«Bortebane» – ny dokumentar fra Norway Cup: Høyt press på Ekebergsletta

«Noen mener fotball er et spill på liv og død. Det er mye viktigere enn som så.»
Bill Shankley, fotballmanager (1913 – 1981)

Til å være et så enormt fenomen, har fotball har ført til oppsiktsvekkende få historier i levende bilder. Tradisjonelle fiksjons-idrettsfilmer der vi følger en helt på vei mot et mål, kretser gjerne rundt solosporter som boksing eller bilsport. I Skru’n som Beckham (2002) og Heimebane (2018-2019) fungerer fotball mest som kulisser i historier om å lykkes til tross for fordommer – seirene og tapene på stadiongresset er underordnet det menneskelige dramaet.

Med for å vinne

Når fotball skal presenteres på film, er dokumentar kanskje en mer egnet form, noe Asif Kapadia beviste til fulle i sitt portrett Diego Maradona fra 2019. Og med Bortebane har filmskaper Line Hatland begått en medrivende og heftig beretning om hvordan barn og unge fra hele verden drømmer om pokaler i et sommerlig Oslo.

Åpningssekvensen forteller oss umiddelbart hva det hele handler om: En nesten musikkvideoaktig montasje – med saktefilm og svevende kamerakjøringer – viser store følelser og idrettsglede på Ekebergsletta. Gule bokstaver på svart bunn gir oss fakta om verdens største fotballturnering; 30 000 barn fra over femti land kjemper om pokaler. «Men bare noen få vinner». Dokumentarens seks hovedpersoner er på Norway Cup for å vinne, ikke for å delta. Og de er alle på bortebane.

Press og forventninger

På en folketom, opplyst stadion under snødekte topper møter vi fjortenårige Anna fra Ålesund. «Bruk mer kraft i de første stegene», formaner faren, som også er trener for laget Herd, der hun er kaptein. Annas mål er å bli verdens beste fotballspiller. Hun tror på drømmen og på seg selv fordi faren gjør det.

Foran en ruvende gotisk katedral i Philadelphia, trener Khalidi på straffer sammen med faren, en mann som legger utilbørlig press på sønnen. Det fnyses av Khalidis ambisjon om å vinne Norway Cup, tenker han ikke større enn som så? Tenåringen ønsker å bli proff for å kunne forsørge faren, som har redusert livskvalitet på grunn av en skade i benet.

Disiplin og drømmer

Kinesiske Yu har akkurat mistet faren sin, og nå består livet hovedsakelig av to elementer; en sår kombinasjon av savn og sorg og av fotball.  «Du kan gjøre ære på ham ved å vinne Norway Cup», sier moren. Sammen med de andre jentene i Chengdu-baserte Panda Girls, trener hun hardt før turneringen i Norge. Disiplinen er nesten fryktinngytende.

Fred fra Rio De Janeiro spilte fotball før han ble født, faren lekte med en ball over morens gravide mage. Han har reisefeber, innrømmer han til faren over en runde FIFA på Playstation. Og vil han leve opp til familiens historiske fotballhelter?

«En fireåring er pågrepet og tatt med til avhør, mistenkt for steinkasting». Telefonsamtalene i hjemmet til Afnan vitner om en røff hverdag for Jerusalems palestinske befolkning. Når Afnan og resten av Jerusalem Girls ønsker å vinne cupen, er det for Palestina.

Verden i Oslo

Det er et effektivt og dramaturgisk klokt grep å la oss bli kjent med hovedpersonene i deres respektive hjemland før vi møter dem på bortebane på Ekebergsletta.

Når jentene fra Chengdu og Jerusalem innkvarteres på Gamlebyen skole, føles de norske gymsalene og korridorene mer fremmede. Vi ser dem slik de besøkende ser dem. Og det er besnærende å oppleve de internasjonale gjestene i kamper mot lag som Stridsklev, Høyang og Vestli. Jerusalem Girls vinner selvsikre 6-0 over Haugar, mens Panda Girls må hanskes med døgnvillhet og harde taklinger i 2-2-kampen mot Hareid.

Norsk gastronomi, representert av storkjøkken-laks med godt kokte poteter og skinnende, gul saus skaper ikke entusiasme. Jentene drømmer om potetgull og kaffevarianter fra Starbucks. Frosne brasilianere overveldes av nakenheten i Vigelandsparken og bader på Sørenga. For en norsk osloboer er utenfra-blikket på hovedstaden fascinerende.

Observerende

Ungdommenes følelser og preferanser blir aldri halt ut av dem i intervjuer, vi får tilgang på dem gjennom å observere. Hatland, som selv står for filmens foto, lar barna føre naturlige samtaler foran et kamera de tilsynelatende har glemt.

Nysgjerrigheten trigges: Hvordan har Hatland fått denne tilgangen? Hva slags samtaler har hun hatt med barn og foreldre i forkant? Og hvordan valgte hun ensemblet i utgangspunktet?

Prisgitt skjebnen

I en film om en turnering gir mye av fremdriften seg selv, vi følger de ulike lagene i kamper dag for dag og håper på seier i hver kamp.  Vil hovedpersonene møte hverandre i kamp? Hva om noen blir slått ut med en gang? Kommer Fred seg opp fra innbytterbenken og ut på banen? Og vil Khalidi løsrive seg fra presset fra faren?

Markedsføringen av Bortebane som en «feelgoodfilm» er ikke direkte misvisende, men interaksjonen mellom spilleren og opphavet tangerer det tragiske. «Jeg hater fiaskoer», freses det illsint på telefon fra Philadelphia. Og når Khalidis far ankommer Oslo, blir ikke stemningen bedre.

Det er ikke gitt at alle hovedpersonenes utfordringer får noen form for forløsning. Bortebane handler om virkeligheten, og filmskaperen er dermed prisgitt skjebnen til hver enkelt.

Det sosiale spillet på sletta vies også en viss plass. Vil den forsiktige flørtingen føre til noe mer enn blyge tilnærmelser, selfies og gjensidig Instagram-følging?

Angsten for straffemerket

Vi kommer altså tett på, samtidig som presentasjonen ikke skyr det episke. Her er både majestetiske dronebilder og melankolsk musikk som gjør akkurat det den skal: Beveger, ja, rører til tårer.

Bortebane er beundringsverdig ordknapp, etter hvert kjenner vi de ulike personene så godt at vi forstår hva som foregår inni dem uten at det må forklares verbalt. Hatlands kamera følger Freds blikk mot noen interesserte jenter – sparsom musikk og trist frustrasjon i ansiktet forteller oss at han er lei av å sitte på benken og drømmer seg bort til andre steder.

De mange voksen-formaningene («Fokus!», «Vinn ballen!») er gjerne skildret slik at vi bare ser barnas reaksjoner på dem, den talende blir en vag skikkelse utenfor bildet. Dette er verden slik ungdommene ser den.

En avgjørende straffesparkkonkurranse er imponerende reduksjonistisk formidlet. Skuddene mot mål vises ikke, kun hvordan spillerne – i sitt samhold – reagerer på sine egne og lagkameratenes prestasjoner. Filmens mest dramatiske øyeblikk er en tålmodig beskrivelse av lagkaptein Annas lange ferd mot straffemerket og påfølgende fortvilelse etter et bomskudd.

Vinnermentalitet?

Vektleggingen av denne type indre drama gjør antakelig filmen mest egnet for barn fra elleve år og oppover. Det samme gjelder de mange refleksjonene om foreldre- og selvpålagte krav til suksess.

«Forteller du foreldrene dine om hvor hard treningen faktisk er?» «Vi hadde vunnet hvis det hadde vært sol». Den observerende stilen gjør at presset ungdommene legger på seg selv ikke problematiseres direkte. Det er opptil tilskueren å avgjøre om kravet om å være best er en ødeleggende eller inspirerende.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Identifikasjon

Samtidig fungerer noen kloke ord fra hovedpersonenes lagkamerater som filmens budskap: Man må ta livet som det kommer og justere forventningene underveis. Det er viktigere å ha det gøy og være lykkelig enn å vinne. Men for barna synes en seier på banen å ha den største prioriteten. Å tenke slik må kanskje til, skal man bli verdens beste fotballspiller.

Å kreve tung problematisering eller psykologiske dypdykk i en film som følger seks hovedpersoner og deres respektive lag i 89 minutter er å forlange mye. Bortebane makter likevel å si noe om gleden, forhåpningene og presset man lever med som ungdom. Ved å zoome så tett inn på tenåringenes følelsesliv, skapes en sterk identifikasjon med hver enkelt. Her er film et svært godt egnet medium. Bortebane er en streit og rettvinklet dokumentar, som blir høyst severdig takket være Hatlands selvsikre kontroll over virkemidlene.