Brennende aktuelt på Brageteateret

Regissør Pia Maria Roll har med Nå løper vi skapt en forestilling som sprenger kategoriene «god» og «dårlig» scenekunst. Gjennom et dokumentarisk møte med søskenparet Sara og Buzhan Baban, som tilbrakte åtte år av sin barndom på flukt fra Iran til Norge, konfronteres publikum nært og sterkt med deres historie. Like kraftig er konfrontasjonen med den pågående flyktningkrisen Europa står oppi. Nå løper vi er en særdeles viktig forestilling.

Må vi gjøre noe?
Når jeg kommer inn i salen på Brageteatret i Drammen er hele rommet opplyst, og stemningen er lett. Søsknene Sara og Buzhan befinner seg midt i amfiet, mens premièrepublikummet – mange en god del stivere og eldre enn stykkets målgruppe – blir stående en anelse ukomfortable på scenen. Store ruller med grovt, brunt papir ligger klare, og tusjer. Jeg fornemmer hvordan de samme tankene virvler gjennom publikums hoder: «Å nei! Må vi delta? Må vi gjøre noe?»

Tre minutter etter er tankene fortid. Størstedelen av publikum velger å sette seg i amfiet, mens et tredvetall av det mer åpne slaget har blitt delt inn i grupper på fire, og er ivrig i gang med å lage skulpturer av papiret. En i hver gruppe få gjemme seg inni, mens de andre taper det stive papiret rundt kroppen. Når papiret løftes av har det blitt en formasjon; et fjell, en stor stein, et tårn. Assosiasjonene til de ulike skulpturene er mange. Til slutt får fjerdemann tegne utenpå og skulpturen får øyne, tenner og mønster. Sammen skaper de et goldt drømmelandskap, en tørr og steinete, brun verden. Jeg får bilder av et barns opplevelse av dagelange vandringer over glissent fjell, hvor deres fantasi drar den ubehagelige virkeligheten over i eventyr. Akkurat som historien vi snart skal få fortalt av de to søsknene.

Vil ikke huske
Sara og Buzhan Baban, kurdere fra Nord-Irak, flyktet fra landet i 1986 sammen med moren og øvrige søsken. Fluktruten varte i åtte år, Sara hadde rukket å bli tenåring og Buzhan hadde fylt elleve år før de ankom Norge. Faren døde i flyktningleir. «Jeg har brukt mange år på å ikke fortelle denne historien,» forteller Sara, helt i starten av forestillingen. Det er tydelig at det koster. 

I løpet av forestillingen åpner søsknene rom etter rom i egen hukommelse, rom som har vært lukket og låst i mange år. Hva skjedde egentlig som gjorde at de måtte flykte? Hvordan var det å leve i flyktningleiren? Hvordan var egentlig pappa, og hva var det han gjorde?

Publikum inviteres inn i prosessen med å huske alt som fortsatt er vondt å tenke på. Dette utgjør en veldig sterk og spesiell ramme for forestillingen. Begge søsknene er profesjonelt utdannede skuespillere fra Oslo-baserte Nordic Black Theatre. Det skaper en teknisk formidlingsevne og et nærvær som tilfører historien enda større slagkraft.

Tilbake til flukten

Utover papirskulpturene er scenen sparsommelig utstyrt. To mikrofonstativ står på venstre side, sammen med en loop-stasjon. Når skulpturene er ferdiglaget og siste del av publikum finner plassene sine i amfiet, stiller Sara seg ved mikrofonen. Vi får høre et kassettopptak av en treårings tynne stemme. Vi hører tre år gamle Sara lære en sang av faren sin, men hun vil heller synge en annen sang hun liker, om en kanin. Sara oversetter til publikum.

Allerede der, med dette veldig enkle grepet, får forestillingen tak på oss. Opptaket er ekte, og det oppriktige – sammen med Saras sterke nærvær – berører oss. Overgangen fra muntlig fortelling til direkte spill – hvor Sara forsvinner inn i sangen og tar på seg rollen som barnlig ubekymret og hoppende kanin – tar oss med tilbake i tid, til fluktens opptakt.

Nådeløs fortelling

Når denne lekne lettheten følger forestillingen sørger det for at fortellingen aldri blir for tung. I stedet balanserer den på to nivå, ett for voksne og ett for barn – vekselspillet mellom den alvorlige historien og de barnlige bildene gjør at alle aldre kan finne en vei inn i historien. Forestillingen har gjennomgående brudd mellom dialog, bevegelse, og mer direkte skildringer av enkelthendelser. Kaninen følger historien og blir et bilde på små, redde barn som med store ører lytter til voksnes alvorlige samtaler. Nærheten i søskenforholdet, den selvsagte intimiteten med kort vei fra vennskap til krangel, er tatt med inn i spillet og dramaturgien. 

Virkemidlene er enkle, men tilsvarende intelligente. Lydbildet er sparsommelig, men det er gjennomgående gode valg av musikk og kontentum. Historien får lov til å bære, og den har kraft nok. Og det er sannsynligvis fordi fortellingen aldri klines til av overdreven virkemiddelbruk, at den får rom og stillhet nok til å holde meg i en skrustikke gjennom hele forestillingen.

Historien om familiens og farens skjebne er hjerteskjærende. Den forteller om et menneske som setter eget og familiens liv i fare ved å trosse en presidents ordre om å medvirke til drap av motstandsfolk. Den forteller om et ufattelig mot og et nådeløst dilemma. Mens ingen vet hva faren har gjort, lever han og familien i konstant fare for at noen skal finne det ut. Sara lærer om flyalarmer i barnehagen, og vet etterhvert hvordan «alle mulige våpen» ser ut. En slik historie trenger ikke masse virkemidler for å nå inn.

Også andre fortellertekniske grep er svært gode. Telefonsamtaler med moren skildres ved tilbakevendende ringelyd etterfulgt av en langsomt, tai-chi-aktig dansende Buzhan. På konfronterende spørsmål fra Sara, dreier moren åndsfraværende samtalen inn på mer trivielle ting. Samtidig er forholdet til moren skildret med stor varme og kjærlighet.

Større enn seg selv
Pia Maria Roll og hennes dokumentariske uttrykk har en særegen signatur. Som scenekunstens svar på Margreth Olin er hun usedvanlig trygg i sitt kunstnerskap, med en kraftig integritet. Også Nå løper vi har blitt en drivende god forestilling. Men det som får meg til å kjenne meg så merkelig tilfreds, midt i den ubehagelige fortellingen, er at Nå løper vi er et stykke som brenner. Teater som brenner når verden brenner. Forestillingen er bokstavelig talt smertelig aktuell. Pia Maria Roll, Sara og Buzhan Baban binder oss fast, og tvinger oss til å se.