– Jeg ble en bedre illustratør av å jobbe med Ulf

Onsdag mottok forfatter Ulf Stark posthumt Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris sammen med illustratør Linda Bondestam. Med seg på podiet i Helsingfors hadde Bondestam Janina Orlov, enken etter den kjente svenske barnebokforfatteren som døde av kreft i juni. Fra Helsingfors fortsatte finlandssvenske Bondestam til litteraturfestival i Sibir. Intervjuet med Periskop er gjort på e-post.

– Du sa i takketalen at du håper at det bys på drinker i poesi-himmelen i kveld. Kjenner du fortsatt en slags kontakt med Ulf Stark?

– Jeg tenker veldig mye på Ulf, det er vanskelig å forstå at han er borte. Jeg lurer på hva han ville ha sagt til prisen og hvor glad han hadde vært. Han hadde en sånn vidunderlig holdning, et sånt livsmot, så mye humor og varme. På en eller annen måte må jeg få til å føre hans ånd videre i bøkene mine. Det er andre gangen jeg mister en kjær forfatter og venn. For noen år siden døde den finlandssvenske poeten Stella Parland. Jeg liker å tenke at Stella og Ulf er i samme poethimmel.

– Du debuterte i 2003 og dette er din tjuefemte bok. Hva betyr denne prisen for deg?

– Det kjennes utrolig fint å løftes fram internasjonalt. Å være en finlandssvensk illustratør betyr at jeg ofte illustrerer bøker skrevet på svensk i Finland. Siden vi er en nokså liten minoritet, handler det om små opplag. Derfor var det veldig stort for meg å begynne å illustrere for Ulf, det ga meg synlighet også i Sverige.

– Jeg er spesielt glad for at det er en bildebok og poesibok som får prisen. Vi har fantastiske bildebøker i Norden, men i prissammenheng kjennes det ofte litt urettferdig å skulle konkurrere i samme kategori som romaner. Det er vanskelig å sammenligne så ulike bøker. Nå håper jeg flere oppdager at bildeboka kan være en kunstopplevelse for alle. Djur som ingen sett utom vi hører ikke til i noen tydelig alderskategori, jeg tenker den kan leses av hvem som helst.

– Bak ethvert kunstverk fins en skapelsesberetning. Hvordan lyder denne?

– Det beste jeg vet er å finne på nye karakterer. Bildebøkene som har samme karakter i alle bildene, kan fort bli litt kjedelig å tegne. Nå ønsket jeg en bok med nye karakterer og miljøer i hvert oppslag. Vi ble enige om at det skulle være en bok om dyr, en «bestiary». Jeg dro på naturhistorisk museum for å drive research. Der innså jeg snart at det ville bli vanskelig å overgå mangfoldet i naturen. I stedet begynte jeg å se på de besøkende i museet. Jeg begynte å se for meg deres indre «sjeledyr». Til slutt ble det 28 dyr som ingen har sett bortsett fra oss.

– Resultatet framstår som eksepsjonelt inspirert?

– Det betydde utrolig mye å få jobbe sammen med Ulf, så mye at jeg er sikker på at jeg ble en bedre illustratør av det. Som barn var boka hans Dårfinkar och dönickar (1984) (norsk: Jeg tar sjansen) en av mine største leseopplevelser. Tenk å få være med å skape sånne lesestunder. Når jeg begynner på nye prosjekter, føles det ofte som verden er ny og at alt er mulig. Med denne boka fikk jeg kjenne den følelsen om og om igjen.

– Juryen mener Stark har lagt all sin livsvisdom i diktene, og at de utgjør hans litterære testament. Igjen viser han sin store kjærlighet til outsiderne i samfunnet, de sære og rare. Hvordan har det vært å leve seg inn i alle disse personlighetene for å tegne dem?

– For det meste var det veldig morsomt. Disse dyra lever jo inni både deg og meg. Det var bare å forestille seg en situasjon når man har kjent seg akkurat sånn – eller fundere over venner og bekjente. Har ikke vi alle truffet disse skikkelsene? Det lille grå Gnejset som ligger i ørkenen minner om meg selv når jeg har skaperangst på en svart dag. Bombomen kan være som å kjenne seg malplassert i et fint selskap.

– Du har sagt at målet ditt er at enhver bladvending skal overraske. Fargene skal lyse. Fonten må være den rette. I denne boka har du dessuten stått for formgivningen og besøkt trykkeriet. Som perfeksjonist – fins det noe i boka som du angrer på?

– Bildet til diktet som heter «En annan» føles litt som om det er lagd av en annen. Tegningen er kanskje en smule pretensiøs. Samtidig synes jeg at den passer til akkurat det diktet fordi det handler om å ha en annen inni seg. Og da andre opplag kom ut, snudde jeg en død fisk i «Daglingen». Nå flyter den med buken i været.

– Slik jeg har forstått det, la Stark seg aldri oppi hvordan du valgte å illustrere. Når du sendte illustrasjoner til ham, sendte han helst oppmuntringer tilbake. Du har ikke et eksempel vi kan få varme oss på?

– Det kunne være «Hej konsternas LINDAnserska!» eller «Hej kära snygg-geniet!».

– Man får ikke alltid anerkjennelse for den prestasjonen man selv synes er best. Hvilken av bøkene dine synes du er den aller beste?

– Som oftest synes jeg at den siste boka er den beste. Men Djur som ingen sett utom vi var et drømmeprosjekt. Jeg savner Ulf og arbeidet med boka intenst. Kanskje kommer den alltid til å være den beste.

– Etter at du begynte å tegne sjeledyr – framstår vi alle nå som dyr for deg?

– Ja, det er veldig inspirerende å se folk som dyr. Jeg legger ved en tegning av ditt sjeledyr.

– Og hvis en norsk forfatter skulle ønske å samarbeide med deg om en bildebok, hva skal til for at du sier ja?

– Jeg jobber veldig gjerne med en genial norsk forfatter! Gjerne en som skriver om store emner som kjærlighet og død.