«CLUE: Maltesergåten»: Et klokkerent eksempel på puslekrim

Det begynner dramatisk, nede i et mørkt hav, hvor et lik trekkes opp til overflaten. Sekvensen, lydlagt med dramatisk musikk, skal vise seg å være både et mareritt og et tilbakeblikk. Den avdøde er moren til hovedpersonen Cecilia, og omstendighetene rundt drukningen året før er mystiske.

Krim for niåringer

Felles for fremgangsrike norske barnefilmserier som Kaptein Sabeltann, Knerten, Brillebjørn og Karsten og Petra er den unge målgruppen. CLUE: Maltesergåten innledes med et lik og sneier innom temaer som utroskap, røyking og Hitler.

At det kan være kommersielt gangbart å henvende seg til de noe eldre barna, er i tråd med det amerikanske filmselskapets AIPs markedsføringstankegang på 1950-tallet, en strategi de kalte «Peter Pan-syndromet». De to første reglene i maksimen lyder:

1. Mindre barn er villige til å se alt større barn vil se
2. Større barn vil ikke se noe mindre barn får se

Det har lenge vært et underskudd på norske filmer for denne målgruppen, og her serveres en temmelig klassisk krim:

Plottet tar form idet nok en livløs kropp skyldes opp på land. Avdøde er en rømt fange og en av to ranere som nylig har kommet unna med verdifulle museumsgjenstander, deriblant en kunstferdig maltesisk klokke. Den andre ranerens identitet og hva som egentlig har skjedd, er en gåte Cecilia bestemmer seg for å løse sammen med bestevenninnen Une og den nyinnflyttede og røffe Leo.

Det viser seg at den ilandskylte kjeltringen var morens ungdomskjæreste. En forbindelse mellom de to drukningene virker sannsynlig. Er noen av gjestene på hotellet – som drives av Cecilias far – involvert i disse omstendighetene?

Tidløs

Krim for barn og unge har gjerne en realistisk forankring, en setting målgruppen relaterer til. For å ta et tidlig eksempel:  Erich Kästners skoledannende roman Emil og detektivene (filmatisert i 1931) foregikk i Weimar-tidens Berlin.  Og selv om hjembyene til Mesterdetektiven Blomkvist, Hardy-guttene og Frøken Detektiv (Lillköping, Bayport og River Heights) er fiktive, representerer de en universell «ekthet», de er steder som er typiske for sin tid, bortsett fra en overrepresentasjon av ungdomsvennlig kriminalitet.

CLUE: Maltesergåten tar oss til en stilfull og velkledd verden, til en badehotell-borgerlighet der det leses papiraviser, drikkes kaffe fra porselenskopper og arrangeres sommerfester med champagnefontener. Interiøret er åpent og nedpå-luksuriøst, med maritime salonger og et tårnhus-jenterom med tung blomstertapet. På parkeringsplassen står veteranbiler og en flammelakkert motorsykkel. Tanken er vel å skape en slags elegant krim-tidløshet i Agatha Christie-ånd.

Det er noe temmelig anakronistisk og corny over å la handlingen kretse rundt et museumsran, et gjenganger-plott i tegneseriene om Tintin, men det er unektelig mer schwung over å jakte på en gåtefull malteserklokke enn å forsøke å spore opp noe moderne og tidsriktig som, tja, bitcoins? Selv om barna har mobiltelefoner og sier serr og legit, har ikke dette universet mange krysningspunkter med 2021-virkeligheten.

Sjangerlek

Når lange kamerakjøringer sveiper over hotellgjestene i forseggjorte tablåer, forstår vi umiddelbart hensikten: Vi skal undre oss over hvem morderen kan være.

Kan det være den standardeksentriske kunstneren Christian Lasson? Den gåtefulle kroneis-entusiasten Frank Kobolt? Er egentlig den rakryggete og kjekke kokken like vennlig som han fremstår? Virker ikke sjøulken Gamle-Tim som om han er i stand til litt av hvert? Hva var det faktiske motivet for drapet, og hvordan ble det utført?

CLUE: Maltesergåten er best tjent med, kanskje til og avhengig av, å bli lest som en pastisj, en bevisst lek med gåteløsningen til Christie-helter som Miss Marple og Poirot. Filmen har blitt kritisert for stivt spill og flate rollefigurer, den synes mer opptatt av morderjakt og sine handlingsmessige puslespillbrikker enn av å skape realistiske miljøer og personer. Klærne ser ut som de kommer rett fra butikkstativet, skoene fremstår lykkeligvis som mer brukte utover i handlingen. Rommene virker fullstendig ubebodde, de fremstår utelukkende som formålstjenlige for filmen. Det tordner når det sies noe skjebnesvangert.

Puslekrim

Denne harde prioriteringen av handling, plott og stil fremfor psykologi må naturligvis tilskrives sjangeren. CLUE: Maltesergåten er et klokkerent eksempel på det svenskene kaller «pusseldeckare». «Whodunit», som kategorien heter på engelsk, har fått et oppsving de siste årene, med publikumssuksesser som Agatha Christie-adaptasjonen Mord på Orientekspressen (2017) og Knives Out (2019).

Det legges ut ledetråder om hendelser i fortiden og seeren inviteres til være med på rekonstruksjonen. CLUE: Maltesergåten begir seg ut på en krevende øvelse. Den forteller en historie med handlinger på tre ulike tidsplan: Barnas etterforskning i nåtid, tyveriet av malteserklokken (og den ene ranerens død), samt morens drukning sommeren før.

På sitt mest vellykkede lar filmen handlingsnivåene speile hverandre. Undervannsscener er for eksempel betydningsfulle i alle tre. Men fremdriften i denne etterforskningen er langt fra like elegant som hotellinteriørene. Seeren blir teskje-matet viktig informasjon ved hjelp av nyhetssendinger på tv, en dagbok som dukker opp på et beleilig tidspunkt og en ornitolog som ankommer handlingen sent, men som sitter på et arsenal av oppklarende videoopptak.

Og krever ikke sjangeren mer action på nåtidsplanet, en ny ond gjerning fra skurken, noe som snur det vi vet på hodet?

Ingen undring, ingen modning

«Jeg skulle gjerne visst mer om mamma», sier Cecilia i et øyeblikk som kunne vært mer følsomt. Mulig utroskap fra morens side og den påfølgende tanken på at en skinnsyk far kan ha drept henne, behandles med svevende letthet.

Det er generelt langt mellom de følelsesmessige reaksjonene. Selv om filmen leker med sjangerforventningene, kunne den utmerket ha tillatt seg flere emosjonelle utbrudd.

Sammenligningen er kanskje urettferdig og målgruppen var eldre, men ungdomskrimklassikeren Døden på Oslo S (1990) var på mange måter også en pastisj – riktignok over den mer hardkokte delen av krimsjangeren. Denne filmen var full av følelser og unngikk heller ikke vanskelig tematikk som barnehjemsbarn, prostitusjon, overgrep og heroinmisbruk. Det er dessverre vanskelig å tenke seg noe lignende i dagens strømlinjeformete barne- og ungdomsfilmslandskap.

Skusler bort muligheten

Som de beste ungdomsfilmene, samt kommersielle produkter som Harry Potter, var Døden på Oslo S en beretning om modning, om brått å bli kastet inn i en mer voksen og kompleks verden. I Clue: Maltesergåten får en tolvåring øynene opp for kriminalitet, utroskap og mulig samlivstrøbbel. Men filmen skusler bort muligheten til å gi historien coming of age-tematikk, til å la hovedpersonen lære noe om seg selv og verden gjennom det som skjer.

Her er lite undring, ingen problematiske blikk inn i de voksnes verden. Manusets tragiske elementer inviterer sjelden til sympati eller refleksjon, alt handler om å humpe handlingen videre.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Døråpner

Mye av overflatiskheten – inkludert persongalleriets mangel på kompleksitet og personlighet – kan som nevnt godvillig unnskyldes med filmens forsøk på sjangerøvelse. Klisjeer som at barn er mer rettskafne og handlekraftige enn voksne må en kanskje bare godta.

CLUE: Maltesergåten kan, som Hardy-guttene og Frøken Detektiv, fungere som en døråpner for krimsjangeren, og det er prisverdig hvis den får målgruppen til å oppsøke flere varianter av den, kanskje til og med i bokform.

Men det er all grunn til å etterlyse mer personlighet og dybde i eventuelle oppfølgere. Og at barna makter å løse flokene helt egenhendig og ikke som her, hvor det er politiet og andre voksne som må ordne opp til slutt.