Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Cuties: Når de andres blikk definerer

KATEGORI

Film, TV og film,

PUBLISERT

søndag 27. september 2020

Ja, det er ubehagelig å se elleve år gamle jenter simulere samleie. Og det er selve poenget i Netflix-filmen «Cuties».

↑ Søte småjenter plutselig ikke er så søte har provosert mange. Både i filmen «Søtnosene» og i andre sammenhenger. Foto: Netflix

Søtnosene, bedre kjent som Cuties, eller Mignonnes på det franske originalspråket, er en film det raskt ble nesten umulig å se med åpent sinn. De aller fleste her i landet hørte om den for første gang da Frp-politiker Sylvi Listhaug ville ha strømmetjenesten Netflix til å trekke regissør Maïmona Doucourés spillefilmdebut fordi den kunne «trigge pedofili».

Listhaug hadde ikke sett filmen. Hadde hun sett den, ville hun forhåpentlig ha opplevd det samme som de aller fleste som har sett Søtnosene: Historien om elleve år gamle Amy (Fathia Youssof) er en film man helst fordømmer om man ikke kjenner innholdet. Søtnosene lodder dybder man ikke kan oppfatte fra et YouTube-klipp eller en trailer.

Historien om elleve år gamle Amy i «Søtnosene» er en film man helst fordømmer om man ikke kjenner innholdet.

Cuties / Søtnosene / Mignonnes


Fransk ungdomsfilm på Netflix

Lengde: 95 min

Regi og manus: Maïmouna Doucouré

Skuespillere: Fathia Youssouf, Médina El Aidi-Azouni, Esther Gohourou, Ilanah Cami-Goursolas, Myriam Hamma, Maïmouna Gueye, Mbissine Thérèse Diop, Demba Diaw, Mamadou Samake

Produsent: Zangro

Foto: Yann Maritaud

Produksjonsdesign: Julie Wassef

Musikk: Niko Noki

Klipp: Stéphane Mazalaigue, Mathilde Van De Moortel

Casting: Tania Arana

Kanskje kan man kritisere Netflix for å ha brukt provoserende materiale tatt ut av sin sammenheng i reklamen for filmen.

Aggressiv reklame

Og kanskje kan man kritisere Netflix for å ha brukt provoserende materiale tatt ut av sin sammenheng i reklamen for filmen. De tilgjengelige reklameklippene stemmer nokså dårlig overens med forventningene for den som hadde lest reaksjonene på filmen under Sundance-festivalen tidligere i år. For dem av oss som følger filmfeltet nøye, hørtes det knapt ut som samme film.

Om det hadde vært mulig å komme med en respons på Søtnosene uavhengig av den siste tidens opphetede debatt, kunne min ha vært omtrent slik, i kortversjon:

Elleve år gamle Amy er i opposisjon til sin tradisjonelle, muslimske familie og søker tilhørighet hos de mest høylytte jentene på skolen. Hun blir selv en pådriver i opprøret, med virkemidler hun ikke har kontroll over. Hun møter sanksjoner som sårer og forbauser henne, men som allikevel hjelper henne på veien mot å stå på egne ben. Søtnosene er en nyansert og sår film, som likevel lander i et optimistisk leie.

Men siden Søtnosene har fått merkelappen forkastelig barneporno som trigger pedofili, blir jeg nødt til å begynne i en annen ende.

Utsnitt av Twitter-debatten om «Cuties», som endte med at Netflix trakk reklamematerialet og ba om unnskyldning. Den franske plakaten til venstre, den mer seksualiserende Netflix-plakaten til høyre. Foto: Skjermbilder fra Twitter.

Amy i «Cuties» spilles av Fathia Youssof. Foto: Netflix.

Kullkastet tilværelse

Det går for eksempel an å begynne med begynnelsen: En kaotisk leilighet i Paris. Amy, mor og to yngre brødre er ganske nylig kommet fra Senegal til Frankrike. Far skal komme etter, men de vet ikke helt når. Kanskje har han med seg presanger. I mellomtiden går Amy og moren i moskeen der kvinnene formanes til å være sine ektemenns lydige tjenere – rene, ranke og ufeilbarlige.

Filmen har ikke vart mange minutter før det første sviket setter sitt preg på familien. Amys far har bestemt seg for å ta en kone nummer to.

«Ikke gi folk grunn til å kritisere deg». Dette får Amys mor høre av tanten, en slags familiehøvding, da hun forteller at hun ikke lenger skal være sin ektemanns eneste kone.

Amy skal ganske snart oppleve at det som presenteres som beskyttelse, egentlig er kontroll.

Ifølge regissøren slites Amy mellom tre identiteter: Den franske, familiens muslimske og den hun ser på sosiale medier. Foto: Netflix.

Venninner i tørketrommelen. Scene fra «Cuties». Foto: Netflix.

Setningen er selve kjernen i Søtnosene, slik «Hva vil folk si» var det i norske Iram Haqs gripende drama fra 2017. Begge frasene fungerer som formaninger med et islett av omsorg, noe man ikke sier fordi man i utgangspunktet vil mottakeren vondt. Oftest vil man ganske sikkert beskytte den man henvender seg til, skjerme personen for utfall fra utenforstående. Amys mor gråter fortvilet og såret, mens hun forventes å juble for mannens nyvunne kjærlighet – og dessuten stå for bryllupsforberedelsene. Hun vil bli gjenstand for kritikk dersom hun viser at hjertet er knust.

Formaningen hun får er en internalisert refleks i kulturen, omsorgen er kamuflert selvjustis. Amy skal ganske snart oppleve at det som presenteres som beskyttelse, egentlig er kontroll.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

For regissør Maïmona Doucouré var det viktig også å få fram historien til Amys mor. Foto: Netflix.

De er elleve, står på terskelen til puberteten, er opptatt av gutter og av sex. Men samtalene dem imellom viser at de ikke har peiling.

De usynlige grensene

Også kvinner vokst opp i Norge med likestilte mødre har hørt det: «Hva vil folk si?» Finnes det en voksen kvinne som ikke kan huske å ha blitt gransket fra topp til tå av en nær, kvinnelig slektning, etterfulgt av spørsmålet: «Har du tenkt å gå sånn?»

Men våre muligheter til å orientere oss om hvor grensene går, for deretter å bestemme oss for om de er verd å krysse, er så mye større enn for den unge hovedpersonen i Søtnosene.

På skolen søker Amy fellesskap med den mest høylytte gjengen. Det er både et opprør mot familien og et sterkt ønske om tilhørighet. Hun er villig til å gå langt for å oppnå de nye venninnenes gunst. De har dannet en dansegruppe og målet er å bli tatt ut til å delta i en konkurranse i den lokale parken. Det googles flittig etter musikk og dansetrinn som kan toppe motstandernes.

De er elleve, de står på terskelen til puberteten, de er opptatt av gutter og av sex. Men samtalene dem imellom demonstrerer at de ikke har peiling.

Det meste av tiden er Amy bare en helt vanlig pre-teen som leker. Foto: Netflix.

«Cuties» byr også på fortrolige samtaler mellom venninner. Foto: Netflix.

Ute av sammenheng

Dansetrinnene Amy finner på nettet er like mye tatt ut av sin sammenheng som klippene Sylvi Listhaug har latt seg sjokkere av. Amy har røsket seg selv ut av et lukket muslimsk samfunn og heseblesende plassert seg i forstaden i Paris. Det er god grunn til å tro at hun rett og slett ikke skjønner at mye av koreografien til dansegjengen Søtnosene simulerer sex som ikke er for nybegynnere. Det hun skjønner er at de blir lagt merke til, snakket om. De eldre guttene på skolen er plutselig mer positivt innstilt til dem.

Søtnosene handler ikke om sex. Det er en film som handler om å ville markere seg uten å vite sikkert hva som fungerer og hvordan. Det handler om ikke å ha kontroll på virkemidlene man velger, og deretter møte sanksjoner man ikke vet hvor kommer fra.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

For venninnegjengen i «Cuties» handler mye om å bli likt og akseptert. Foto: Netflix.

«Søtnosene» handler ikke om sex, men om å ville markere seg uten å vite sikkert hva som fungerer og hvordan.

Amy oppdager etter hvert at voksne har et helt annet blikk enn jentene selv på det de gjør. Foto: Netflix.

Voksne vet hvor grensene går. Jentene vet det ikke. Det er derfor det gjør så vondt å se dem forsøke å bli lagt merke til.

Tankevekker

Voksne vet hvor grensene går. Jentene vet det ikke. Det er derfor det gjør så vondt å se dem forsøke å bli lagt merke til. Det er også derfor det smerter at ingen er til stede for å veilede dem, i stedet for å straffe dem. Og det bør være en tankevekker at ingenting av dette er fri fantasi. Forsøk å google «twerking» og se hva du finner. Mange fine instruksjonsvideoer i helsebringende rumperisting. Og en del annet.

Noen synes det er forkastelig at barna som spiller er så unge som rollene tilsier, at det hadde vært bedre å bruke eldre jenter.

Dette faller på sin egen urimelighet. Eldre jenter ville – sannsynligvis – ha sett ut som, vel, eldre jenter, og uttrykket hadde blitt provoserende på en annen måte. Vi kunne ha fastslått at skuespillerne var over den seksuelle lavalder, men samtidig så unge at vi sosialt sett ville ha definert dem som barn. Ubehaget ville vært der, men på en annen måte.

Når skuespillerne er så unge, får vi for det første regne med at de er godt ivaretatt av regissøren. For det andre levner fremtoningen deres ingen tvil om at de er småjenter. Småjenter som opplever høylytt og positiv respons i skolegården. Når de opptrer for et voksent publikum er reaksjonen en annen – og det er poenget. Vi formes av andres blikk. Og det blikket kan være like skånselløst som det er overraskende.

Amy forstår først når hun ser seg selv i betrakternes øyne at det finnes en grense. At det samfunnet hun er kommet til også har sine uskrevne regler, selv om det først ikke ser sånn ut. Og at det finnes en gyllen middelvei som ikke er så tydelig skiltet som en nybegynner i puberteten kanskje skulle ønske seg.

Heldigvis er det ikke bare smertefullt. Maïmona Doucouré har skapt Amy som en sterk skikkelse med god selvoppholdelsesdrift. Det finnes håp. Men mange skrubbsår på veien.

Nedenfor kan du se et videointervju med regissøren av Søtnosene.

Den franske filmplakaten til «Mignonnes» / «Cuties» gir en helt annen følelse av uskyldige preteens enn den kritiserte Netflix-versjonen. Foto: Franceinfo.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · ·