellom mønstringens formål og de strategiene du har valgt i dette prosjektet?

– Jeg ser for meg at når du har jubileum, står du overfor to modeller for feiring. Du kan sole deg i glansen av det du har oppnådd, eller skissere opp relevante perspektiver i tilknytning til hva som ligger foran deg. Jobben med å løfte kunst for barn og unge inn i «rom» og opp på «nivå» for annen kunst, er åpenbart ikke ferdig. Kanskje er til og med ideen om at den skal være der, et falskt bilde på likeverdighet. Jeg opplever overlappingen mellom samtidskunsten og aktivismen som et eksempel på nåtidskunst som ikke har nådd inn i norsk kunst for barn og unge. Men her er det muligheter for forandring. Jeg synes det er interessant at det instrumentelle og pedagogiske har utgjort senteret for diskusjonen i feltet kunst for barn og unge, mens den aktivistiske tendensen fra samtidskunstfeltet ikke er inkludert. MOToffentlighet holder blikket fremover, på det som er ugjort og på mulighetene som ligger der. Men ikke som bejaelse av det nye og eksperimentelle. Kunstens status, autonomi, bevissthet og kvalitet ligger i måten den tenkes, forvaltes, produseres og formidles på. Dette er foranderlige størrelser som må være i endring om de skal ha en mening.

– For øvrig stiller jeg meg uforstående til å oppfatte strategiene for kunst som sentrale for dens mening for folk. Om du ser/hører en reklame, blir du påvirket uten å forstå strategiene, ellers er det vel en dårlig reklame? Å bli kritisk til de følelsene du har i deg, vekket av en reklame, er noe man må forstå. Sånn er det også med kunsten. Vi må kontinuerlig jobbe med hva den vekker i oss. Dersom behovet for å forvalte følelser ikke trenger seg på, er det noe urovekkende slapt over kunsten, og vår felles samtale om den. Jeg tenker at kritisk refleksjon, innlevelse og fascinasjon ikke utelukker hverandre. Men å forstå strategiene som synonymt med kritisk refleksjon er jeg uenig i. Ofte henger en forståelse av kunststrategiene sammen med en repressiv tolerant opplevelse, eller?

MOToffentlighet setter feltet kunst for unge i spill, blant annet ved ikke å ha tradisjonell målgruppetenkning, og ved å se barn og unge som en alternativ, potensielt kritisk og politisk offentlighet, kan vi lese av Kulturrådets pressemelding. Hvordan vil du gå frem for å gi barna denne rollen som kontrapublikum?

– MOToffentlighet spiller på det tyske begrepet Gegenöffentlichkeit etablert av Oskar Negt og Alexander Kluge og som betyr et kontra-publikum: En alternativ politisk offentlighet unndratt eller hevet over dominerende økonomiske krefter.

– Kunstens politiske potensial eller virkning er fra moderne tid tenkt betinget av dens frihet fra økonomiske egeninteresser. Hvordan står en slik påstand overfor det norske kunstfeltet for barn og unge? Prosjektet vårt reiser ikke spørsmålet som teoretisk refleksjon, men strategiene, fremgangsmåten og tilnærmingen integrerer denne problemstillingen. Mot en slik bakgrunn er det viktig å se økonomi som noe mer enn penger, de økonomiske strukturene henger også sammen med å sanksjonere og privilegere former og uttrykk. De mekanismene som følger disse verdivurderingene, er ofte skjulte praksiser.

– I stedet for at de voksne tilpasser kunsten til barn og unge, at vi belærer dem og forklarer dem og gjennom dette etablerer et inntrykk av at vi satser på dem, vil vi i dette prosjektet (de voksne) avdekke og utforske oss selv i deres blikk gjennom transformasjoner vi begge gjennomgår – likestilt.

Mønstringen skal ikke være knyttet til en spesifikk institusjon eller arena, dermed trenger ikke prosjektet å kjempe mot bestemte institusjonspraksiser eller publikumsgrupper. Men dette grepet gir også andre utfordringer knyttet til logistikk og kommunikasjon. Hvordan skal prosjektet produseres, kommuniseres og distribueres?

– En trend i tiden er å «samtale» med barna/ungdommene i kunstfeltet. Men hva skiller en slik samtale fra publikumsbarometre i generelle tiltak for markedstilpasninger? Denne kunstmønstringens strategi er å kommunisere direkte til barn og unge som deltagere i offentligheten, gjennom kunstverk. Det handler altså ikke om å lage et kulturtilbud med så høy grad av tilgjengelighet (forstått som friksjonsløshet) at alle kan være med. Dette valget representerer en form for tilbaketrekning, men ikke for å bli utilgjengelig eller uforståelig. Det er en strategi som tar i bruk og spiller på offentlighetens dynamikk med potensial for at alle; barn, unge og voksne, blir deltagere.

– Prosjektet produseres som en årsprosess mellom kuratorene i en spesifikk struktur. Rom og arena-utvikling behandles som et kunstnerisk og kontekstuelt virkemiddel i det tematiske arbeidet. Prosjektet utelukker ikke co-produksjon eller samarbeid med institusjoner. Poenget er at også å tilnærme seg institusjonene, inngår i det kontekstuelle arbeidet.

Å sette prefikset mot- foran det man ønsker å definere seg bort fra er en frigjøringsstrategi vi kjenner fra (det intellektuelle) samtidskunstfeltet. Kan publikum ha glede av prosjektet også om de ikke forstår eller interesserer seg for den overordnede diskursen prosjektet knytter seg til?

– Kunstmønstringen forholder seg til barn og unge som del av offentligheten og implementerer hva det innebærer at de er deltagere i den. Alle prosjektene har derfor et reflektert forhold til «privat/offentlig» i sine måter å «transformere på». Viktig her er bevisstheten om likeverdighet. Programmet vil ikke bare gripe inn i, men medskape offentligheten.

På hvilket grunnlag har du valgt ut samarbeidspartnerne dine? (Forfatter og musiker Cornelius Jakhelln, komponist Trond Reinholdtsen, og teaterviter og kritiker Anette Pettersen.)

– Kuratorene for programmet vårt er utvalgte kunstnere fra fagfeltene musikk, film, scenekunst, visuell kunst og litteratur. Høsten 2015 jobber kuratorene og produsentene kontekstuelt. Fra januar 2016 er prosjektet et åpent «rom», en festival. Festivalformen er konseptuelt utvidet med det at festivalen ikke bare er fortettet til ett sted og en avgrenset tidsperiode. De blant våre som har kunnskap om kontekstutvikling og de kunstneriske prosjektene vil, sammen med produsentene, jobbe med aktivering som del av de kunstneriske strategiene. Det er derfor den kunstneriske nødvendigheten som bestemmer tid–sted-aksene. Dynamikk mellom spredning og fortetting i tid og rom har dramaturgisk egenverdi. Her ligger inngangen til å nå ulike steder/felt/miljøer og muligheten for teoriutvikling. Den vil vi samle i en konferanse som er tett knyttet til prosessene fra de forskjellige stedene/feltene/miljøene.

På hvilken måte identifiserer du deg med Kunstløftets agenda og funksjon?

– For den som har fulgt feltet formidling av kunst til barn og unge i Norge, synes det klart at det ikke finnes noen overordnende definisjon på karakteristika og kvalitet som kvalifiserer kunst til spesifikke målgrupper. En praksis i dette bildet er at kunst for barn og unge kommer til syne via negativa: Gjennom å si hva kunst for barn og unge ikke er. Jeg opplever at Kunstløftet har strukket seg i retning av å bryte den praksisen, fungert som motsats og gjort et bevisst og positivt arbeid for å stimulere til etableringer av kontra-publikum og alternative politiske offentligheter unndratt eller hevet over dominerende økonomiske krefter. Det har krevd synlighet, åpenhet og et aktivt og inkluderende ordskifte å få frem et språk om kvaliteter som det vi ser i dag. Kunstløftet har gitt disse rammene og skapt en vei mot etablering av enGegenöffentlichkeit. I det perspektivet er kunstmønstringen MOToffentligheten oppfølging av Kunstløftet.

Hva er prosjektets største utfordringer, slik du ser det?

– Jeg tenker på når jeg nærmer meg et barn og ser spennet i virkningen fra det å spille en høy C eller å gå tett inntil og stryke den andre over kinnet, da fylles jeg av ærefrykt for differansene som de kunstneriske virkemidlene råder over. Kunsten denne gangen er å koke det ned, å lage en god fond. Du vet, koking av kraft er en grunnleggende prosess som brukes til mange retter.

– Et særtrekk i MOToffentlighet er det å produsere kunst til barn og unge direkte. Vi skal ikke ha noen formidling, markedsavdeling eller institusjonalisert distribusjon. Dette valget rommer etiske problemstillinger. «Innsalg» av kunsttilbud til disse aldersgruppene går tradisjonelt gjennom voksne. En årsak er at det er ulovlig å reklamere overfor barn. En annen grunn er at formidling av kunst til barn og unge har blitt et profesjonelt segment. Forhold mellom alder og grenseoppgangene mellom reklame/annonse/informasjon og formidling i kunstfeltet vil bli konfrontert i denne kunstmønstringen.

– Å gripe rett inn i et sanksjonert nåtidig uttrykk kan aktivere. Å gå tett på og «ta den vanskelige samtalen» innebærer også at Den andre kan vende seg bort. Denne avvisningen tar mange former i dag. At voksne, unge og barn sammen kan eksponere hva den dynamikken innebærer i kunsten, er utfordringen. Vår jobb er å eksponere disse prosessene, da avdekkes grenser som ekskluderer visse erfaringer, opplevelser og refleksjonsmuligheter for barn og unge i møte med kunsten.