Barneteater ut av blindsonen?

Hva er egentlig interaktivitet i scenekunst for barn? Og er barns medvirkning avgjørende for forestillingens kvalitet? Hvilke former for deltagende barneteater kan vi finne, og er noen av disse bedre enn andre? SceSams symposium gjør et spennende nybrottsarbeid innenfor deltagende barneteater. Gjennom å løfte frem både kunstnerens, pedagogens og forskerens synsvinkler, får vi en bred og grundig belysning av et ungt felt i full utvikling. Forskernes grunnforskning og kategorisering av ulike former for interaktivitet er avgjørende for å danne begreper og for å utvikle dette fagfeltet videre. Samtidig bidrar noen av de mer overordnede perspektivene til å løfte blikket, og til å se vår egen blindsone. For hva er det egentlig de interaktive metodene er et uttrykk for? Vår indre kilde, våre bakenforliggende holdninger, kan bli en blindsone. Derfor må vi også spørre oss: Hva slags holdninger er det som ligger til grunn for det barneteateret vi vil skape? Hvordan ser vi egentlig kunstens og publikums funksjon? Hva vil vi med vårt teater?

Former for interaktivitet

SceSam viser frem ulike former for interaktivitet i scenekunst for barn. Prosjektets egne fire kunstnergrupper1) representerer ulike strategier i møte med det interaktive. For eksempel utforsker teaterkompaniet Konstellasjonen mulige interaktive grep i en dilemmasituasjon, i en ellers relativt lukket fortellingsform i sin forestilling «Ugler i mosen». Jarl Flaaten Bjørk på sin side vil heller forske i en mer direkte form for deltagelse i en lekinspirert dramaturgi. Hvordan skape en ramme for at barna kan føle seg fri til å medvirke på egne premisser, er ett av spørsmålene han stiller seg i arbeidet med prosjektet «Gåkke an!?». Disse to prosjektene arbeider med helt ulike medvirkende strategier, og nettopp kategorisering av forskjellige interaktive former drøftes også av forskerne på symposiet. SceSams egne forskere Lise Hovik og Lisa Marie Nagel presenterte en modell for hvordan man kan forstå de interaktive formene på en skala fra stille betraktende deltagelse i lukkede verksformer, til en åpen medskapende deltagelse i en improvisert form. Imellom disse ytterpunktene kan vi finne ulike grader av deltagelse, for eksempel gjennom verbale tilbud, speiling og fysisk interaksjon, og deltagelsesformene innebærer ofte ulike dramaturgiske former.2)

Niels Lehmann bidro til å kontekstualisere interaktivitetsforståelsen i Norge gjennom å hente frem og analysere noen danske forsøk.3) Han påpekte hvordan det ofte er en sammenheng mellom valg av fortellingsform og type deltagelse. Fastholdelsen eller avgivelsen av kontroll har stor betydning for de valg som tas. En lukket fortellingsform åpner i større grad for deltagelse i et forløp, mens installasjonsteater bidrar til en aktiverende synsvinkel der barna selv må undersøke landskapet, slik vi blant annet finner det i den danske gruppen Carte Blanches arbeider. Denne formen for deltagelse, som vi kan kalle en sensorisk deltagelse4), fikk dessuten en spesiell plass på symposiet, ettersom den anerkjente engelske teatergruppen Punchdrunk var invitert som hovedgjester. På scesamseminaret presenterte de sitt arbeid med interaktivt teater. I tillegg holdt de en hel dags intern workshop for SceSams egne kunstnere. Periskop var så heldig å bli invitert inn på denne workshopen, og fikk dermed et unikt bilde av kompaniets arbeidsmåter.

Punchdrunk som inspirasjon

Punchdrunks teaterform karakteriseres ofte som «immersive theatre»5) fordi de tilbyr altoppslukende opplevelser der publikum selv kan gå inn i teaterhendelsen, og står fritt til å utforske hva de vil se og hvor de vil gå. Selv karakteriserer de sitt arbeid som «epic storytelling inside sensory theatrical worlds»6), og dette skjer typisk ved at de forandrer en stor industribygning om til en teatral verden der alle rom fylles av mening gjennom lyd, lys og objekter vi kan se og ta på – i tillegg til at bruddstykker av historien spilles ut i de ulike rommene. Det er altså en unik form for installasjonsteater der tilskueren må skape sin historie ved å forfølge de temaene eller karakterene hun synes er mest spennende. Likevel er alt som skjer inne i verkene regissert ned til den minste detalj, så det er ikke i improvisatoriske møter med publikum at interaktiviteten her ligger. Forestillingen er medskapende fordi publikum blir en del av selve verket; måten de beveger seg rundt i rommet på (publikum bærer masker) er med på å skape bilder for de andre tilskuerne. I tillegg åpner dramaturgien altså for tilskuerens meningsproduksjon.

I den lukkede workshopen ledet av Punchdrunks koreograf Maxine Doyle 8. mai fikk deltagerne kjenne på denne formen for interaktivitet. Et forlatt hus i Fredrikstad var omskapt til en teatral verden. Tomme, mørke rom ble tilsatt lyder, rekvisitter og dempet belysning. Å bevege seg inne i huset var som å gå inn i en fortelling som var forlatt, og vi var overlatt til å finne vår egen vei i den. Rundt omkring i rommene lå det ulike lapper med instruksjoner til hva vi skulle se og oppdage. Disse handlingene ble en del av den enkeltes opplevelse av å være i huset fordi det tilførte retning til hvordan man kunne nærme seg rommet. Instruksjonen «Find a place to hide» ga oss anledning til å se rommet på en annen måte. Vi lette etter steder der vi kunne forsvinne fra de andres blikk, samtidig som vi kunne ha oversikt over hvem som gikk forbi. I tillegg gjorde instruksjonene at de andre deltagernes handlinger opplevdes som en del av teaterhendelsen. «Find a place to sing a lovesong» sto det på en lapp inne i en glemt garderobe, med et knust vindu mot en trappeoppgang. En av deltagerne satte seg i en sofa i en stor, åpen, mørk stue, og han synger kjærlighetssangen sin. For de andre deltagerne ble hans sang en del av den fortellingen de har gått inn i. Noen hadde sett en brudekjole henge i et av rommene, andre hadde funnet en notis om et mystisk dødsfall på 1920- tallet. Kanskje var det ektemannens tapte kjærlighet de så?

Punchdrunk produserer også forestillinger, workshops og opplevelser for barn. Deres formidlingsprogram er ledet av Peter Higgin. Prosjektet «Under the Eiderdown» for elever i grunnskolen har gått i London siden 2009. Også her brukes installasjonsteater som metode. Prosjektets mål er nemlig å utvikle elevers språkkunnskaper gjennom å få dem interessert i en historie på en original og uforglemmelig måte.

Etter en workshop med barna på den aktuelle skolen blir et klasserom på skolen forandret til et magisk rom fra historien som utforskes. I «Under the Eiderdown» (som tar utgangspunkt i «Who Are You Stripey Horse?» av Jim Helmore and Karen Wall), omskapes et klasserom til et sted i historien; Weevils Bric-a-Brac shop. Barna går inn i den spennende og magiske butikken, inn i historien med hele seg; de kan ta på alle tingene i butikken, de kan se, høre og lukte på alt som er der inne. De får også møte Frøken Weevil. En slik sensorisk teateropplevelse setter i gang barnas fantasi, og de er fulle av historier, nye karakterer, steder og handlinger etterpå. Målsettingen om å bidra til språkutviklende kompetanse hos barna fungerer i høyeste grad. Elevene har fått inspirasjon og skriver med en ny glød. De utvider ordforrådet sitt i jakten på å beskrive det de har opplevd. Punchdrunk skaper rom. Rom for lek, rom for inspirasjon.

Nagel og Hovik fremhever at det deltagende, medskapende barnet hører hjemme både i en dramapedagogisk tradisjon og i en samtidskunstpraksis som undersøker sosiale relasjoner. Også Sidsel Pape fremhever denne dobbeltheten. Kvaliteten i interaktivt barneteater henger ofte sammen med kjennskap til denne dobbeltheten.7) Derfor er det svært interessant at Punchdrunks arbeid i stor grad minner om en dramapedagogisk strategi. Gunilla Lindqvists metode «lekverden» tar også utgangspunkt i litterære verk for å omskape rom. I arbeidet med for eksempel Mummidalens verden omskapes rom i barnehage eller skole til steder i Mummidalen. De blir romlige installasjoner der man kan leke, spille ut historier eller bare være tilstede. Å skape slikelekverdener der barn (og voksne) kan berikes, stimulerer fantasi og skaperglede.8) Punchdrunks arbeider løftet vårt blikk mot et teater som gjeninnskriver relasjonen til publikum og gjør denne relasjonen til en del av verket. Interaktiviteten blir en naturlig del av de kunstneriske visjoner for forestillingene.

Ut av blindsonen med en interaktiv holdning

Også Karmenlara Ely løftet blikket vårt med sitt innlegg på Scesamseminaret. Hun minnet oss om at det ikke er metodene i seg selv som er teater. Vi må ikke lage interaktiv kunst for interaktiviteten sin skyld.

– Teater er i seg selv en sjelden mulighet til å være tilstedeværende sammen, sa hun. Hun fremhevet at vi må bygge opp tillit for å lykkes med dette, og vi må lytte til hverandre som i en hvilken som helst annen relasjon. Bare slik kan vi åpne oss for en interaktiv holdning. Ely minnet oss om at det er i det tilstedeværende rommet at mulighetene for transformasjon finnes. Otto Scharmer ved MIT trekker frem hvordan det han kaller vår indre «kilde» er en blindsone (blind spot) i vår tid. Kilden kan defineres som «the inner place from where we operate», og han peker videre på hvordan det er sentralt innenfor alle samfunnsområder å komme i kontakt med våre blindsoner, slik at vi kan åpne opp for dyptgående endringsmekanismer.9) Ely viste oss våre blindsoner, vår indre kraft og troen på teateret. Når vi medtenker våre holdninger til teateret, og vår tro på teateret, kan vi skape morgendagens barneteater. Når vi går bakenfor metodene og forsøkene, kan vi spørre oss: Hva vil vi med vårt teater? Hvordan ser vi vår relasjon til publikum? Og svarene vi gir blir en del av vårt videre kreative arbeid, da kan vi skape virkelig tilstedeværelse. Da kan vi skape et nærværende rom sammen med vårt barnepublikum. Og vi er på vei, barneteateret er på vei ut av blindsonen.

1)    Scesams egne kunstnere er Hilde Brinchmann i samarbeid med Brageteateret (prosjekttittel offentliggjøres senere), Konstellasjonen med «Ugler i mosen», Pia Maria Roll med «Nå løper vi» og Flaatenbjørk Kompani med prosjektet «Gåkke an!?» Les mer om prosjektene på www.scesam.no

2)    Hovik, L., og Nagel, L. (2014): Interaktiv scenekunst for barn – tyranni eller magi. Hentet 14.05.14, fra:http://kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/asset_publisher/wS73/content/kl-artikkel-2014-medvirknig-hovik-og-nagel

3)    Niels Lehmann presenterte resultater fra det danske forskningsprosjektet «Kulturprinsen». Se www.kulturprinsen.dk for mer informasjon og lenker til en rekke publikasjoner

4)    Rønningen, L.H. (2013): «Teater + medvirkning = samtale». Hentet 14.05.14 fra:http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=2938

5)    Machon, S: Immersive Theatres: Intimacy and Immediacy in Contemporary Performance, London: Palgrave. 2013

6)    Les mer om Punchdrunks mål og visjoner på : www.punchdrunk.com

7)    Pape, S. (2014) «Se meg inn iscenekunsten», hentet 14.05.14, fra: http://kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/asset_publisher/wS73/content/kl-artikkel-2014-sidsel-pape-deltakelse

8)    Lindqvist, G. (1997): Lekens muligheter, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

9)    Rønningen, L.H.( 2012): Et samsansingens rom. Hentet 14.05.14 fra: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=1841