Barnefilmfestivalen i Kristiansand: Dokumentarer om nær fortid og fremtid

Kristiansand Internasjonale Barnefilmfestival (BFF) markerte sitt 25-årsjubileum med et overveldende stort program hvor målgruppen strakk seg fra barnehagealder til unge voksne. Som vanlig inkluderte programmet både kortfilmer og langfilmer. Festivalen foregikk fra 26. april til 1. mai, og ungdomskritiker Jonatan Gitmark Eriksen (16 år) og kritiker Nina Helene Skogli så et utvalg langfilmer fra ungdomsprogrammet. Denne teksten tar utgangspunkt i en samtale vi hadde i etterkant om vår film- og festivalopplevelse.

Isolasjonens år

En jente filmer seg selv med mobilen sin. Hun veksler mellom å stirre frustrert ut i rommet og å henvende seg til mobilkameraet som en taus samtalepartner. Dette er filmet i startgropen av pandemien – på tidspunktet hvor vi fremdeles googlet hva som er forskjell på pandemi og epidemi og vi enda ikke hadde vent oss til lukten av antibac. Hun kaster et fortvilt blikk til kamera. «Jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal være hjemme i fire uker». De to siste ordene blir uttrykt som om de rommer en hel evighet. «Jeg kommer til å bli helt gal».

Scenen ovenfor er fra den norskproduserte dokumentaren Vi blir hjemme (2021) av regissørene Maren Victoria Thingnæs og Marianne Mørk. Filmen viser utsnitt fra hverdagen til 11 ungdommer fra åtte ulike land i løpet av det første pandemiåret. Dens agenda er å vise hvordan de ble nødt til å navigere i en ny hverdag.

Hver dag føltes som «i går»

Jonatan (J): Det gjorde inntrykk på meg at ungdommene filmet seg selv når de var så emosjonelle. Jeg husker jo pandemien som vanskelig og trist, spesielt det at vi ikke kunne være med venner. Flere av ungdommene på filmen gråt eller var frustrerte. Det er blant annet et klipp hvor en av de norske ungdommene er veldig sint over at det blir en ny lockdown i løpet av høsten 2020. Det å se alle disse følelsene satte opplevelsen av pandemien i perspektiv. Noen har hatt det veldig ille i forhold til meg.

Nina (N): Ja, etter hvert blir psykisk helse et viktig tema i dokumentaren. Etter sjokket over å stå i en global krise, blir det mer fokus på hva det krever i hverdagen. Det var blant annet en av ungdommene som beskrev at hver dag under pandemien føltes som «i går». Og det oppsummerte min opplevelse av den tyngste perioden under lockdown – alle dagene er som gårsdagen og tiden oppleves annerledes. Så kombinasjonen av denne uroligheten og stillstanden synes jeg var interessant å se fortalt gjennom ungdommenes perspektiv. Det minte meg om hvordan jeg selv opplevde de første ukene, hvor usikkert alt var.

J: Ja, og jeg kan kjenne meg igjen i den problematikken. Det var det samme om igjen – våkne opp, være på zoom, forte seg å bli ferdig med skolearbeid og så se film resten av dagen. Og det er utmattende på sin egen måte. Denne gjentagende hverdagen, som preger den psykiske helsa.

N: På en annen side reflekterte dokumentaren andre viktige hendelser som også skjedde i 2020. Fordi flere av ungdommene var politisk interesserte så vi deres respons på presidentvalget i USA, eksplosjonen i Beirut, drapet på George Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen. Det ble en kontrast mellom at «verden ruller og går, selv om det er en pandemi» og den krevende nye hverdagen.

Natur i teori og praksis

Før dette ble produsert som en langfilm, var den å finne som en serie på Aftenposten, som allerede har blitt anmeldt for Periskop. Her utdypes det også hvordan dokumentaren gir uttrykk for forskjeller og likheter. «Norske Mohammed døyver kjedsomheten ved å gå tur i området rundt Kolsåstoppen. Samtidig sitter Alecsander i Brasil og forklarer fotosyntesen for lillebroren sin, mens friluftsliv og natur bare kan oppleves fra balkongen».

En utfordring vi begge opplevde i møte med denne dokumentaren var hvordan det var vanskelig å følge hele 11 ungdommer og deres ulike historier. Eksempelvis forsvinner gutten fra Guatemala i mengden av andre narrativer. Det er fordi filmen er spesielt konsentrert rundt ungdommene fra de vestlige landene som Norge, USA, Storbritannia, Frankrike og Spania – rett og slett fordi de utgjør majoriteten av ungdommer valgt ut til prosjektet.

Satser på dokumentarfilm

Nytt av året er festivalens uttalte fokus på dokumentarfilm for ungdom.

N: Generelt er det er et utrolig bredt festivalprogram og for en målgruppe som strekker seg fra små barn til ungdommer. Men i år har det vært en tydelig satsning på nye dokumentarfilmer for ungdommer med filmer som tar opp dagsaktuelle utfordringer.

J: Inntrykket mitt av denne delen av programmet er at de har tatt opp ting som er relevante for de årene som nettopp har vært, spesielt 2020 og fram til nå. For det er noen ganske lada år vi har hatt.

N: Jeg er enig med deg, jeg opplever denne delen som veldig spisset mot noen problemstillinger som har preget de siste årene.

I tillegg til Vi blir hjemme kunne man blant annet få med seg den islandske dokumentaren Raise the bar (2021) av Guðjón Ragnarsson som tar for seg et nydannet basketballag for jenter. Her ser vi hvordan det nasjonale idrettsforbundets forhold til stivnede kjønnsroller står i veien for lagets ambisjoner og ønsker om hva basketballen egentlig kan og skal være.

Hei Verden av Kenneth Elvebakk er en norsk dokumentar som omhandler det å være skeiv på ungdomsskolen. Filmen følger fire norske tenåringer gjennom de tre skoleårene. En annen dokumentarfilm som vi begge så sammen var Dear Future Children (2021) av regissør Franz Böhn.

Ungdommer i frontlinjen

Dear Future Children følger tre unge politiske aktivister. Filmen beskrives slik i festivalprogrammet: «Rayen går i gatene i Santiago for sosial reform, Pepper protesterer for politisk uavhengighet i Hong Kong og Hilda tar opp kampen mot klimaendringene som ødelegger landsbyen hennes i Uganda».

J: Dette var en intens dokumentar som gjorde inntrykk på meg. Jeg lærte mye og fikk lyst til å oppsøke mer om de ulike konfliktene og situasjonene etter filmen.

I dokumentaren får vi følge de ulike ungdomsaktivistene i deres forberedelser til demonstrasjoner. De beskriver hvor engasjementet deres kommer fra – et brennende engasjement som fører dem inn i risikofylte situasjoner.

J: Ta Hong Kong som eksempel. Jeg har jo sett nyhetsreportasjer hvor de viser klipp fra protestene som har vært, men denne dokumentaren formidlet virkelig hvor brutalt det kan gå for seg.

N: Det å se bilder av protester på nyhetene er jo en helt annen opplevelse enn når man ser disse protestene fra posisjonen til en 19-åring. Hun forklarer med egne ord hvorfor denne protesten er så viktig for henne – selv om det kanskje innebærer at hun kan bli arrestert eller få en gummikule i øyet.

J: Det er bra og virkningsfullt at dokumentaren går i dybden på historiene til enkeltmennesker og forklarer hvorfor de er opptatt av dette. Jeg synes dette var en viktig dokumentar som ga en annen vinkling til de politiske utfordringene.

Engasjement koster

Dokumentaren viser også hvordan ungdommens aktivisme gir tilgang på én type fellesskap, men eksklusjon eller adskillelse fra andre. Pepper i Hong Kong holder sin virkelige identitet skjult for oss seere, og forteller at hun ikke tør å dele med familien sin at hun er aktiv i protestbevegelsen. Også Hilda i Uganda forklarer hvordan det politiske engasjementet koster tid og vennskap. For Rayen i Chile består ritualet før demonstrasjonen i å ta på seg gassmaske som beskyttelse for politivold og maktmisbruk.

N: Den setter i gang noen refleksjoner rundt hvordan man egentlig kan få politisk endring, nasjonalt og globalt. Filmen gir ikke noen svar på det, men heller en opplevelse av å se hvor dypt engasjementet til de tre jentene strekker seg, selv om de også er preget av tvil.

Fysisk festival, tomme saler

Under visningen av både Vi blir hjemme og Dear Future Children var vi under 10 personer i salen. På tross av at det ved sistnevnte filmvisning skyldtes en avlyst DKS-klasse, lurer vi på hvorfor visningene tiltrakk seg et så glissent publikum.

J: Det var trist å se at det var så få folk i salene til ungdomsfilmene. Det gjaldt både den som ble vist på dagtid og den på ettermiddagen.

N: Jeg lurer på hva det kommer av, at så få mennesker i Kristiansand oppsøker denne delen av programmet. Du er jo i målgruppen. Har det falt deg inn å dra på Barnefilmfestivalen utenom skolen? Har du gjort det tidligere?

J: I grunn ikke. Jeg drar ikke så ofte på kino egentlig, og når jeg har vært på Barnefilmfestivalen tidligere har det vært med skolen (DKS). I år har jeg virkelig fått øynene opp for det tilbudet de har. Det er bare 75 kr for billetten, og mange spennende filmer på programmet. Så jeg synes ungdom og voksne burde ta sjansen på noen av disse filmene. De er tross alt interessante for voksne også. Samtidig er det forståelig at når det er litt rare tidspunkt, så er det vanskelig å prioritere det.

Ungdomsfilmene må løftes

N: Jeg har lurt litt på dette med at det heter Barnefilmfestivalen, og at den grafiske profilen i større grad retter seg mot en yngre målgruppe. Kanskje ikke ungdom får med seg at dette er en festival som også er for dem? Altså at det ikke oppleves som et «tilbud for meg»?

J: Festivalen kan fremstå litt barnlig. Jeg er ikke ekspert på markedsføring, men ungdomsfilmene må på en eller annen måte løftes opp.

Så vidt vi kunne se, virket det som om filmene myntet på en yngre aldersgruppe var godt besøkt. Men festivalen har ikke lykkes i nå ut til ungdommer (og voksne, som Jonatan påpeker). Det kommer nok ikke av mangel på synlighet i bybildet. Under festivaluka var hver tjuende meter i Kristiansands hovedgate dekorert med rosa og gule bannere. Så her må festivalen ty til andre kreative strategier for å sørge for at et interessant ungdomsfilmprogram når frem til oss over 12 år.